Ved de landsomfattende fattiglovene av 1845 fikk fattigvesenet en lik og mer moderne organisasjonsform enn den hadde hatt på 1700-tallet, da det var ulike ordninger i de enkelte stiftene, gjerne ledet av presten og lensmannen. Det lokale selvstyret vant fram, men under tilsyn av embetsmenn - der sognepresten eller kapellanen skulle være ordfører i kommisjonen, med så mange valgte medlemmer som formennene og representantene bestemte. Lovene av 1845 avdekket størrelsen på fattigproblemet, og løsgjengere og tiggere ble nå gjort til fattiglemmer. Med dette steg utgiftene mer enn styresmaktene var villige til å akseptere. Fattigkommisjonens viktigste oppgaver var å sette opp budsjett, bestemme hvem som skulle bli understøttet og hvordan, og sørge for at de fattede vedtakene ble satt ut i livet. Kommunestyret skulle bevilge de nødvendige midlene til dekning av utgiftene. Etter fattiglovene av 1863 ble det innskjerpinger for hvem som skulle få fattigunderstøttelse. Det er også et karakteristisk trekk ved 1863-lovene at kommunestyret styrket stillingen si og overførte oppgaver fra fattigkommisjonen til formannskapet eller kommunestyret selv. Fattigkommisjonens ordfører skulle nå velges fritt mellom medlemmene. Dette pekte på ei utvikling mot en mer ensartet kommunal administrasjon. Fattigkassas utgifter ble dekket ved utligning av fattigskatt. Fattiglovene av 1900 skulle fungere som en overgangslov i påvente av ny trygde- og sosiallovgiving, men ble stående til den ble avløst av Sosialloven av 1964. Det kan også nevnes at fattigstyre ble byttet ut med forsorgstyre fra 1948, og med sosialstyre fra 1964. Sosialstyre og senere varianter med hovedutvalg er overordnet sosialkontoret som tar seg av den administrative saksbehandlingen. Arkivmaterialet kan gå tilbake til 1700-tallet og består av møtebøker, kopibøker og journaler. I tillegg kan man finne protokoller med legdinndeling, manntall med ulike personopplysinger samt andre protokoller med opplysninger om regnskap, stønader og personer. Det er også ofte korrespondansemateriale etter fattigvesenet. Se også Mykland og Masdalen 1987.