Ole Imerslun Reistad ble født i 1898 på Furuset i Østre Aker, og vokste opp på slektsgården Stubberud. Han var en uredd, initiativrik og resultatorientert mann som på grunn av sin innsats fikk en solid plass i så vel idrettens som Luftforsvarets historie før han døde i 1949, bare 51 ½ år gammel. I oppveksten var han - etter sigende - en meget aktiv krabat. Han kom tidlig med i idretten på Furuset, både som aktiv utøver og senere også som leder. Han var formann i Furuset Idrettsforening i årene 1926-1939. Som idrettsmann var han svært allsidig. I 1922 ble han Norgesmester i 5-kamp. Samme år ble han også tildelt Egebergs ærespris. I 1928 var han leder for den norske militære skipatruljen under vinterolympiaden i St. Moritz. Reistad ble uteksaminert fra Krigsskolen i 1920. To år senere tok han militært flysertifikat og ble tilknyttet Hærens flyvevesen, som det het den gang. Han ble kjent som en dyktig pilot, og ble bl.a. mye brukt som prøveflyger. I 1940 var han sjef for speidervingen på Kjeller. Denne var like før krigsutbruddet beordret til nøytralitetsvakt på Sola, og en god del mannskap og materiell var om morgenen 9. april underveis med tog til Stavanger. Reistad forsøkte forgjeves å stoppe transporten og få tilbakekalt ordren om overføringen. I de kaotiske dagene som fulgte maktet han å holde de fleste fly operative fra flere provisoriske baser i Sør-Norge. Flyene kom omsider til Troms, der Reistad ble sjef for de flystyrker som var under norsk kommando. Ved kapitulasjonen ble han beordret til Finland for å forsøke å etablere en norsk militær flyskole. Dette viste seg å være umulig. Reistad dro til Sverige, og i oktober la han ut på den lange reisen til Canada, med ankomst 1. desember. 31. januar 1941 ble han sjef for den nylig etablerte Flyvåpnenes Treningsleir (FTL), kanskje mest kjent som Lille-Norge, i Toronto. I løpet av de neste 4 år satte han sitt tydelige preg på virksomheten, og på de mer enn 3 000 bakkemannskaper og flygende personell som ble utdannet her. Reistad nøyde seg ikke bare med å lære opp soldater. Han greide også i betydelig grad å riste liv i det norske Amerika, både i USA og Canada. Han opprettet ganske tidlig en egen PR-avdeling, og sendte sine gutter på foredragsturneer der de fortalte om tilstandene hjemme i Norge, og om Lille-Norges bidrag i kampen mot Tyskland. Resultatet av denne virksomheten ble mange norske lag og foreninger som støttet Lille-Norge med innsamling av midler. Noen av disse midlene ble brukt til innkjøp av skolefly og annet nødvendig materiell, men en betydelig del var øremerket for velferdstiltak for leirens personell. Etter krigen ble Reistad beordret som sjef for flystyrkene i Nord-Norge, senere Luftkommando Nord-Norge, med hovedkvarter på Bardufoss flystasjon. Det var å begynne med to tomme hender igjen, men Reistad maktet oppgaven. I løpet av sine siste fire år fikk han utført et gjenreisningsarbeid det ennå står respekt av, så vel blandt sivilbefolkningen i området som i Forsvaret. Reistad engasjerte seg sterkt i debattene om Forsvaret i 30-årene. Mest oppsikt vakte hans artikkel i Aftenposten 6. mars 1939, "Vårt flyvevåben er en illusjon". Her skrev han bl.a.: "Jeg vil ha sagt fra tydelig at den ansvarlige instans som i dag vil beordre våre flyvevåben til kamp med det materiell og den trening våre flyvere har, han oppfordrer vår flyverungdom til det rene selvmord". Lenger ute i samme artikkel heter det: "Jeg vet ikke om de norske fedre som har sønner i vernepliktsalderen er klar over at de for øyeblikket kan tilegnes følgende uttalelse: Min sønn. Du plikter å forsvare oss med ditt liv i tilfelle krig. Vi har dessverre ikke råd til å skaffe dig ordentlig fly og trening, men du får ta en gammel Fokker og dø med anstand. Men du kan hele tiden være trygg for at vi har det bra i våre bombesikre rum."