Professor i anvendt matematikk. Romberg var født i Berlin, hvor hans far Julius Romberg var geolog. Romberg fikk hele sin utdannelse i Tyskland. Han studerte fysikk og matematikk i Heidelberg 1928-1930, videre i München 1930-1933. I München valgte han fysikk som hovedfag. Han tok doktorgrad i München 24 år gammel på avhandlingen "Zur Polarisation des Kanalstrahllichtes". Som en følge av sin politiske virksomhet under nazitiden måtte han flykte fra Tyskland, i første omgang til Sovjetunionen. I 1934-1937 arbeidet han som fysiker ved forskningsinstituttet for fysikk og teknlogi i Dnepropetrovsk. I 1938 reiste han videre til Praha, men også her medførte den politiske situasjonen vanskeligheter for ham. Ved hjelp av professor Egil Hylleraas kom han i 1938 til Universitetet i Oslo, hvor han arbeidet som assistent for Hylleraas fram til 1949, bortsett fra en kortere periode i Uppsala. Han var ettersøkt av Gestapo og måtte flykte til Sverige. I 1949 kom Romberg til Trondheim som dosent i fysikk ved NTH. I 1960 ble han utnevnt i NTHs nyopprettede professorat i anvendt matematikk, hvor han blant annet utviklet et undervisnings- og forskningsprogram i numerisk matematikk. I Norge var han en pioner i numerisk analyse. Rombergintegrasjonen som han utviklet er en internasjonal velkjent metode. Hans vitenskapelige innsats er først og fremst innen utviklingen av effektive numeriske algoritmer. I 1968 fikk Romberg et professorat i Heidelberg ved Rupert-Karls-universitetet. Det var et professorat for matematiske metoder i naturvitenskap. Han hadde denne stillingen inntil han gikk av i 1978. (Ovenstående er basert på Per Christian Hemmers minneord i Norges Tekniske Vitenskapsakademi, Årbok 2005, s. 125-126).