Ved siden av Statsrådsekretariatet vokste det etter 1945 fram et nytt organ på topplanet i det norske forvaltningshierarkiet: et eget kontor for statsministeren. Den første spiren til det nye organet hadde dukket fram rett før okkupasjonen. Da statsminister Nygaardsvold i 1939 var blitt fritatt fra å lede noe departement, mistet han samtidig den direkte tilgangen til det administrative apparatet som et departement kunne tilby. Til erstatning fikk han en personlig sekretær. Etter frigjøringen ble denne ordningen utbygd til et sekretariat for statsministeren og regjeringen. Allerede sommeren 1945 sørget Einar Gerhardsen for å utvide sekretariatets stab med ytterligere fem personer. Einar Gerhardsen tok i bruk benevnelsen ”Statsministerens kontor” på sitt sekretariat fra første stund – en benevnelse som først ble tatt i bruk i offisiell sammenheng i 1949. I 1953 opprettet statsminister Oscar Torp ved kongelig resolusjon 25. september en egen midlertidig avdeling for administrativt beredskap ved kontoret. Direktør for den nye avdelingen ble cand. philol. Andreas M. Andersen. Andreas Andersen hadde siden 1950 vært medlem av Koordineringsutvalget for sikkerhetstjenesten, og ble nå som statsministerens representant i tillegg både formann og sekretær der. Det neste skrittet i utbyggingen av regjeringssjefens personlige administrasjonsapparat ble tatt etter at Einar Gerhardsen på ny ble statsminister over nyttår 1955. Han hadde kommet til at statsministeren burde ha til rådighet et ordinært embetsverk – riktignok bare et lite et – siden de oppgavene Statsministerens kontor hadde, i virkeligheten var av samme natur som det administrative arbeidet i departementene. I oktober samme året la han derfor fram forslag om å utstyre Statsministerens sekretariat med tre ekspedisjonssjefer. Han ønsket seg en jurist med faglig ansvar for forberedelsen av regjeringskonferansene og det alminnelige samordningsarbeidet hos statsministeren og en sosialøkonom med ansvaret for den faglige forberedelsen av møtene i regjeringens økonomiske utvalg, samtidig som han skulle være statsministerens rådgiver i økonomiske spørsmål. Den tredje ekspedisjonssjefen ville få det sikkerhetspolitiske og beredskapsmessige område som sitt virkefelt. Gerhardsens forslag ble vedtatt med 8. desember 1955 med 75 med mot 66 stemmer. Reformen av Statsministerens kontor ble stående også etter at Per Borten 10 år senere dannet sin borgerlige koalisjonsregjering. Borten sørget deretter for at Statsministerens kontor ble utbygd ytterligere, da han på tampen av sin regjeringstid lot det gamle Statsrådsekretariatet innlemmes i kontoret. Det skjedde ved kongelig resolusjon 27. juni 1969. Embetet som statsrådsekretær ble nedlagt, og dets oppgaver og personale, i alt fire ansatte, ble overført til ekspedisjonssjefen for juridisk-administrative saker ved Statsministerens kontor fra 1. juli. Det formelle skillet rent administrativt mellom statsrådsmøtene på den ene siden og de forberedende regjeringsmøtene og regjeringskonferansene på den andre ble dermed opphevet. Siden 1969 har Statsministerens kontor hatt det administrative ansvaret for dem alle. Foruten administrasjonsoppgavene i forbindelse med statsrådsmøtene, hørte også redaksjonen av tre publikasjoner med til Statsrådsekretariatets arbeidsoppgaver, nemlig ”Norsk Lovtidend”, ”Overenskomster med fremmede stater” og ”Norsk Lysningsblad”. Den førstnevnte publikasjonen, som hadde sortert under Statsrådsekretariatet siden 1876, fulgte med til Statsministerens kontor, mens den andre ble overført til 4. rettskontor i Utenriksdepartementet, og den tredje til Lønns- og prisdepartementet. I 1992 ble ansvaret for ”Norsk Lovtidend” overført til Justisdepartementet. Andreas Andersen som i 1959 var blitt ekspedisjonssjef med ansvar for det sikkerhetspolitiske og beredskapsmessige område, gikk av i 1973 etter nådd aldersgrense.