Ved kongl. res. fra 1831 ble det etablert provisoriske sunnhedskommisjoner i hvert prestegjeld. Den var sammensatt av futen/sorenskriveren, sognepresten/residerende kapellan, en offiser, distriktslege/annen lege, lensmannen og en eller to sognemenn. Prestegjeldet kunne deles i fjerdinger. De fleste kommisjonene var bare aktive ved varsel eller ved utbrudd av kolera i prestegjeldet. Karanteneloven fra 1848 opprettet et karantenevesen og i sjødistrikt kunne kommunene opprette karantenekommisjoner. Sunnheds- og karantenekommisjonene ble ved loven fra 1860 slått sammen. Dersom kommisjonen drøftet karantenespørsmål skulle en sjødyktig person være med i sunnhedskommisjonens forhandlinger. På grunnlag av denne loven ble sunnhedskommisjonen gjort permanent i 1860/61, og ledet av distriktslegen. Distriktslegen var lønnet av staten. Sunnhedskommisjonen var sammensatt av legen, deler av eller hele kommunestyret og inntil to andre personer. Minst en av kommisjonens medlemmer skulle være kvinne. Omkring 1905 skiftet sunnhedskommisjonen navn til helserådet. Helserådet skulle bl.a. ta seg av drikkevann- og kloakkforhold. Oppgaven med å ha tilsyn og kontroll med bygninger og institusjoner startet allerede tidlig på 1800-tallet. Dette arbeidet fortsatte med bakgrunn i loven om utrydding av rotter og hotelloven fra 1924. Tilsyn av pleiebarn ble lagt til kommisjonen i 1892. Helserådet var direkte underlagt amtmannen og var uavhengig av kommunestyret. Karanteneloven fra 1952 avskaffet den utvidede sunnhedskommisjonen ved håndtering av karantenesaker.