Politipass skulle ifølge plakat 1.11.1805 (jfr. og kancelli-plakat 14.10.1808) utstedes av vedkommende politimester eller fogd. Lov 21.3.1860 opphevet passtvangen både for reiser innenfor landets grenser samt for reiser til og fra riket. På politiets forlangende var dog enhver pliktig til å redegjøre for seg. De som ønsket det, kunne fortsatt få reisepass, normalt av politiet på den vedkommendes hjemsted. Myndighetene innskjerpet at personer som ønsket reisepass for utenlandsreiser skulle få påført passet hvorvidt de var norske statsborgere (cirk. 23.9.1881). Rundskriv fra justisdept. 3.3.1915 innskjerpet felles rutiner for utstedelse av pass. Det skulle inneholde passinnehaverens navn, stilling, egenhendige underskrift, signalement, fødested, alder språk, religion, statsborgerskap og passets gyldighet. Man anbefalte videre bruk av fotografi. Under den tyske okkupasjonen måtte alle reisende som ikke var tyske statsborgere ha reisetillatelse. Slike tillatelser ble i byene utstedt av politiet, på landet av lensmennene. Reiser ble normalt gitt ved tjenestereiser for stat, kommune og parti eller ved innkallelse fra offentlig myndighet, ved viktige yrkes- og forretningsreiser, pasienters reise til lege og sykehus, i tvingende familieanliggender. Se også serie Gahb - L0002.