Forsyningsnemnder i alle landets kommuner ble opprettet etter lov 9. juni 1939. Loven trådte i kraft 25. august 1939. Forskrifter 29. august 1939 om kommunale forsyningsnemnder bestemte at kommunestyret kunne velge særnemnder til å ta seg av den enkelte av de oppgaver som var lagt til forsyningsnemndene (f.eks. vedutvalg, skotøynemnder, oljenemnder o.l.). Forsyningsnemndene skulle holde seg informert om alt som var av betydning for forsyningen av matvarer, brensel, forstoffer og andre nødvendighetsvarer. De kommunale forsyningsnemndene ble av beredskapsmessige hensyn opprettholdt etter krigen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987. I mange kommuner er der en form for kontinuitet mellom provianteringsrådet under 1. verdenskrig og forsyningsnemnda under 2. verdenskrig. Arkivmaterialet etter forsyningsnemnda i Eigersund tyder ikke på en slik kontinuitet.

Lov av 13. mai 1943 om salg og utleie av hester bestemte at Landbruksdepartementet kunne gi forskrifter om slik virksomhet. Med hjemmel i denne loven bestemte forordning av 3. juli 1943 om salg og utleie av brukshester at kommunale hestenemnder skulle ta seg av denne formidlingen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Midlertidig lov av 19. juli 1946 om avståing av bruksrett til husrom erstattet tidligere lovgivning og bestemte at en kommune kunne opprette en eller flere husfordelingsnemnder/rekvisisjonsmender. Lovgivningen ga kommunen rett til å kreve bruksrett til husrom mot et vederlag fastsatt av nemnda. Midlertidig lov av 30. juni 1950 om avvikling av tvungen avståing av husrom tok sikte på å avvikle tidligere bestemmelser. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987. Se også arkivene til Brakkenemnda (K-100476), Husleienemnda (K-100449) og Husfordelingsnemnda (K-100462).

Helleland landsogn som administrativ enhet fungerte i perioden 1837 til og med 1964. Dateringen av arkivskaperens begynnelsesår er usikker. Til å begynne med ble valgene styrt av statens embetsmenn. På landet stod presten for stortingsvalget og fogden eller lensmannen for kommunevalget. I valgloven av 1896 og lov om manntall og stortingsvalg av 1900 ble det innført valgstyrer i landdistriktene for henholdsvis kommune- og stortingsvalg. Administrasjonsapparatet ved de to valgene var forholdsvis likt, og det ble også brukt ved andre valg og avstemninger (for eksempel i forbudssaken). Valgstyret skulle som regel bestå av lensmannen og formannskapet eller sognets formenn. Etter kommuneloven av 1925 skulle valgstyret opprette lokale stemmestyrer til å lede valgene når de ble holdt på mer enn tre steder i kommunen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 40-49. Universitetsforlaget, 1987 Valgstyret i Helleland kommune fungerte i forbindelse med stortingsvalg og kommunevalg fram til 1965 da området som utgjorde Helleland kommune ble en del av felleskommunen under navnet Eigersund kommune. Ved kommunesammenslåing i årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune.

