Lønningsfond ble opprettet i alle sogn i Norge ved "lov av 14. juli 1897 nr. 1 om geistlige embetsmenns og kirkesangeres lønning (Lønningsloven)". fondet skulle bestyres av et lønningsutvalg bestående av to medlemmer oppnevnt av biskopen og tre valgt av sogne-/kommunestyret. Bakgrunnen for opprettelsen av lønningsfond og lønningsutvalg var behovet for en forenkling av prestelønnssystemet. Presten hadde ikke en enhetlig statslønn, men en rekke "embetsintekter". Disse gikk langt tilbake i tid og sprang ut av naturaløkonomien. Overgangen til pengeøkonomi krevde endringer og flere slike ble gjort. Et eksempel er salg av benefisert gods mot at det ble gitt adgang til frivillig å innløse jordavgiften. Andre inntekter var tiende, høytidsoffer, offerskjeppe m.v. Loven erstattet disse inntektene med en fast sum penger som grunnbyrde på hver matrikulert bruk. Det ble også gitt anledning til å løse inn grunnbyrden med et engangsbeløp. Lønningsfondet skulle i hvert sogn gi ytelser tilpresteinntekten. Det skulle utgjøres av innløsningssummer for jordavgift, overskudd av embetsinntekter, overskudd ved vakanse etc. Fondet skulle også forvalte legater, gaver m.v. I et prestegjeld med flere sogn skulle utgiftene til felles prest fordeles på sognene etter folkemengde m.v. Lønningsfondet kalles ofte grunnbyrdefondet eller lønnings- og grunnbyrdefondet. Da det ble opprettet menighetsråd fra 1922, ble lønningsutvalgets oppgaver overtatt av dette. først i 1957 kom presten over på ordinær statslønn, og settet av ulike embetsintekter falt bort. Dermed opphørte lønningsfondene.