Før Lov om alderstrygd 16. juli 1936, ble det ofte opprettet egne alderstrygdnemnder i kommunene. Administrasjonen ble vanligvis lagt under trygdestyret oppnevt av kommunestyret. Staten ga ikke støtte til de kommunale trygdeordningene, og utgiftene måtte hvert år bevilges av kommunestyret. Alderstrygdloven fastsatte at det skulle opprettes en alderstrygdnemnd i hver kommune, der trygdestyret oppnevnte formann og kommunestyret deøvrige medlemmene. Kommunestyret kunne vedta at det skulle tilsettes forretningsfører. Trygdestyret skulle lede administrasjonen av alderstrygd i kommunen og føre tilsyn med trygden. Trygdenemnda sine avgjørelser kunne ankes inn for trygdestyret. Alderstrygdlova av 1957 bestemte at Rikstrydeverket skulle være sentralstyre for alderstrygden. Barnetrygdloven av 1946 bestemte at alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. Se også trygdenemnd Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene.", Universitetsforlaget, 1987, s. 161

Før Lov om alderstrygd 16. juli 1936, ble det ofte opprettet egne alderstrygdnemnder i kommunene. Administrasjonen ble vanligvis lagt under trygdestyret oppnevt av kommunestyret. Staten ga ikke støtte til de kommunale trygdeordningene, og utgiftene måtte hvert år bevilges av kommunestyret. Alderstrygdloven fastsatte at det skulle opprettes en alderstrygdnemnd i hver kommune, der trygdestyret oppnevnte formann og kommunestyret deøvrige medlemmene. Kommunestyret kunne vedta at det skulle tilsettes forretningsfører. Trygdestyret skulle lede administrasjonen av alderstrygd i kommunen og føre tilsyn med trygden. Trygdenemnda sine avgjørelser kunne ankes inn for trygdestyret. Alderstrygdlova av 1957 bestemte at Rikstrydeverket skulle være sentralstyre for alderstrygden. Barnetrygdloven av 1946 bestemte at alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. Se også trygdenemnd Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene.", Universitetsforlaget, 1987, s. 161

I 1894 vedtok Stortinget at det skulle stillest til disposisjon statlige midler som kommunene kunne låne ut til personer som planla å skaffe seg bolig og/eller jord, men manglet penger. Som et ledd i dette arbeidet med å stimulere til oppretting av arbeiderbruk (småbruk) m.m. ble "Den norske Stats Arbeiderbruk- og Boligbank" opprettet ved lov i 1903. Denne banken skulle låne ut penger til personer som ønsket seg bolig og/eller jord mot kommunale garantier. Slike garantier ble gitt av herredsstyret etter tilråding fra en komité eller nemnd. Loven av 1903 la altså de første føringene for opprettingen av kommunale småbruk- og bustadnemnder. I 1915 blei "Den norske Stats Arbeiderbruk- og Boligbank" avløst av "Den Norske Stats Småbruks- og Boligbank". Disse nemndene skulle forberede saker hvor kommunen skulle gi garantier for lån til jord og/eller bolig. Denne måten å organisere denne nemnda på var uendret frem til 1943 da det kom noen nazistiske endringer. Disse ble avskaffet etter krigen. I 1946 ble Husbanken opprettet. Denne banken fikk oppgaver som var delvis overlappende med Småbruk- og boligbanken sine oppgaver. Dette førte til at det kom i stand ordninger hvor kommunene fikk mulighet til å bestemme at småbruk- og bustadnemnda også skulle fungere som den husnemnda som husbankloven påla de å ha. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 254 ff. Universitetsforlaget, 1987.

