Mønstringsloven av 1947 som trådte i kraft 1. januar 1949, bestemte at mønstringskontorene skulle legges ned og erstattes av sjømannskontorer. Nærmere bestemmelser om kontorenes virksomhet ble gitt i Sysselsettingsloven av 27.06.1947. Sysselsettingsloven slo fast at enkelte arbeidskontorer skulle ha særskilte hyrekontorer for sjømenn (sjømannskontorer). Mønstringssjefene fortsatte som ledere for de nyopprettede sjømannskontorene. Det ble vedtatt å opprette til sammen 16 sjømannskontorer i Norge. Tre av disse ble lagt til Nord-Norge. De ble plassert i Bodø, Narvik og Tromsø. For å føre kontroll og tilsyn med sjømannskontorenes virksomhet ble det opprettet ei sjømannsnemnd i Arbeidsdirektoratet. Det ble i tillegg etablert et sentralregister for sjømenn 1. januar 1948. Registeret inneholder opplysninger fra alle de lokale sjømannsregistrene. Sentralregisteret ble sammen med sjømannsnemnda omgjort til Direktoratet for sjømenn i 1962. Opplysningene i sentralregisteret ble i 1990 overført til Riksarkivet og til pensjonstrygden for sjømenn. Sjømannskontorene var videre underlagt lokale tilsynsnemnder som førte kontroll og tilsyn med de enkelte kontorenes virksomhet. Tromsø sjømannskontors distrikt omfattet Nord-Troms med kommunene Balsfjord, Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy, Storfjord og Tromsø, og hele Finnmark. Sjømannskontoret hadde hjelpekontorer ved arbeidskontorene i Alta, Hammerfest, Honnings-våg, Vardø, og Kirkenes. Det ble også etablert et hjelpekontor ved fylkesarbeidskontoret i Vadsø. Midt- og Sør-Troms ble lagt inn under Narvik sjømannskontor i 1949. Tromsø sjømannskontor ble samlokalisert med Fylkesarbeidskontoret i Troms, men fortsatte å være en selvstendig enhet, ledet av en mønstringssjef. Sjømannskontorene ble nedlagt i 1989 og arbeidskontorene overtok ansvaret for sysselsettingen av sjøfolk. Dette ble vedtatt gjennom en endringslov av 16.12.1988.