I 1889 kom det en ny skolelov og de administrative endringene loven førte med seg er ofte tydelige i arkivene til skolene. Overføringen av myndighet til kommunene fører til at protokoller ofte begynner rundt 1890, men eldre materiale kan være innlemmet i prestens arkiv. Dette oppbevares på Statsarkivet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 112ff

I 1889 kom det en ny skolelov og de administrative endringene loven førte med seg er ofte tydelige i arkivene til skolene. Overføringen av myndighet til kommunene fører til at protokoller ofte begynner rundt 1890, men eldre materiale kan være innlemmet i prestens arkiv. Dette oppbevares på Statsarkivet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 112ff

Fattigloven av 1845 var fundamentet for fattigvesene. I 1863 og 1900 kom det nye fattiglover som avløste den eldre lovgivning. Bestemmelsene i fattigloven av 1900 ble med relativt få endringer stående til lov om sosial omsorg kom i 1964. 1845-loven var den første fattigloven som gjaldt hele landet. Her heter det at fattigkommisjonen i kjøpstedene skulle bestå av en magistratsperson som ordfører, sognepresten og så mange personer som kommunestyret bestemte. I fattigloven av 1900 kom politimesteren også med i utvalgets ledelse. Andre og senere navn på fattigkommisjonen har vært: fattigstyret, forsorgstyret og sosialstyret. Kommisjonens viktigste oppgaver var å sette opp budsjett, bestemme hvilke personer som skulle understøttes, i hvilken form (penger/naturalia/ legd o.a.) og se til at fattede vedtak ble satt ut i live. I byene kunne kommisjonen dele sitt distrikt opp i så mange roder som de anså nødvendig. Allerede i medhold av 1845-loven kunne det i byene tilsettes personale, dvs. kasserer. I 1863 ble det også åpnet for å tilsette lønnet ordfører for fattigkassen i byene. Fattigkommisjonen kunne lenge utligne en egen fattigskatt for å finansiere sin virksomhet. Fattigloven av 1863 inskjerpet de kriterier som var nedfelt i 1845 loven for hvem som kunne få understøttelse. Fattigloven av 1845-loven gav klare retningslinjer for føring av protokollserier o.l. Kilde: Mykland og Masdalen, "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

De første kommunale arbeidsformidlingskontorene ble opprettet i de største byene omkring århundreskiftet. Virksomheten ved de kommunale arbeidskontorene ble regulert ved arbeidsformidlingsloven av 1906. Lov av 24.juni 1938 nr 8 om arbeidsledighetstrygd opprettet arbeidsledighetsnemnder i alle kommuner. Nemndas viktigste oppgave var å fremme sysselsettingen i kommunen. Ifølge Sysselsettingsloven av 1947 skulle hver kommune ha en arbeidsnemnd (tidligere arbeidsledighetsnemnd) som i samarbeid med Arbeidsdirektoratet og fylkesarbeidsnemnda skulle arbeide for jevn og tilstrekkelig sysselsetting i kommunen. Nemnda skulle ha tilsynet med arbeidsformidling og yrkesveiledning, dersom ikke egen tilsynsnemnd tok seg av disse oppgavene. Dessuten overtok nemnda de oppgaver som loven om arbeidsledighetstrygd hadde lagt til arbeidsledighetsnemnda. Endringslov 2. juni 1960 bestemte at staten skulle organisere offentlig arbeidsformidling og yrkesrettledning. Departementet opprettet distriktskontorer og fastsatte hvordan formidlingstjenesten skulle organiseres i de enkelte kommuner og i distriktet. For hvert arbeidsformidlingsdistrikt skulle det opprettes en arbeids- og tiltaksnemnd. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Ifølge forskrifter av 7.november 1908 skulle en kommunalt nedsatt nemnd føre manntall over fiskere som var sykeforsikret. Kommunekassereren eller annen person tilsatt av kommunestyret var manntallsfører. I manntallsnemnda skulle manntallsføreren og to av kommunestyrerepresentantene være medlemmer. Nemnda bestemte hvem som skulle opptas i manntall. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

