Hvalfangernes Assuranceforening ble stiftet i Sandefjord 10. august 1911. Initiativtaker var Finn Kaas, Kristiania, og han ble også foreningens første direktør. Det var den nesten eksplosive utviklingen av hvalfangsten som var den ytre foranledningen til stiftelsen av foreningen. Hvalfangsten holdt på å bli en økonomisk faktor i en sterk risikobetont næring. Blant hvalfangstrederne var det økt misnøye med høye forsikringspremier, og vanskeligheter med å få assurert. Forsikringsselskapenes argumenter for de høye premiene, var at hvalfangsten i Sydishavet var såpass nyetablert, at det manglet statistisk grunnlagsmateriale for å kunne beregne risiko. Av frykt for å miste store inntektskilder harselerte de etablerte assurandørene i massemediene over hvalfangstselskapenes planer om starte en egen assuranseforening. Til tross for dette ble Hvalfangernes Assuranceforening en realitet, og etter konstitueringen ble mer enn ¾ av den samlede hvalfangstflåten umiddelbart forsikret i selskapet. Dette utgjorde 27 flytende kokerier (av 31), 7 transportskip (av 11) og 78 hvalbåter (av 123). I løpet av de fem første årene steg forsikringsbeløpet fra 4.4 mill. til 20.2 mill. kroner. Som følge av veksten innen pelagisk hvalfangst, fulgte en betydelig økning i foreningens virksomhet, som snart fikk tilslutning fra nesten alle norske hvalfangstselskaper. I tillegg tegnet en del utenlandske selskaper medlemskap i selskapet. En del redere drev koffardifart ved siden av hvalfangsten, slik kom foreningen etter hvert også til å forsikre handelsskip. Johan Bryde var formann i den første direksjonen. Han ble avløst av Peder Bogen (1912-14), og senere av Chr. Monsen (1914-28). Fra 1916 og til 1925 hadde foreningen felles administrerende direktør og kontorhold med sjøforsikringsselskapet Eidsiva. Forsøkene med samarbeid med de øvrige norske gjensidige assuranceforeninger førte ikke frem. Derimot kom samarbeidet med det engelske assuransemarkedet til å få stor betydning. Etter at norsk pelagisk hvalfangst opphørte i 1968, dekket selskapet imidlertid fortsatt rederienes koffardiskip og rigger. Men da krisen innen skipsfarten for alvor satte inn på 1970-tallet, gikk antallet på forsikrede skip kraftig tilbake, noe som fikk negative konsekvenser for selskapet. I tillegg kom det i 1991 ny Lov om forsikringsvirksomhet, og hermed nye bestemmelser som gjorde det vanskelig for mindre skadeforsikringsselskaper å fortsette sin virksomhet. Selskapet startet avviklingen i 1992, og styret ble opphevet i 1995. På det meste hadde selskapet 13 ¿ 15 ansatte. I tillegg til ordinære forsikringsaktiviteter kom foreningen til å stå for utgivelsen av en serie med sjøkart over Sydishavet. Etter endt fangstsesong ble korreksjoner samlet og resulterte i årlig reviderte utgaver av sjøkart over Antarktis. Serien utkom i årene 1932 ¿ 1967. Kartene er katalogisert etter ISBD(CM) og katalogen er søkbar via hvalfangstsamlingen i Sandefjord bibliotek.