Nemnda hadde sitt første møte 2. november 1920. Oppgaven var å "indrede et "Gamlehjem" i det av kommunen indkjøpte hus", den såkalte "Barakke I". Komiteen besto av hele formannskapet, fra fattigstyret ble oppnevnt formannen Torkell Vinje og frk. Stina Johnsen, og dessuten ble distriktslege Jensen og fattigforstander P.M. Midbøe med i nemnda. Arbeidet med "forandring og forbedring" av den innkjøpte "barakken" ble påbegynt i midten av november 1920. Blant mange forbedringer kan vi nevne at det ble lagt inn "Vandklosetter" og elektrisk lys. Skudeneshavn Gamlehjem var ferdig og ble tatt i bruk i november 1921.

Før Lov om alderstrygd 16. juli 1936, ble det ofte opprettet egne alderstrygdenemnder for egne kommunale alderstrygdeordninger. Administrasjonen ble vanligvis lagt under trygdestyret som var oppnevnt av kommunestyret. Staten ga ikke støtte til de kommunale trygdeordningene, og utgiftene måtte hvert år bevilges av kommunestyret. Alderstrygdloven slo fast at det skulle opprettes en alderstrygdenemnd i hver kommune, der trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Kommunestyret kunne vedta at det skulle ansettes en lønnet forretningsfører. Trygdestyret skulle lede administrasjonen av alderstrygd i kommunen og føre tilsyn med trygden. Trygdenemnda sine avgjørelser kunne ankes inn for trygdestyret. Alderstrygdloven av 1957 bestemte av Rikstrygdeverket skulle være sentralstyre for alderstrygden. Barnetrygdeloven av 1946 bestemte at alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. De eldste trygdearkivene går tilbake til 1895, da ble ulykkesforsikring for arbeidere opprettet ved ulykkesforsikringsloven av 1894. Dette er arkivene etter Riksforsikringsanstaltens lokale tilsynsmenn. Tilsynsmennene førte journal og kopibok i tillegg til regnskap over inn- og utbetalinger. Ulykkesforsikringsloven av 1908 bestemte at det skulle føres manntall over alle personer eldre enn 15 år som drev næring ved saltvannsfiskeri eller ved fangst av dyr i havet. Det kom også en forskrift som gav nærmere retningslinjer for føring av fiskermanntall. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene.", Universitetsforlaget, 1987, s. 161

Ulykkesforsikringsloven av 1908 bestemte at det skulle føres manntall over alle personer eldre enn 15 år som drev fiske og fangst på havet. Forskrifter av 7. november 1908 ga retningslinjer for føring av fiskermanntall. Ansvaret for føringen skulle legges til en kommunalt oppnevnt nemnd. Det skulle føres to manntallslister, en for de forsikringspliktige og en for de frivillige medlemmene. Listene skulle gi opplysninger om den forsikredes navn, bopel, kjønn, fødselsår, ektefelle, antall barn under 15 år, hvor vedkomende drev fiske eller fangst, arbeidsgiveren, eventuell frivillig forhøyelse av forsikringen, betalt premie og eventuelle anmerkninger. - Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 163.

