Informasjon om materiale underlagt restriksjon
Innledning
Arkivinstitusjoner har som oppgave og overordnet mål at alt arkivmaterialet som er oppbevart, skal legges til rette for aktiv bruk i ulike sammenhenger, for eksempel som kilder til historisk forskning og formidling, til dokumentasjon av rettigheter eller til bruk i forvaltningen av samfunnet.
I hovedsak finnes det to typer arkiver oppbevart og forvaltet av arkivinstitusjonene:
- arkiver skapt av private aktører
- offentlige (statlig, fylkeskommunalt og kommunalt) skapte arkiver
Forvaltningen av de offentlig skapte arkivene er regulert av ulike deler av lovverket, både i det de blir skapt og i forhold til senere bruk av materialet. Teksten under vil forsøke å gi et innblikk i noen av de regler som kommer til anvendelse i forvaltningen av historiske arkiver.
Når det gjelder privat skapte arkiver etter organisasjoner, bedrifter eller personer, er hovedregelen at bruken av de private arkivene er styrt av privatrettslige avtaler mellom skaperen av materialet og arkivinstitusjonen. Lovverket har imidlertid gyldighet for denne type arkiver i de tilfeller der dette er på sin plass, f. eks i personvernsammenheng.
Den enkelte arkivinstitusjon vil kunne gi utfyllende informasjon om de regler som gjelder innenfor det enkelte arkiv.
1 Hovedregel: Offentlighet
Offentlige arkivinstitusjoner har som oppgave å legge forholdene til rette for at publikum skal kunne gjøre bruk av arkivmaterialet som oppbevares der innenfor rammene som følger av regler om innsynsrett og taushetsplikt.
Med noen unntak gjelder offentlighetsloven for materiale som er skapt i offentlig virksomhet, uten tidsbegrensning. For materiale som er skapt i privat virksomhet gjelder egne regler, basert på avtale med den som har skapt, eid eller eier arkivet. Hovedregelen er altså at arkivmateriale som oppbevares i arkivinstitusjoner, er fritt tilgjengelig for alle. I praksis vil dette si at man kan få materiale utlevert på arkivets lesesal til bruk der, eller bestille kopier av bestemte dokumenter. Det er imidlertid noen unntak som gjelder og som vil kunne hindre fri bruk av arkivene.
1.1 Unntak: Generelt personvern etter personopplysningsloven
I arkiver finnes opplysninger om enkeltpersoner. Dersom opplysningene er i et personregister eller er lagret eller på annen måte behandlet elektronisk, gjelder personopplysningsloven. Personopplysningsloven skal beskytte personer som er i live, og gjelder for alle i offentlig og privat virksomhet som behandler personopplysninger,. Loven skiller mellom sensitive personopplysninger og andre personopplysninger. Det gjelder forskjellige regler for disse to typene opplysninger. Det er også regler for behandling av opplysninger som ikke er definert som sensitive i denne loven. Hovedkravet er at det i begge tilfeller skal ivaretas ”tilstrekkelig konfidensialitet”. Personopplysningsloven begrenser imidlertid ikke retten til innsyn etter offentlighetsloven, men legger noen begrensinger på hvordan innsyn kan gis i slike tilfeller.
1.2 Unntak: Taushetsplikt om personopplysninger
For offentlige tjenestemenn, som ansatte i arkivinstitusjoner, gjelder bestemmelser om taushetsplikt for opplysninger om andres personlige forhold man får kjennskap til gjennom arbeidet. Som hovedregel dreier det seg om opplysninger de fleste av oss vil ønske å holde for oss selv. Ofte er det opplysninger som vi selv har gitt fra oss for bruk til et bestemt formål, i tillit til at opplysningene vil bli behandlet på betryggende måte.
Taushetspliktbestemmelser finnes i mange lover, men forvaltningsloven (§ 13) fastsetter generelle regler om dette. Også i offentlighetsloven (§ 13) er det slått fast at taushetsbelagte opplysninger er unntatt fra offentlighet.
