O. T. Dale Landhandel ble opprettet som et aksjeselskap i 1915 av Olav Torgeirsson Dale, men da hadde det allerede vært en landhandelsvirksomhet i samme bygg siden 1913 med navnet Østbygdens forbruksforretning. I følge Tor Dale Svendsen, etterkommer av O.T. Dale, var "[O. T. Dale] 18 år og starta landhandel med hjølp av onkelen sin på Lurås, han måtte ha han med fordi han hadde handelsbrev og var myndig". O. T. Dale drev butikken fram til 1958 da nye drivere overtok. Virksomheten må ha vært lønnsom fordi et stadig større utvalg av produkter ble solgt i landhandelen. I 1923 ble det bygget et uthus til lagring av dyrefor, i tillegg ble det solgt slakt og skinn i butikken. Butikken fungerte også som telefonsentral i perioden 1946-1959. Etter hvert måtte en utvide og et nytt lokale til butikken ble bygget ved Haukås-Lurås skole i 1957. I de nye lokalene ble det etterhvert drevet fabrikkutsalg med blant annet tøy, garn og tråd i noen år. På 1950- og 1960-tallet skiftet drifta hender opptil flere ganger fram til 1967 da Kristine Dale Traen overtok drifta som kommisjonær for Austbygde Samvirkelag. Arkivet har ytterår som går lenger tilbake enn 1913, dette kan tyde på at virksomheten har vært til stede før O. T. Dale uten at arkivaren har klart å nøste opp i det. Generell historikk: Handelsreguleringer kan trekke linjene tilbake til 1299 da en retterbot befalte at kjøpmenn måtte flytte alle varer til byene go selge dem der. For å kunne drive handel måtte en ha borgerskap i en kjøpstad. Ettersom at det kunne være vanskelig for bønder og lignender å handle i byene (da ikke alle byer hadde handelsrettigheter) kunne enkelte med kongelig bevilgning drive landhandel med innskrenkede vilkår i bygdene. Dette var inntil Handelsloven av 1842 trådte i kraft, denne løste opp de stramme kravene til handelsvirksomhet. I følge Store Norske Leksikon måtte landhandleren nå "bare drive sin virksomhet i en viss avstand fra byene, han kunne ikke ha fast utsalgssted, og all handel med varer innført fra utlandet var forbeholdt byene". Utover 1800-tallet ble handelen ute i distriktene mer liberalisert: Lov av 1857 opphevet kravet om kongelig bevilgning til landhandel, i stedet kom et krav om handelsbrev som skulle utstedes av fogden. Landhandlerne fikk nå mulighet til å ha et fast sted å drive virksomheten. I 1866 fikk landhandlerne lov til å kjøpe varer fra utlandet. Ved begynnelsen av 1900-tallet var forskjellene mellom kjøpmennene i byene og på landet jevnet helt ut. Anbefalt litteratur: Luraas, Thomas, Tor Svensen og Bjørg Garden (2010) "Landhandeltida i Austbygde og Tessungdalen" i Lure Historielags Årsskrift, nr. 4.