De første kommunale husmorvikarstillingene ble opprettet i slutten av 1940-årene. I 1949 fastsatte departementet en normalplan for husmorvikarvirksomhet. Planen bestemte at den enkelte kommune skulle ha en husmorvikarnemnd som skulle fungere som et rådgivende og sakkyndig organ for kommunen i alle spørsmål vedrørende husmorvikarenes virksomhet. Departementet for familie- og forbrukssaker fastsatte 15. mai 1959 retningslinjer for husmorvikarvirksomhet og hjemmesykepleie. Retningslinjene bestemte at i kommuner som hadde husmorvikarer skulle kommunestyret eller formannskapet velge en nemnd til å lede denne virksomheten. Helserådet og trygdekassen pekte ut en representant hver til nemnda. Der hvor det var opprettet husmorvikarnemnd tidligere burde denne opprettholdes og evt. utvides i samsvar med de nye retningslinjene. Hjemmesykepleie kom nå også inn under nemndas ansvarsområde. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Barnevernsloven trådte i kraft 1. juli 1954, og avløste dermed Vergerådsloven av 1896, Pleiebarnsloven av 1905, deler av Barneforsorgsloven av 1915 og midlertidig lov av 1947. I hver kommune skulle det nå opprettes en barnevernsnemnd, valgt av kommunestyret, til å utføre de tiltak som loven påbød. Disse vernetiltakene skulle beskytte barn under 18 år som ikke fikk den omsorg, pleie eller behandling det hadde krav på. Særskilte tiltak kunne også være påkrevd på grunn av barnets manglende tilpasning til omgivelsene. Dersom disse tiltakene ikke var tilstrekkelige, kunne nemnda overta omsorgen for barnet og plassere det hos fosterforeldre, i godkjent barnehjem eller annen omsorgs- eller opplæringsinstitusjon. Barnevernsnemnda skulle føre tilsyn med fosterbarn under 18 år og kommunens barnevernsinstitusjoner. I enkelte tilfeller kunne nemndas vedtak bringes inn for fylkesmannen og derfra videre til departementet. Fylkesmannen hadde ansvar for å føre tilsyn med barnevernsvirksomheten. Etter endringslov av 1964 ble noen av barnevernsoppgavene samordnet av sosialstyret i kommunen. Minst ett medlem av barnevernsnemnda skulle samtidig være medlem av sosialstyret. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Allerede Sunnhetsloven av 1860 hjemlet et vist tilsyn med helsetilstanden i fabrikker o.l. Den ble fast organisert ved fabrikktilsynsloven av 1892. Til å føre tilsyn med at bestemmelsene i loven ble overholdt, skulle det tilsettes statlige fabrikkinspektører. Samtidig skulle den enkelte kommune der fabrikkmessig eller lignende drift fant sted, være et stedlig tilsyn bestående av sunnhetskommisjonens formann og et medlem valgt av kommunestyret. Kommunestyret kunne også bestemme at det i stedet skulle opprettes et eget stedlig fabrikktilsyn. Ved behov kunne det stedlige utvalget ha møte med den stedlige fabrikkinspektøren. Denne ovenfor nevnte lovgivningen ble revidert og utvidet ved fabrikktilsynsloven av 1909. Loven utvidet sitt virkefelt til all industriell virksomhet som anvendte mekanisk drivkraft av en viss størrelse og håndverksvirksomhet med minst 5 arbeidere. Enhver kommune med industriell virksomhet som falt inn under lovens bestemmelser skulle nå opprette stedlig tilsyn. Det kom utfyllende instrukser og nye lover i 1910, 1915, 1919 og 1936. Det eneste som er verd å merke seg at i 1936 videreføres de tidligere organiseringsbestemmelsene og virksomheten ble betegnet som ”Statens arbeidstilsyn og arbeidsnemnd om henholdsvis Sjefsinspektoratet for arbeidstilsynet”. Denne loven påla arbeidsnemnder i alle kommuner og i enkelte tilfeller flere. Disse lokale nemndene fikk også ofte tittelen lokalt arbeidstilsyn. Det kom nye endringer og tilføyelser for denne typen virksomhet med ferieloven i 1947, lov om arbeidsvilkår for arbeidere i jordbruket i 1948, arbeidervernloven i 1956 som igjen ble avløst av arbeidsmiljøloven i 1977. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987. S. 198-201