Noen ganger må det utøves skjønn når man skal avgjøre hva som er taushetsbelagt og hva som ikke er det. Retningsgivende for hva som skal regnes som personlige forhold vil være at det er slike opplysninger som det er vanlig å betrakte som private, for eksempel helseforhold, politisk overbevisning, straffbare forhold, familierettslige forhold, personlig økonomi med videre. De fleste av denne typen opplysninger, men ikke alle, vil også være definert som sensitive i personopplysningsloven. Det kan i noen tilfeller også betraktes som sensitivt å være forbundet med en spesiell type saksbehandling, for eksempel barnevern. I slike tilfeller vil konteksten navnet opptrer i være tilstrekkelig til å underlegge informasjonen (navnet) taushetsplikt.
Hovedregelen er at taushetsplikt varer i 60 år fra siste innførsel, men for enkelte typer opplysninger vil taushetsplikten ha lengre gyldighet. Slike bestemmelser finnes i særlover. I forskrift til forvaltningsloven er det fastsatt at taushetsplikt gjelder i 100 år for opplysninger i barnevernssaker og adopsjonssaker. Riksarkivaren er gitt myndighet til å fastsette utvidet taushetsplikt i særtilfeller, når vurderingen tilsier at dette er nødvendig av personvernhensyn. Denne myndigheten gjelder bare for materiale som oppbevares av det statlige Arkivverket.
1.3 Unntak: Taushetsplikt om forretningsopplysninger
Taushetsplikt for offentlige tjenestemenn gjelder også for forretningsopplysninger, dvs. opplysninger som andre kan utnytte i sin virksomhet. Også her gjelder taushetsplikten i utgangspunktet i 60 år, men i praksis bare så lenge det er nødvendig ut fra forretnings- eller saksbehandlingsmessige hensyn.
1.4 Unntak: Graderte dokumenter
Offentlighetsloven gir anledning til å unnta fra offentlighet bestemte typer opplysninger, blant annet slike som berører rikets sikkerhet og forhold til fremmede makter. I tillegg er mange slike opplysninger taushetsbelagt etter sikkerhetsloven og skal derfor unntas fra offentlighet. Den virksomhet som utarbeider et dokument med slikt innhold, er pliktig til å påføre dokumentet en graderingsbetegnelse slik det er bestemt i sikkerhetsloven.
Gradering skjer etter en skala: Begrenset, konfidensielt, hemmelig, strengt hemmelig. Det er bare virksomheten som har gradert dokumentet som kan oppheve graderingen eller sette graderingen på et lavere nivå. Slik gradering opphører automatisk etter 30 år, dersom ikke annet er bestemt i det enkelte tilfellet. Et gradert dokument kan også inneholde opplysninger som er taushetsbelagte etter de vanlige taushetspliktbestemmelsene, slik at ikke alle opplysninger nødvendigvis blir fritt tilgjengelige selv om gradering etter sikkerhetsloven ikke gjelder lenger.
2 Mulighet for innsyn i taushetsbelagt materiale
Taushetsplikt gjelder for opplysninger, ikke for hele dokumenter. Alle kan derfor be om innsyn i materiale som ikke uten videre er fritt tilgjengelig. En skriftlig begjæring om innsyn skal i så fall rettes til arkivinstitusjonen. Etter en vurdering vil innsyn kunne bli bevilget.
Under en slik vurdering av materialet kan det i noen tilfeller vise seg at det brukeren trenger, ikke er taushetsbelagt. Materialet vil da kunne bli stilt til rådighet for brukeren, i noen tilfeller i form av kopier der enkelte opplysninger er skjermet.
Selv om opplysninger er taushetsbelagte, betyr ikke det nødvendigvis at all bruk av dem er utelukket. I hovedsak er det to unntak som gjelder.
2.1 Partsinnsyn
Med få unntak får alle se opplysninger som gjelder en selv, jf. forvaltningsloven §§ 13 a nr. 1, 13 b nr. 1 og 18, og personopplysningsloven § 18. For personopplysninger som kommer inn under personopplysningsloven, gjelder at alle kan kreve å få vite hva som er registrert om en selv. Dette kan imidlertid begrenses av både muligheten for å få tilgang til sensitiv informasjon om andre personer eller om forretningshemmeligheter og, i noen få tilfeller, av muligheten til å få informasjon som kan være til skade for en selv eller forholdet til personer som står en nær. (jf forvaltningsloven § 19).
