I 1814 hadde Norge en foreldet matrikkelskyld som var et dårlig grunnlag for skattlegging. Skjevhetene var store så vel landsdelene imellom som innenfor de enkelte tinglagene. Skylda ga i liten grad uttrykk for gårdens produksjonsevne og salgsverdi. Dessuten var det problematisk å basere skattlegging på en skyld som ble beregnet i forskjellige landskyldvarer som korn, smør, fisk og kuhuder. Det var ellers behov for et system som kunne skille ordentlig mellom de forskjellige brukene som den enkelte matrikkelgården gjerne var blitt oppdelt i. Hovedmatrikuleringskommisjonen ble nedsatt ved lov av 17.8.1818. Senere ble det utnevnt distriktskommisjoner (sammenligningskommisjoner eller fogderikommisjoner) for hvert fogderi. For første gang skulle skylda i hele landet beregnes i penger (1 skylddaler = 5 ort à 24 skilling). Gårdene i hvert tinglag skulle gis et matrikkelnummer fra 1 og oppover slik de lå, uten hensyn til tidligere nummerering. De enkelte bruksenhetene for hele tinglaget skulle dessuten gis et løpenummer.