Barnevernsloven trådte i kraft 1. juli 1954, og avløste dermed Vergerådsloven av 1896, Pleiebarnsloven av 1905, deler av Barneforsorgsloven av 1915 og midlertidig lov av 1947. I hver kommune skulle det nå opprettes en barnevernsnemnd, valgt av kommunestyret, til å utføre de tiltak som loven påbød. Disse vernetiltakene skulle beskytte barn under 18 år som ikke fikk den omsorg, pleie eller behandling det hadde krav på. Særskilte tiltak kunne også være påkrevd på grunn av barnets manglende tilpasning til omgivelsene. Dersom disse tiltakene ikke var tilstrekkelige, kunne nemnda overta omsorgen for barnet og plassere det hos fosterforeldre, i godkjent barnehjem eller annen omsorgs- eller opplæringsinstitusjon. Barnevernsnemnda skulle føre tilsyn med fosterbarn under 18 år og kommunens barnevernsinstitusjoner. I enkelte tilfeller kunne nemndas vedtak bringes inn for fylkesmannen og derfra videre til departementet. Fylkesmannen hadde ansvar for å føre tilsyn med barnevernsvirksomheten. Etter endringslov av 1964 ble noen av barnevernsoppgavene samordnet av sosialstyret i kommunen. Minst ett medlem av barnevernsnemnda skulle samtidig være medlem av sosialstyret. Kilde: Mykland og Masdalen, "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Lønningsfond ble opprettet i alle sogn i Norge ved "lov av 14. juli 1897 nr. 1 om geistlige embetsmenns og kirkesangeres lønning (Lønningsloven)". Fondet skulle bestyres av et lønningsutvalg bestående av to medlemmer oppnevnt av biskopen og tre valgt av sogne-/kommunestyret. Bakgrunnen for opprettelsen av lønningsfond og lønningsutvalg var behovet for en forenkling av prestelønnssystemet. Presten hadde ikke en enhetlig statslønn, men en rekke "embetsintekter". Disse gikk langt tilbake i tid og sprang ut av naturaløkonomien. Overgangen til pengeøkonomi krevde endringer og flere slike ble gjort. Et eksempel er salg av benefisert gods mot at det ble gitt adgang til frivillig å innløse jordavgiften. Andre inntekter var tiende, høytidsoffer, offerskjeppe m.v. Loven erstattet disse inntektene med en fast sum penger som grunnbyrde på hver matrikulert bruk. Det ble også gitt anledning til å løse inn grunnbyrden med et engangsbeløp. Lønningsfondet skulle i hvert sogn gi ytelser til presteinntekten. Det skulle utgjøres av innløsningssummer for jordavgift, overskudd av embetsinntekter, overskudd ved vakanse etc. Fondet skulle også forvalte legater, gaver m.v. I et prestegjeld med flere sogn skulle utgiftene til felles prest fordeles på sognene etter folkemengde m.v. Lønningsfondet kalles ofte grunnbyrdefondet eller lønnings- og grunnbyrdefondet. Da det ble opprettet menighetsråd fra 1922, ble lønningsutvalgets oppgaver overtatt av dette. Først i 1957 kom presten over på ordinær statslønn, og settet av ulike embetsintekter falt bort. Dermed opphørte lønningsfondene.

Det kommunale fattigstellet sprang ut av det lokale fattigkommisjonssystemet som ble etablert i landets stift på 1700-tallet. Sentralt i dette sto presten, lensmannen og "2 af de bedste Sognemænd". Legd var et viktig virkemiddel i dette systemet. Legd var en måte å forsørge fattige på. Det kunne være huslegd som årslegd eller omgangslegd, varelegd f.eks. som korn eller pengelegd. De som ikke tilhørte bondestanden skulle bidra etter evne. Den enkelte fattigkommisjon kunne også ofte ilegge bøter og til en viss grad utligne skatter. Formannskapsloven opprettet det såkalte kombinerte formannskapet, skole- og fattigformannskap. 1837-ordningen sto ved lag til 1846, da fattigloven av 1845 trådte i kraft. Denne loven ga klare retningslinjer for føring av protokoller. Eldre arkivsaker må søkes i prestens arkiver. 1845-loven bestemte at fattigstyret skulle bestå av presten og det antall medlemmer formannskapet bestemte. Fattigstyret skulle sette opp budsjett, fordele understøttelse (legd, naturalia, penger) og se til at vedtak ble effektuert. Også etter 1845 kunne fattigstyrer på landet utligne skatt. I 1863 kom en ny fattiglov som skapte en del endringer i fattigstellet. Bl.a. ble betingelsene for å motta fattigstøtte innskjerpet, det ble opprettet egne kommunale ligningskommisjoner for fattigskatt, m.m. I forbindelse med fattigloven av 1900 faller legdsystemet bort, men fortsatt besto fattigstyret av presten og medlemmer valgt av formannskapet. Lederen var ikke nødvendigvis presten. Bestemmelsene i fattigloven av 1900 ble med relativt få endringer stående til lov om sosial omsorg kom i 1964, samtidig som Skudeneshavn kommune ble sammenslått til Karmøy kommune. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Fra slutten av 1930-årene ble det mange steder opprettet ungdomsnemnder for å støtte ungdomsorganisasjoner og arbeidet for uorganisert ungdom. Der det ikke var slike nemnder, lå disse oppgavene til barnevernsnemnda. Mange kommuner oppnevnte også idrettsutvalg, etter at Statens Idrettskontor ble opprettet i 1946. Idrettsutvalget skulle bl.a. arbeide for at kommunen fikk tilstrekkelig med idrettsanlegg og administrere driften av disse. I 1950 ble Statens idrettskontor omorganisert til Statens Ungdoms- og idrettskontor, som i 1953 oppfordret kommunene til å opprette ungdoms- og idrettsutvalg. De gamle ungdomsnemndene og idrettsutvalgene ble dermed erstattet av et utvalg for både idretts- og ungdomssaker. Utvalgets oppgaver var som tidligere, med spesiell vekt på å søke om og fordele midler til de ulike organisasjonene, samt å få stillinger med ansvar for ungdoms- og idrettsarbeidet i kommunene. Fra 1970-årene ble disse utvalgene ikke lenger oppnevnt, og oppgavene ble i stedet lagt til nyopprettede kulturstyrer. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Denne realskolen begynte som et privat realskolekurs i Skudeneshavn i 1943. Venteværelset i Skudeneshavn Sparebank ble benyttet som det første undervisningslokalet. I 1944 ble skolen utvidet til to klasser og hadde til å begynne med lokaler i forsamlingshuset Vonheim, som tilhørte IOGT-losjen. Senere flyttet realskolen over i loftsetasjen på Skudeneshavn Folkeskole, som da ble frigitt av tyskerne. Høsten 1945 var det derfor blitt aktuelt med tre klasser, og problemene med lokaler var blitt enda større. Det ble søkt om å få overta en brakke som var oppført under krigen, men det ble ikke noe av. På denne tiden ble det også startet drøftinger med Skudenes kommune og å gå sammen om en felles realskole for de to kommunene Skudeneshavn og Skudenes, og det var slik Sør-Karmøy interkommunale realskole kom i gang. Høsten 1947 kunne så realskolen flytte inn i nybygg som inneholt tre klasserom, lærerværelse og kontor. Realskolen fikk statstilskudd fra 1956.

