Stattholderembetet eller stattholderskapet ble opprettet ved kongebrev 10.5. og 11.5.1572. Innehaverne kombinerte embetet med Akershus len inntil eneveldets gjennombrudd i 1660, og stattholderne eller visestattholderne var samtidig amtbefalingsmenn/stiftamtmenn i Akershus 1664/1679-1710 og 1750-1763. 1643-1651, 1664-1681 og 1710-1712 var stattholderen dessuten kommanderende general. I årene 1583-1588 sto embetet ledig, og 1739-1750 var det nedlagt. Det ble foreløpig opp-hevet 31.7.1739. Deretter ble det gjenopprettet 1750, og endelig avskaffet som institusjon i fredstid 8.2.1771. De fleste stattholderne mottok instruks. Før eneveldet er følgende instrukser kjente: for Povel Huitfeldt 10.5.1572 og 27.2.1574, for Ludvig Munk 9.7.1577, for Axel Gyldenstjerne 5.7.1588 og for Hannibal Sehested 19.8.1648. Fra enevoldstiden kan følgende instrukser nevnes: for Iver Krabbe 13.11.1661, for Ulrik Frederik Gyldenløve 18.3.1664 og for Just Høegh 9.5.1682. Stattholderembetet ble opprettet for at kongen skulle kunne regjere gjennom en stedfortreder i Norge. Denne ble pålagt å representere riksstyret overfor den norske allmennheten og konsolidere det rådende regimet. Stattholderen skulle således fange opp lokal misnøye før den i form av supplikker innløp til København. Klagestrømmen fra Norge lot seg vanskeligere avvikle av kanselliet og regjeringskretsen, som vanligvis satt på lengre avstand fra klagernes lokalmiljøer. Stattholderen skulle føre tilsyn med forvaltningen, krongodset, skatteutligningen og domstolene. Innbyggerne skulle ikke forulempes av embetsverket, og enhver skulle få sin rett etter Norges lov. Stattholderen pleide å delta som dommer i herredagen og fra 1667 i Overhoffretten. Han skulle rapportere til København om forhold som kunne være av betydning for hvordan landet burde styres, og drive etterretning overfor rikenes fiender. Videre virket han som et sentralt ledd i en toveiskommunikasjon; han skulle både motta regjeriingskretsens pålegg til ham selv, besv