Den alminnelige bygningsloven av 1845 ble gjort gjeldende for alle landets kjøpsteder og ladesteder som ikke hadde særskilt bygningslov. I 1896 kom det en ny bygningslov denne kunne også settes i kraft for forsteder og større samlinger av bygninger på landet. Bygningsloven av 1924 trådte i kraft 1. januar 1929. Loven gjaldt alle landets byer og et byggebelte på 200m utenfor by grensen. Departementet kunne utvide bygebeltets utstrekning. Loven omfattet også større samlinger av bygninger på landet, vanligvis stasjonsbyer, industri- og handelssentra. I 1964 gjaldt loven helt eller delvis i 378 kommuner. Med denne loven fikk kommunene et nytt organ, bygningsrådet, som avløste reguleringskommisjonen. Rådet ble sammensatt av lensmannen, helserådets ordfører, brannsjefen, bygningssjefen og reguleringssjefen, samt et tilsvarende antall medlemmer valgt av herredsstyret. Bygningsrådet skulle bl.a. delta i behandlingen av vedtekter, dispensasjoner, anker og reguleringsplaner. Det skulle gi byggetillatelser og se til at gjeldende bestemmelser ble overholdt. Men også formannskapet og kommunestyret ble tillagt gjøremål. Bl.a. skulle formannskapet gi uttalelser om anker og dispensasjoner, og kommunestyret skulle fatte vedtak om bygningsvedtekter, kommuneplaner og ekspropriasjoner. Dessuten var herredsstyret ansvarlig for å opprette den nødvendige tekniske administrasjon. Det kom små endringer i nazistisk retning når det gjaldt bygningsrådets oppgaver i perioden 1940-45, disse ble fjernet like etter krigen. Først i 1965 ble det gitt en felles bygningslov for hele landet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Næringsnemndene ble avskaffet ved Jordstyreloven av 1920. I stedet skulle det velges jordstyre med jordbrukskyndige medlemmer i hvert herred eller sogn. Jordstyret skulle tilsette det nødvendige personale til å planlegge og kontrollere jorddyrkingsarbeidet i herredet. Jordloven av 1928 bestemte at jordstyrets avgjørelser kunne bringes inn for en ankenemnd. Departementet utnevnte formann og fylkestinget valgte medlemmene. 1928-loven forpliktet herredskommunen til å stille jord til rådighet for bygdefolk som manglet eller hadde lite jord. Etter 1945 ble det vanlig at jordstyret uttalte seg i konsesjonssaker - dette ble lovfestet av konsesjonsloven i 1974. Jordloven av 1928 ble fra 1. januar 1956 erstattet av jordloven av 1955. Loven gjaldt ikke bykommuner. Bygningsloven av 1965 bestemte at jordloven skulle gjelde for hele landet med unntak av områder som i stadfestet reguleringsplan var regulert til byggeområder, friområder o.l. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Dette var en funksjon under småbruks- og bolignemnda (småbruks- og bustadbanknemnda). Denne nemnda skulle befare og taksere bruket eller boligen/eiendommen og gi erklæring om hvorvidt låneobjektet fylte vilkårene for å få lån og eventuelt kommunal garanti. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

I 1894 vedtok Stortinget at det skulle stillest til disposisjon statlige midler som kommunene kunne låna ut til personer som planla å skaffe seg bolig og/eller jord, men manglet penger. Som et ledd i dette arbeidet med å stimulere til oppretting av arbeiderbruk (småbruk) m.m. ble "Den norske Stats Arbeiderbruk- og Boligbank" opprettet ved lov i 1903. Denne banken skulle låne ut penger til personer som ønsket seg bolig og/eller jord mot kommunale garantier. Slike garantier ble gitt av herredsstyret etter tilråding frå en komité eller nemnd. Loven av 1903 la altså de første føringene for opprettingen av kommunale småbruk- og bustadnemnder. I 1915 blei "Den norske Stats Arbeiderbruk- og Boligbank" avløst av "Den Norske Stats Småbruks- og Boligbank". Disse nemndene skulle forberede saker hvor kommunen skulle gi garantier for lån til jord og/eller bolig. Denne måten å organisere denne nemnda på var uendret fram til 1943 da det kom noen nazistiske endringer. Disse ble avskaffet etter krigen. I 1946 ble Husbanken opprettet. Denne banken fikk oppgaver som var delvis overlappende med Småbruk- og boligbanken sine oppgaver. Dette førte til at det kom i stand ordninger hvor kommunene fikk mulighet til å bestemme at småbruk- og bustadnemnda også skulle fungere som den husnemnda som husbankloven påla de å ha. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Lov av 16. juni 1961 om forskjellige beitespørsmål bestemte at det i hvert herred skulle være et beiteråd. Rådet skulle blant annet hjelpe til med å planlegge og organisere beitet, skaffe til veie opplysninger om behovet for beitearealer og i hvilken grad slike arealer var tilgjengelige. Beiterådet skulle i tillegg sammen med skogsrådet søke å regulere beite i skogsmark. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Mange landkommuner hadde tidlig inntekter av jord og skog som lå til kommunegårdene (fattiggårdene). Kommunene kunne også ha inntekter av andre jord- og skogeiendommer, og mange steder ble det gradvis satt i gang annen næringsdrift. Her var ofte byene først ute. Etter handels og håndverklovgivningen hadde kommunene ikke anledning til å drive handels- og håndverksdrift. Dette endret seg i 1913. Da fikk kommunale gass-, elektrisitets- og vannverk salgsrett, og det kunne utvikles kommunal næringsdrift basert på disse ressursene. Denne salgsretten ble siden utvidet flere ganger. Kommunale elektrisitetsverk ble vanligvis etablert i perioden fram mot første verdenskrig eller i mellomkrigstiden. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 289 ff. Universitetsforlaget, 1987. Lund elverk gikk inn i Dalane elverk i 1978 sammen med elverkene i Eigersund kommune, Bjerkreim kommune og Sokndal kommune.