Før jordstyret ble etablert hadde næringsnemndene som lå under provianteringsrådet en del av de samme funksjonene. Næringsnemndene ble avskaffet ved Jordstyreloven av 1920. Jordloven av 1920 ble en verdifull støtte for bøndene. Med denne loven ble de introdusert til det nye kommunale organet jordstyret. Dette var et politisk utvalg sammensatt av personer med faglig innsikt i jordbruket. Der hvor de hadde herredsagronom var denne ofte jordstyrets sekretær, samtidig var han jordbruksfaglig konsulent for bøndene i kommunen. De første kommunale jordstyrene i Rogaland konstituerte seg i 1921. Jordstyret og herredsagronomen ivaretok viktige støttefunksjoner for bøndene i en kommune i forbindelse med innvesteringer og driftsplanlegging, m.m. Fra 1928 bar staten og kommunen 50 % hver av kostnadene det innebar å ha en herredsagronom. Herredsagronomen hadde kommunen som arbeidsgiver, men var ansatt via Rogaland Landbruksselskap. Ofte dekket en herredsagronom flere kommuner. Jordloven av 1928 bestemte at jordstyrets avgjørelser kunne bringes inn for en ankenemnd. Departementet utnevnte formann og fylkestinget valgte medlemmene. Etter 1945 ble det vanlig at jordstyret også uttalte seg i konsesjonssaker - dette ble lovfestet ved konsesjonsloven i 1974. Jordloven av 1928 ble fra 1. januar 1956 erstattet av jordloven av 1955. Loven gjaldt ikke bykommuner. Bygningsloven av 1965 bestemte at jordloven skulle gjelde for hele landet med unntak av områder som i stadfestet reguleringsplan var regulert til byggeområder, friområder o.l. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 258 ff. Universitetsforlaget, 1987.

Mange landkommuner hadde tidlig inntekter av jord og skog som lå til kommunegårdene (fattiggårdene). Kommunene kunne også ha inntekter av andre jord- og skogeiendommer, og mange steder ble det gradvis satt i gang annen næringsdrift. Her var ofte byene først ute. Etter handels og håndverklovgivningen hadde kommunene ikke anledning til å drive handels- og håndverksdrift. Dette endret seg i 1913. Da fikk kommunale gass-, elektrisitets- og vannverk salgsrett. Denne salgsretten ble siden utvidet flere ganger. Den kommunale næringsdriften kom for alvor i gang under første verdenskrig eller i mellomkrigstiden. Og etter som det ble mer og mer vanlig med telefon ble det etablert private og kommunale telefonselskap rundtom i by og bygd i Rogaland. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 290 ff. Universitetsforlaget, 1987.

Overformynderienes oppgave har vært å forvalte umyndiges midler. Dette gjelder både umyndige av år, umyndiggjorte og arvinger som er fraværende og derfor ikke kan overta og forvalte arven. Overformynderiet på landet går tilbake til 1770-tallet og ble administrert av sorenskriverne. Allerede den gang ble det fastsatt skjema for overformynderregnskap og -ruller. Ved lov av 1857, som trådte i kraft fra 1859, ble overformynderiet gjort kommunalt. I stedet for at sorenskriveren var overformynder, skulle nå sorenskriveren og formannskapet utnevnte to overformyndere i hvert distrikt (normalt et tinglag eller ladested med eget formannskap). I samarbeid med sorenskriveren skulle overformynderne utnevne verger som skulle forvalte myndlingenes kapital under kontroll av overformynderne. Det ble også fastsatt nytt skjema for rullene. Alle myndlinger skulle registreres på eget blad, med opplysninger om status, verge, kapital og plassering/fordeling av denne. Ved lov av 1927 (vergemålsloven) ble reglene om overformynderiet like for by og land. Det skulle være et overformynderi i hver kommune, og overformynderne skulle velges av formannskapet. Fylkesmannen skulle føre tilsyn med overformynderne. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Kommunale forsyningsnemnder ble etablert i alle kommuner i landet like før utbruddet av 2. verdenskrig. Forsyningsnemnder ble opprettet med hjemmel i lov av 9. juni 1939. Loven trådte i kraft 25. august 1939. Forskrifter av 29. august 1939 om kommunale forsyningsnemnder bestemte at kommunestyret kunne velge særnemnder til å ta seg av den enkelte av de oppgaver som var lagt til forsyningsnemnda. Byggenemnda i Årdal kommune er et eksempler på en slik særnemnd. Forsyningsnemndene skulle holde seg informert om alt som var av betydning for forsyningen av matvarer, brensel, forstoffer og andre nødvendighetsvarer. Nemndene sin virksomhet var størst under krigen, men i mange kommuner fungerte de ennå så sent som på 1960-tallet. Møteboken til Forsyningsnemnda i Årdal ble ført helt fram til 1958. Det var beredskapsmessige hensyn som førte til at kommunale forsyningsnemndene ble opprettholdt etter krigen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 277. Universitetsforlaget, 1987.