Skudeneshavn lærlingeskole ble opprettet høsten 1946. Byingeniør i Skudeneshavn, Elling Fleten, ble ansatt som bestyrer, og var også med i skolens styre. Han underviste dessuten i konstruksjons- og projeksjonstegning, samt i regning med utmålingslære. Til skolens fjerde skoleår, som skulle begynne høsten 1949, hadde det kun meldt seg to elever til tredje klasse og tre elever til første klasse. I styremøte 29. august 1949 besluttet derfor styre å "måtte innstille undervisningen dette år."

De tekniske aftenskolene hadde til formål å gi håndverkere og arbeidere en elementærteknisk opplæring. Den første planen for tekniske aftenskoler kom i 1912. Skolens styre ble valgt av kommunestyret og departementet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 117. Det ser ut som om Skudeneshavn tekniske aftenskole kun eksisterte i kort tid, og det er ikke bevart noen møtebok som kan fortelle mer om skolens historie.

Etter skoleloven av 1860 kunne skolekommisjonen opprette høyere allmueskoler der det var hensiktsmessig (paragraf 33). I Skudeneshavn var det i alle fall en slik allmueskole i et tidsrom fra 1871 til 1891, da det er bevart arkivsaker. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 112.

Grunnlaget for utviklingen av en skoleadministrasjon og et skolevesen på landet ble lagt ved skoleforordningen av 1739 og skoleplakaten av 1741. Presten var en viktig person gjennom det første århundret. I virkeligheten utviklet skolen seg ganske langsomt, og først ved allmueskoleloven av 1860 kom de første signalene om endringer i styringen og organiseringen av skolevesenet. De geistlige embetsmenns sterke innflytelse på skolevesenets utforming ble svekket. Folkestyret ble styrket ved at det kunne opprette tilsynsmenn for skolekretsene og ved at egne kretsmøter kunne fatte visse vedtak. For første gang forpliktet staten seg til å bidra med midler til skolen, avhengig av størrelsen på de lokale bevilgninger. Folkeskoleloven av 1889 fullførte det som skoleloven av 1860 hadde påbegynt. De geistlige embetsmenn hadde utspilt sin rolle, skolestyrets fullmakter ble omfattende, og ved siden av seg fikk de folkevalgte tilsynsutvalg ofte på den enkelte skole og kretsmøter. Bestemmelsen om at presten skulle være ordfører i skolekommisjonen falt bort. Gjennom folkeskoleloven av 1889 fikk det lokale folkestyret en makt og innflytelse i skolen det verken før eller siden har hatt. Presten var ikke lenger selvskreven formann. Mellomkrigs- og etterkrigstidens skoledebatt bar i stor grad preg av enhetsskoletanken. Arbeidet med å gjøre skoler i by og land mer like formet til en viss grad skoleloven av 1936. Først med skoleloven av 1959 slo tanken om enhetsskolen definitivt igjennom. Gjennomføringen av enhetsskoleprinsippet førte til mer sentral styring av utviklingen i skolen på bekostning av det lokale folkestyrets innflytelse. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987. Oppføt i 1859, men ombygget og modernisert gjennom årene. Den hadde også en leilighet for skolens inspektør. Skolen var en tid delt i høyere og lavere almueskole. I 1981 ble det bygget en ny skole.

