Grunnlaget for utviklingen av en skoleadministrasjon og et skolevesen på landet ble lagt ved skoleforordningen av 1739 og skoleplakaten av 1741. Plakaten av 1741 erkjente at skolevesenet på landet ikke lot seg bygge ut så raskt som lovgiver hadde tenkt. Sentraladministrasjonen i København måtte kapitulere på en rekke områder i denne saken. Utbyggingen av skolevesenet ble nærmest overlatt til bygdefolket og det tok over hundre år før 1739 intensjonene var gjennomført i hele Norge. Først ved allmueskoleloven av 1860 kom de første signalene om endringer i styringen og organiseringen av skolevesenet på landet. De geistlige embetsmenns sterke innflytelse på skolevesenets utforming ble svekket. Folkestyret ble styrket ved at det kunne opprette tilsynsmenn for skolekretsene og ved at egne kretsmøter kunne fatte visse vedtak. For første gang forpliktet staten seg til å bidra med midler til skolen, avhengig av størrelsen på de lokale bevilgninger. Folkeskoleloven av 1889 fullførte det som skoleloven av 1860 hadde påbegynt. De geistlige embetsmenn hadde utspilt sin rolle, skolestyrets fullmakter ble omfattende, og ved siden av seg fikk de folkevalgte tilsynsutvalg ofte på den enkelte skole og kretsmøter. Bestemmelsen om at presten skulle være ordfører i skolekommisjonen falt bort. Gjennom folkeskoleloven av 1889 fikk det lokale folkestyret en makt og innflytelse i skolen det verken før eller siden har hatt. Presten var ikke lenger selvskreven formann. Mellomkrigs- og etterkrigstidens skoledebatt bar i stor grad preg av enhetsskoletanken. Arbeidet med å gjøre skoler i by og land mer like formet til en viss grad skoleloven av 1936. Først med skoleloven av 1959 slo tanken om enhetsskolen definitivt igjennom. Gjennomføringen av enhetsskoleprinsippet førte til mer sentral styring av utviklingen i skolen på bekostning av det lokale folkestyrets innflytelse. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.