Den første norske herredagen ble holdt i 1539. Her i landet ble herredagen betegnelsen på et utvalg av det danske riksrådet som sammen med stattholderen, kansleren og enkelte norske lensherrer og lagmenn virket som norsk høyesterett med kongelig fullmakt. Det hendte også at kongen var til stede, og dette var særlig tilfelle i Christian 4.s tid. Betegnelsen kongens retterting ble også brukt om herredagen. På 1500-tallet ble det holdt forholdsvis få herredager i Norge, og i denne tiden var domstolens kompetanse uklar. Selv om herredagen fungerte som midlertidig norsk høyesterett, hendte det at den henviste saker til kongens retterting i København. Når kongen var til stede, ble imidlertid sakene avgjort på herredagen. Mellom herredagssesjonene var det rettertinget i København som ble ansett som rikets høyesterett. Fra 1599 møtte herredagen regelmessig hvert tredje år. Og med utviklingen av instansordningen i det norske rettsvesenet ibegynnelsen av 1600-tallet ble herredagen fast etablert som norsk høyesterett. Ved siden av sin dømmende funksjon hadde herredagen også administrative oppgaver. Den forhandlet med befolkningen på regjeringens vegne, og resultatet ble gjerne formulert i egne vedtak som kunne få lovs form. Med innføringen av eneveldet ble kongens retterting ved forordning 14.2.1661 erstattet av Høyesterett. I Norge ble det holdt herredagssesjoner i 1661 og 1664, men i 1667 ble herredagen erstattet av Overhoffretten.