Grunnlaget for utviklingen av en skoleadministrasjon og et skolevesen på landet ble lagt ved skoleforordningen av 1739 og skoleplakaten av 1741. Plakaten av 1741 erkjente at skolevesenet på landet ikke lot seg bygge ut så raskt som lovgiver hadde tenkt. Sentraladministrasjonen i København måtte kapitulere på en rekke områder i denne saken. Utbyggingen av skolevesenet ble nærmest overlatt til bygdefolket og det tok over hundre år før 1739 intensjonene var gjennomført i hele Norge. Først ved allmueskoleloven av 1860 kom de første signalene om endringer i styringen og organiseringen av skolevesenet på landet. De geistlige embetsmenns sterke innflytelse på skolevesenets utforming ble svekket. Folkestyret ble styrket ved at det kunne opprette tilsynsmenn for skolekretsene og ved at egne kretsmøter kunne fatte visse vedtak. For første gang forpliktet staten seg til å bidra med midler til skolen, avhengig av størrelsen på de lokale bevilgninger. Folkeskoleloven av 1889 fullførte det som skoleloven av 1860 hadde påbegynt. De geistlige embetsmenn hadde utspilt sin rolle, skolestyrets fullmakter ble omfattende, og ved siden av seg fikk de folkevalgte tilsynsutvalg ofte på den enkelte skole og kretsmøter. Bestemmelsen om at presten skulle være ordfører i skolekommisjonen falt bort. Gjennom folkeskoleloven av 1889 fikk det lokale folkestyret en makt og innflytelse i skolen det verken før eller siden har hatt. Presten var ikke lenger selvskreven formann. Mellomkrigs- og etterkrigstidens skoledebatt bar i stor grad preg av enhetsskoletanken. Arbeidet med å gjøre skoler i by og land mer like formet til en viss grad skoleloven av 1936. Først med skoleloven av 1959 slo tanken om enhetsskolen definitivt igjennom. Gjennomføringen av enhetsskoleprinsippet førte til mer sentral styring av utviklingen i skolen på bekostning av det lokale folkestyrets innflytelse. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

I forbindelse med iverksettingen av Formannskapslovene av 1837 fikk kommunene utstrakt ansvar for utgifter og inntekter i forbindelse med egen drift. På landsbygda var det skolevesenet og fattigstellet som var de største utgiftspostene. Formannskapsloven regnet derfor bare med to kasser, fattigkassen og skolekassen. Etter hvert fikk en også en herredskasse (kommunekasse) som var nødvendig for å dekkede øvrige kommunale utgifter. I tillegg kunne det finnes andre kommunale kasser, som f. eks kirkekasse og veikasse. Hver kasse kunne ha sin egen regnskapsfører, eller en og samme person kunne føre regnskapet for alle eller en del av disse kassene. Der hvor det var flere sognekommuner i en herredskommune var de fleste av de kassene som her er nevnt lagt til sine respektive sognekommuner, bortsett fra herredskassen. Denne spredningen av de kommunale kassene på sognekommunene, gjør at vi ikke kan snakke om en helhetlig kommunekasse før etter at skatteloven av 1882 hadde trådt i kraft. Først med kommuneloven av 1921 kom det bestemmelser om at landkommuner skulle ansette herredskasserer, denne stillingen ble gjerne kombinert med en formannskapssekretærstilling. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Formannskapslovene hadde ingen skattebestemmelser, og en opprettholdt tidligere praksis ved utligning og innkreving av skatt for å dekke utgifter. I 1892 og 1911 ble det vedtatt skattelover for byer og landdistrikt, der grunnstrukturen var at skatten skulle utlignes av en kommisjon eller nemnd. Det skulle være tilgang til å klage og det skulle finnes et kontrollapparat. Fram til 1965 hørte ligningsvesenet til kommunalforvaltningen, men da gikk det over til å bli rent statlig. Skattefundamentet var forskjellig fra skatt til skatt og til ulike tider, og det var til dels ulikheter mellom land og by. Hovudsaklig har skattefundamentet vært matrikkelskyld på landet, og eiendom, næringsvirksomhet, formue og inntekt i byene. Etter hvert gikk dette over til skattlegging av formue og inntekt. Arkivmaterialet etter ligningsnemnda/ligningskommisjonen består av møtebøker, kopibøker, journaler og ulike skattelister/ligningsprotokoller, takstbøker og korrespondanse. Det kan også finnes klager og meldinger som angår ligningen. Forhandlingsprotokollen skulle være autorisert av formannskapets ordfører. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 56ff.

