Opprettelsen av Tilbakeføringskontoret hadde sin bakgrunn i de formuesinndragninger som NS-regimet foretok under okkupasjonen. Disse formuesinndragningene sprang i sin tur ut av tre ulike, om enn nær forbundne, forhold. Det var for det første tale om å inndra formue til nordmenn som befant seg i utlandet og som der "viste fiendtlig sinnelag", og som derfor skulle fratas norsk statsborgerrett (Forordning 15.11.1941). Denne forordningen tok særlig sikte på formuene til de landflyktige medlemmer av Nygaardsvold-administrasjonen. Beslutning om frakjenning og eventuell formuesinndragning tillå Innenriksdepartementets sjef, mens påtalemyndigheten ved Riksadvokaten skulle sette beslutningene i verk. Dernest fulgte en mer generell lovbestemmelse 19.3.1942 om formuesinndragning på grunn av folkefiendtlig og statsfiendtlig virksomhet. Denne loven søkte å ramme motstandvirksomhet til fordel for eksilmyndighetene og de allierte i sin alminnelighet. Slike saker skulle forberedes av Innenriksdepartementet og besluttes av ministerpresidenten, uten adgang til domstolsprøving. Endelig dreide det seg om lov av 26.10.1942 om inndragning av formue som tilhørte jøder. Innen 1. januar 1943 skulle Innenriksdepartementet avgjøre hvilke personer som kom inn under loven, mens Finansdepartementet ble tillagt forvaltningen av formuene. Heller ikke slike saker kunne prøves av domstolene. I tillegg satte loven en strafferamme på inntil 6 års fengsel for dem som forsøkte å unndra eller hjalp til å unndra slik eiendom fra beslagleggelse. Inndragningene gjaldt ikke bare hovedforsørger, men også som regel ektefelle og barn (i en del tilfelle ble ektefelle og barn holdt utenom). I forbindelse med NS-loven 26.10.1942 ble det 20.11.1942 i "Forskrift vedrørende inndragning av formue som har tilhørt jøder" opprettet et likvidasjonsstyre direkte under Quislings finansminister til å forestå forvaltningen av de inndratte jødiske formuer. Da forordningen av 15.11.1941 dernest - antakelig som en følge av det store antallet nordmenn som viste seg å flyktet fra det okkuperte Norge - ble avløst av en mer omfattende lov om frakjenning av norsk statsborgerrett 20.5.1943, fikk Likvidasjonstyret ved forskrift 3.7.1943 også forvaltningen av slike formuer som sitt ansvarsområde. Organet skiftet dermed også navn fra Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer til Likvidasjonsstyret for inndratte formuer. I forordningen av 20.11.1942 ble det også bestemt at Likvidasjonsstyret skulle oppnevne bobestyrere som skulle forestå avviklingen av de bo som ble inndratt. Vinteren 1941-42 var det i Trondheim, etter tysk ordre, opprettet et forvaltningskontor for beslaglagte jødiske firmaer. I 1942 ble det opprettet et eget likvidasjonsstyre for det nordenfjeldske som skulle ta seg av bo beslaglagt av Statspolitiet. Fra høsten 1944 ble forvaltningen av alle beslag overført til Likvidasjonsstyrets Nordenfjeldske avdeling som dekket fylkene fra og med Møre og Romsdal til Finnmark. Selv om Likvidasjonsstyret ble opprettet som en direkte følge av anslaget mot jødene i Norge i oktober/november 1942, hadde således beslag av formuer tilhørende flyktede personer startet tidligere. Statspolitisjef Marthinsen opplyser i brev til Riksadvokaten 8.10.1942 at det på det tidspunkt var foretatt ca. 2600 beslagsforretninger over hele landet siden 1.10.1941. Ved kapitulasjonen omfattet Likvidasjonsstyrets kartotek navn på ca. 12 000 personer som hadde fått sin eiendom helt eller delvis konfiskert av okkupasjonsmyndighetene. Anslagsvis noe under 10 % av disse var jøder. Denne relativt høye prosenten gjenspeiler tydelig nok det forhold at beslagleggelsen av jødenes formuer ble gjennomført med større konsekvens og brutalitet enn andre beslag. Se filarkiv for mer info.