Overformynderienes oppgave har vært å forvalte umyndiges midler. Dette gjelder både umyndige av år, umyndiggjorte og arvinger som er fraværende og derfor ikke kan overta og forvalte arven. Overformynderiet på landet går tilbake til 1770-tallet og ble administrert av sorenskriverne. Allerede den gang ble det fastsatt skjema for overformynderregnskap og -ruller. Ved lov av 1857, som trådte i kraft fra 1859, ble overformynderiet gjort kommunalt. I stedet for at sorenskriveren var overformynder, skulle nå sorenskriveren og formannskapet utnevnte to overformyndere i hvert distrikt (normalt et tinglag eller ladested med eget formannskap). I samarbeid med sorenskriveren skulle overformynderne utnevne verger som skulle forvalte myndlingenes kapital under kontroll av overformynderne. Det ble også fastsatt nytt skjema for rullene. Alle myndlinger skulle registreres på eget blad, med opplysninger om status, verge, kapital og plassering/fordeling av denne. Ved lov av 1927 (vergemålsloven) ble reglene om overformynderiet like for by og land. Det skulle være et overformynderi i hver kommune, og overformynderne skulle velges av formannskapet. Fylkesmannen skulle føre tilsyn med overformynderne. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Provianteringsrådet sto for den lokale rasjonering og regulering av matvarer og andre forbruksvarer i de trange tidene under 1. verdenskrig. Spesielt etter 1916 ble forsyningssituasjonen vanskeligere. Dette førte til at det ved lov av 26. juli 1916 kom påbud om at alle kommuner skulle ha provianteringsråd. De kommunale provianteringsrådene ble opphevet ved lov den 7. desember 1923. Rådene var frivillige fram til loven kom i 1916. Fra 1916 av var det påbudt med provianteringsråd i alle kommuner. Ved kgl.res. 26. august 1916 ble det gitt forskrifter for de kommunale provianteringsrådene. Deres oppgave skulle være å holde seg orientert om alt som kunne være av interesse for forsyningen av fødevarer, brensel, oljer, forstoffer og andre nødvendighetsartikler. Dernest skulle rådene sørge for tilstrekkelig forsyning av viktige forbruksvarer og legge opp reserver av disse. De skulle føre kontroll med priser på matvarer og andre nødvendighetsartikler. Der varer ble solgt med statstilskudd, skulle de se til at forbrukerne fikk kjøpe dem til rimelige priser og i passe mengder. For å oppnå det kunne rådene enten opprette kommunale utsalg eller inngå avtaler med handlende. Rådene kunne ansette lønnet foretningsfører. Den samme kgl.res. påla provianteringsrådene å fastsette maksimalpriser for salg av fødemidler og brensel, når disse var av norsk produksjon. Med amtmannens samtykke kunne rådene endre eller oppheve de fastsatte maksimalprisene. Forskriftene ble erstattet av en ny kgl.res. 26. april 1918. her kom det pålegg om at det kun skulle være et råd i hver kommune. Det skulle minst ha 3 medlemmer hvor av minst en kvinne. De nye forskriftene førte også til at det ble lettere å etablere nemnder under provianteringsrådet, f.eks. kontrollnemnd, brenselnemnd, etc. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Forsyningsnemnder i alle landets kommuner ble opprettet etter lov 9. juni 1939. Loven trådte i kraft 25. august 1939. Forskrifter 29. august 1939 om kommunale forsyningsnemnder bestemte at kommunestyret kunne velge særnemnder til å ta seg av den enkelte av de oppgaver som var lagt til forsyningsnemndene (f.eks. vedutvalg, skotøynemnder, oljenemnder o.l.). Forsyningsnemndene skulle holde seg informert om alt som var av betydning for forsyningen av matvarer, brensel, forstoffer og andre nødvendighetsvarer. De kommunale forsyningsnemndene ble av beredskapsmessige hensyn opprettholdt etter krigen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Lov av 13. mai 1943 om salg og utleie av hester bestemte at Landbruksdepartementet kunne gi forskrifter om slik virksomhet. Med hjemmel i denne loven bestemte forordning av 3. juli 1943 om salg og utleie av brukshester at kommunale hestenemnder skulle ta seg av denne formidlingen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Forskrifter 29. august 1939 om kommunale forsyningsnemnder bestemte at kommunestyret kunne velge særnemnder til å ta seg av enkelte av oppgavene som var lagt til forsyningsnemndene, som for eksempel rasjonering, vedforsyning og lignende. I mange kommuner vil en derfor finne rasjoneringsnemnder, vedutvalg (brenselsutvalg), kabelnemnder, skotøynemnder, oljenemnder og lignende. Særnemndene skulle regnes som avdelinger av forsyningsnemndene. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.