Da lov om formannskapslov og herredstyre ble vedtatt i 1837 ble Skudenes et eget formannskapsdistrikt. I 1849 ble Bokn fraskilt, i 1857 ble Skudeneshavn et eget ladested, og i 1891 ble Åkra et eget herred. Skudeneshavn opphørte som kommune i 1965 og ble innlemmet i Karmøy kommune. I 1837 ble formannskapsloven vedtatt og trådte i kraft. Med denne loven skulle det nå demokratisk velgest formenn og representanter for hvert formannskapsdistrikt. Når formannskapet var valgt, skulle formennene seg imellom velge en ordfører og varaordfører. Formannskapsloven av 1837 definerte formennenes og representantenes gjøremål. Formannskapet skulle utarbeide innstillinger overfor øvrigheta, behandle saker som ble reist for formannskapet, søke øvrigheta om det som var til gagn, revidere og desidere rekneskapene til de kommunale kassene og generelt ivareta kommunens interesser. Formannskapsloven ble første gang endret i 1921. Deretter kom det endringer i 1938 og 1954. Etter 1965 ble loven endret i 1992. Kilde: Mykland og Masdalen 1987, s. 21-40

Til å begynne med ble valgene styrt av statens embetsmenn. På landet stod presten for stortingsvalget og fogden eller lensmannen for kommunevalget. I valgloven av 1896 og lov om manntall og stortingsvalg av 1900 ble det innført valgstyrer i landdistriktene for henholdsvis kommune- og stortingsvalg. Administrasjonsapparatet ved de to valgene var forholdsvis likt, og det ble også brukt ved andre valg og avstemninger (for eksempel i forbudssaken). Valgstyret skulle som regel bestå av lensmannen og formannskapet eller sognets formenn. Etter kommuneloven av 1925 skulle valgstyret opprette lokale stemmestyrer til å lede valgene når de ble holdt på mer enn tre steder i kommunen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 40-49. Universitetsforlaget, 1987.

Allerede i 1913 ble den første søknaden om statsbidrag til en middelskole i Skudeneshavn sendt til Kirke- og undervisningsdepartementet. Søknaden ble avslått og nye søknader ble sendt i de følgende år. Departementet satte krav både til lokaliteter og lærekrefter, og dette kunne ikke følges opp umiddelbart. Høsten 1919 satte kommunen selv i gang en første klasse for 3-årig skole, uten statsbidrag. Statsstøtte ble ikke oppnådd før høsten 1920. Jakob Sigurd Jakobsen ble ansatt som adjunkt og bestyrer av middelskolen fra 1. august 1920. De fem årene fra 1922 til og med 1926 var det innskrevet 63 elever, men kun 39 gikk opp til avsluttende eksamen. På grunn av sviktende elevtilgang og kommunens manglende evne til å oppfylle de forpliktelser som lå til grunn for statstilskuddet, ble det fremmet forslag i departementet om å avvikle statsstøtten til skolen fra 1927. Men allerede i formannskaps- og kommunestyremøte 8. februar 1926 ble det vedtatt å avvikle skolen etter endt skoleår. Dette gikk også departementet med på. I tiden etterpå kom det et par private realskoler, men først i 1944 gikk Skudenes og Skudeneshavn sammen om Sør-Karmøy interkommunale realskole.