Riksarkivet ble opprettet som sentral institusjon under Finansdepartementet ved regjeringens res. 6.6.1817. I de første tiårene var bestyrerstillingen en bistilling tillagt skiftendeembetsmenn i det nevnte departementet. I tillegg var det fra 1834 en kommisjon for ordnings- og kassasjonsarbeidet. Denne styringsstrukturen ble opphevet ved kgl.res. 23.12.1839. Riksarkivet ble fra 1840 innlemmet som et kontor i Finansdepartementet og fikk en byråsjef som riksarkivar (1841-1845 Henrik Wergeland). I 1846 ble kontoret overført til Kirke- og undervisningsdepartementet, og Riksarkivet ble ved kgl.res. 11.1.1875 skilt ut som en mer frittstående institusjon, tilknyttet det samme departementet helt fram til 1982. Riksarkivaren var leder for Riksarkivet. Ved instruks gitt ved Kronprinsreg.res. 25.3.1904 ble han i tillegg etatssjef for Arkivvesenet (fra 1935 Arkivverket), bestående av Riksarkivet og de to stiftsarkivene (fra 1919 kalt statsarkiver) i Trondheim (1851-) og Bergen (1884-), som tidligere sorterte under vedkommende stiftsdireksjon. Etaten har nå sju regionale statsarkiver. Riksarkivets fremste oppgaver har tradisjonelt vært å ta vare på og tilgjengeliggjøre eldre arkivmateriale fra den sentrale statsforvaltningen. Etter at riksarkivaren fikk utvidede fullmakter bl.a. ved kgl.res. 6.12.1963, har institusjonen satset mer på det utadvendte feltarbeidet hos arkivskaperne. Det gjelder regelverksutforming, inspeksjon og veiledning, godkjenning av arkivnøkler og kassasjonsregler m.v. I 1980-årene er hele regelverket for det statlige arkivarbeidet blitt utvidet, revidert og ajourført. Større vekt er lagt på den moderne arkivdanningen, bl.a. ved opprettelsen av en edb-avdeling 1985, og på arbeidet med privatarkivene ved inkorporering av Norsk privatarkivinstitutt 1987. Fra 1991 er Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutt gått inn i Riksarkivet, som dermed også har fått et særlig ansvar for å utgi kilder til norsk historie. Riksarkivets eget arkiv sorterer under sekretariatet, som også er sekretariat for etaten Arkivverket.