En person som har behov for å se taushetsbelagte opplysninger i en forvaltningssak for å kunne ivareta egne interesser i saken, vil også på visse betingelser kunne få se taushetsbelagte opplysninger om andre personer. Vedkommende må pålegges taushetsplikt og begrensinger i hvordan man kan bruke opplysninger om andre enn seg selv. Adgangen gjelder også etter at saken er avsluttet, og kan utøves gjennom fullmektig, for eksempel advokat.
Forespørsler om innsyn i arkivmateriale vil i kommunal sammenheng ofte bli behandlet av den faginstansen som har skapt arkivmaterialet, men det er også vanlig at det er arkivinstitusjonen som forvalter materialet som treffer vedtak om å gi partsinnsyn.
2.2 Forskningsformål
Taushetsbelagte opplysninger kan på visse betingelser brukes til forskningsformål (forvaltningsloven § 13 d). Forskeren må i en skriftlig søknad til vedkommende arkivinstitusjon redegjøre for prosjektet og dokumentere at formålet med innsyn er forskning.
Det må også argumenteres for og bringes på det rene om formålet er forskning i den forstand som er lagt til grunn for bestemmelsen i forvaltningsloven. Det må derfor foreligge en beskrivelse av hva den forskningsmessige hensikten med bruken av materialet skal være, og den som ønsker slikt innsyn må ha faglig kompetanse til å gjennomføre et forskningsprosjekt. Hovedkravet er at man må inneha en vitenskapelig stilling innen relevant fagfelt eller kunne dokumentere tilsvarende kompetanse. Viderekommen student under veiledning av kompetent person vil også kunne få innsyn på dette grunnlaget. Vanlig journalistisk virksomhet gir ikke grunnlag for unntak fra taushetsplikten.
Det er et viktig krav at forskeren selv må ivareta taushetsplikt. Forskeren kan ikke bringe videre taushetsbelagte opplysninger på en slik måte at de kan tilbakeføres til en person eller en liten gruppe av personer. Derfor må forskerens bruk av opplysningene vurderes. Det må også vurderes om det vil være til uforholdsmessig ulempe for andre dersom innsyn innvilges. Det kan også stilles krav og begrensninger til metode når det gis innsyn i taushetsbelagte opplysninger for forskningsformål, for eksempel om hva slags notater man kan ta, om oppbevaring av kopier eller om at forskeren ikke kan ta kontakt med personene materialet omhandler.
Ikke alle arkivinstitusjoner kan fatte vedtak om å gi innsyn i taushetsbelagte opplysninger for forskningsformål. I utgangspunktet er det bare departementene som innehar slik myndighet, men noen departementer har anledning til å delegere myndigheten videre til navngitte underliggende organer. Riksarkivaren er delegert slik myndighet for materiale som oppbevares av det statlige Arkivverket. For kommunale arkivinstitusjoner (som ikke innehar samme myndighet) innebærer denne bestemmelsen at en slik søknad, med innstilling, sendes til avgjørelse hos det departementet som har fagansvaret for saksområdet arkivmaterialet hører til (evt. gjeldende fagdepartement).
Når en søknad om innsyn i taushetsbelagte opplysninger er innvilget, må forskeren skrive under en taushetserklæring.
3 Begrensinger i bruk av materiale
Noen arkiver inneholder materiale som er vernet gjennom bestemmelser i åndsverkloven. Åndsverkloven er som hovedregel ikke til hinder for innsyn. Loven begrenser ikke retten til innsyn etter offentlighetsloven, men setter noen grenser for hvordan arkivinstitusjoner kan gjøre slikt vernet materiale tilgjengelig. Åndsverkloven setter også grenser for hvordan den som får adgang til materiale, kan bruke det videre.
Det kan også være opprettet spesielle avtaler mellom skaper og arkivinstitusjon som regulerer adgangen til bruk av materiale som karakteriseres som åndsverk.
Brukeren av arkivene vil likevel alltid være ansvarlig for at videre bruk av materiale ikke er i strid med åndsverkloven.
Forskrift til offentlighetsloven gir også arkivinstitusjoner anledning til å vurdere begrensninger i bruk av arkiver ut fra andre kriterier. Materiale som ikke er ordnet og klargjort for bruk kan i noen tilfeller unntas fra normal bruk. Det kan også forekomme tilfeller der det er nødvendig å skjerme materiale fra bruk pga. dets fysiske tilstand eller på bakgrunn arbeidsmengden forbundet med å tilrettelegge materialet for bruk.