Resultatet av matrikkelrevisjonen 1838 var ikke tilfredsstillende. Det kom mange klager, noen områder fikk også gjennomført en ny revisjon. Det mest alvorlige ankepunktet var skjevheter mellom forskjellige distrikter i landet. Det var også problematisk med den gjennomgående bruksnummereringen (Løpenummerne). I 1861 ble det nedsatt en kommite som skulle se på skattevesenets funksjoner. Et av resultatene var at matrikkelen burde revideres. Dette kom i lovs form 6.juni 1863. Matrikkelen skulle deles etter herred (kommune) og hver gård ble delt i bruksnummer i stedet for det tidligere løpenummer. Verdibetegnelsen skulle være skyldmark delt i 100 øre. I følge denne loven skulle man arbeide på flere forvaltningsmessige plan for å oppnå størst mulig likhet i skyldsettingen over hele Norge. Herredsnivået var da minste enheten og der ble det nedsatt herredskommisjoner som alle hadde forberedende kommiteer til å hente inn opplysninger om det enkelte bruk. Eventuelle klager skulle også behandles. Det var videre herredskommisjonene som avgjorde forslagene til skylddeling. Innstillingene fra de forberedende kommiteer og herredskommisjonene ble stort sett ferdige mellom 1866 og 1869. Saken ble da overtatt av neste ledd, Fogderikommisjonene. Disse opptrådte også som appellkommisjoner sammen med tredjeparten av herredskommisjonens medlemmer. Fogderikommisjonene skulle befare en del gårder for så å velge ut de gårdene som kunne passe til å være "normalgårder". Kravet var bl.a. at det ikke var kommet inn klager på gården. Ut fra sammenlikning mellom gårdene ble den samlede skyld i fogderiet fordelt mellom herredene. Klager fra herredene ble i neste omgang behandlet av amtskommisjonene. Disse ble opprettet ved kongelige resolusjoner mellom 1869 og 1873. Ved kongelig resolusjon 22.juli 1872 ble det opprettet en Hovedskylddelingskommisjon. Den var siste ankeinstans for klager og skulle fordele skylda på hele landet. Også her ble det funnet fram til representative målestokkgå