Jens (Lauritz) Arup Seip (1905-1992), norsk historiker. Sønn av stortings- og fylkesmann Hans Kristian Seip og Inga Larsen. Gift 1931 med Rachel Lehre, 1960 med Anne-Lise Leivestad. Kongens gullmedalje 1932, formann Kjeldeskriftfondet 1958-1962, formann Den norske historiske forening 1956-1966. Midlertidig ansatt i Riksarkivet 1934-, universitetsstipendiat i historie UiO 1936-, arkivar i Riksarkivet 1941-, dosent i historie UiO 1946-, professor i historie UiO (særlig politisk idéhistorie) 1952-1975, konsulent ved Nobelinstituttet 1946-1958. Seips produksjon var opprinnelig sentrert om middelalderhistorie, de siste ca. 50 år vesentlig om nyere norsk historie. De viktigste verker er: Lagmann og lagting (1934), Sættargjerden i Tunsberg (1942), Et regime foran undergangen (1945), Teorien om det opinionsstyrte enevelde (1958), Fra embedsmannsstat til ettpartistat (1963), Tanke og handling i norsk historie (1968), Ole Jacob Broch og hans samtid (1971), Utsikt over Norges historie Bd I og II (1974/1981), Dyd og nødvendighet. Høyres historie gjennom hundre år (1980), Problemer og metode i historieforskningen (1983), Politisk ideologi: tre lærestykker (1988).