Ved en forordning 18.08.1767 ble en statlig branntaksering og brannforsikring påbudt for huseierne i landets kjøpsteder. Til takstforretningene skulle magistraten oppnevne 3 takseringsmenn, mens byskriveren (gjerne byfogd eller hans kontorist i de mindre byene) fungerte som sekretær. Brannforsikringsordningen fikk navnet Norges Brannkasse først i 1912. Etter forordningen fra 1767 kunne også huseiere på landet forsikre husene sine i den offentlige brannkassen, men dette skjedde bare i liten grad. Bebyggelsen på landet kom for alvor med i brannforsikringen fra 1846, etter loven 19.08.1845 om allmenn brannforsikring. Nå skulle rådstueskriverne styre takseringen i byene, mens lensmennene fikk ansvaret på landet. Ved lov 12.06.1931 ble branntakseringene i byene lagt til skatteoppkreverne (kemnerne), mens lensmennene fortsatt skulle være branntakstbestyrere i ladesteder og på landet. Lov 08.06.1973 (nr. 50) endret dette forholdet. Norges Brannkasse kunne fra da av opprette egne kontorer på tvers av kommunegrensene, og lensmennene mistet sine funksjoner som branntakstbestyrere. Norges Brannkasse utvidet etter hvert sin virksomhet til å bli et gjensidig skadeforsikringsselskap, men var fremdeles under offentlig styring etter loven av 1973. F.eks. skulle representantene til generalforsamlingen velges av Kongen og fylkestingene. Virksomheten ble senere privatisert, og gjennom fusjoner og navneskifter ble Norges Brannkasse en del av selskapene UNI Forsikring (1984), UNI-Storebrand (1990-91) og If Skadeforsikring (1999).