Ifølge formannskapslovene av 1837 skulle det være valgte kommunale styringsorganer både på landet og i byene: Et formannskap og et representantskap som ble valgt hver for seg. Valglovene av 1896 bestemte at formannskapet skulle velges innen representantskapet eller kommunestyret. Mens formannskapet hadde en direkte forløper i byene, var det på landet en helt ny instans. Ordfører og viseordfører ble valgt av og blant medlemmene i formannskapet, med en funksjonstid på ett år i kjøpstedene og to år på landet. Formannskapet skulle: 1. På forespørsel gi innstiling ovenfor øvrigheten, 2. Motta, behandle og gi svar på spørsmål som ble reist for det, 3. Søke øvrigheten om det som var nødvendig for kommunens beste, 4. Kontrollere at det ble avgitt regnskap for kommunens kasser, og få det revidert og desidert, og 5. Våke over og ivareta kommunens interesser. Formannskapet skulle legge alle viktige saker frem for representantskapet. Representantskapet var ingen selvstendig besluttende forsamling, formennene møtte og hadde stemmerett også her. Senere (i 1879) ble en del myndighet overført til kommunestyret/representantskapet fra formannskapet. Dette gjaldt valg av ordfører og viseordfører (som fortsatt skulle velges blant formennene) og revisjon og godkjenning av kommunens regnskaper. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Helleland landsogn som administrativ enhet fungerte i perioden 1837 til og med 1964. I forbindelse med iverksettingen av Formannskapslovene av 1837 fikk kommunene utstrakt ansvar for utgifter og inntekter i forbindelse med egen drift. På landsbygda var det skolevesenet og fattigstellet som var de største utgiftspostene. Formannskapsloven regnet derfor bare med to kasser, fattigkassen og skolekassen. Etter hvert fikk en også en herredskasse (kommunekasse) som var nødvendig for å dekkede øvrige kommunale utgifter. I tillegg kunne det finnes andre kommunale kasser, som f. eks kirkekasse og veikasse. Hver kasse kunne ha sin egen regnskapsfører, eller en og samme person kunne føre regnskapet for alle eller en del av disse kassene. Der hvor det var flere sognekommuner i en herredskommune var de fleste av de kassene som her er nevnt lagt til sine respektive sognekommuner, bortsett fra herredskassen. Denne spredningen av de kommunale kassene på sognekommunene, gjør at vi ikke kan snakke om en helhetlig kommunekasse før etter at skatteloven av 1882 hadde trådt i kraft. Først med kommuneloven av 1921 kom det bestemmelser om at landkommuner skulle ansette herredskasserer, denne stillingen ble gjerne kombinert med en formannskapssekretærstilling. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Samtidig som de lokale kirketilsyn ble opprettet i kommuner med hjemmel i Lov om kirker og kirkegårder av 1897, ble det også opprettet lokale prestegårdstilsyn med hjemmel i lov av 14. juli 1897 nr. 2 om geistlige embedtsgårder. Prestegårdstilsynets arkiver ble ofte holdt sammen med eller sammenblandet med kirketilsynets arkiver, og er derfor i en del tilfeller kommet inn til kommunalt arkivdepot. Prestegårdstilsynets arkiv må imidlertid defineres som statlig arkiv. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 95 note 11. Universitetsforlaget, 1987

Sykeforsikringsloven av 1909 bestemte at det skulle opprettes en eller flere offentlige sykekasser (kretssykekasser) i den enkelte kommune. Kretssykekassene skulle ledes av et styre valgt av og blant kretssykekassens stemmeberettigede medlemmer, innskuddspliktige arbeidsgivere og av kommunestyret. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Helleland landsogn som administrativ enhet fungerte i perioden 1837 til og med 1964. Etter 1964 er området som utgjorde Helleland kommune blitt en del av felleskommunen under navnet Eigersund kommune. Forutsetningen for loven av 3. august 1897 nr. 1 om kirker og kirkegårder var at kirkene var eller skulle bli kommunale. Enhver sognekirke skulle være sognemenighetens eiendom. I samband med 1897-lovene ble det opprettet kommunale kirkefond, kirketilsyn, lønningsfond og lønnsutvalg i kommunene. Disse organene fikk administrativt ansvar for drift og økonomi, dvs. for alt det kirkelige arbeidet bortsett fra menighetsarbeid og forkynning m.v. Disse sistnevnte oppgavene fikk de først etter 1920 i samband med innføringen av lov av 3.desember 1920 om menighetsråd. Loven trådte i kraft fra 1.januar 1922. Menighetsrådet erstattet kirketilsyn og lønningsutvalg. 1920-loven ble avløst av en ny lov i 1953 som ikke skapte store endringer på kommunalt plan. Les mer om sokneråd i boka til Mykland/Masdalen, Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommunene, ss. 93-99. Arkivmaterialet til Helleland kommune er fra årene 1922-1964, dvs. fra etter loven om menighetsråd og menighetsmøter fra året 1920. Ved kommunesammenslåing i årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune.

Lov av 3. august 1897 nr. 1 om kirker og kirkegårder gjorde flesteparten av kirkene i Norge kommunale. I forbindelse med denne loven ble det opprettet kommunale kirkefond, kirketilsyn, lønningsfond og lønnsutvalg i kommunene. Disse organene fikk ansvar for alt det kirkelige arbeidet bortsett fra soknearbeid og forkynning. Disse oppgavene fikk de først etter 1920 i forbindelse med innføringen av lov av 3. desember 1920 om sogneråd og soknemøter. 1920-loven ble avløst av en ny lov i 1953 som ikke skapte store endringer på kommunalt plan. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 93-99. Universitetsforlaget, 1987

Grunnlaget for utviklingen av en skoleadministrasjon og et skolevesen på landet ble lagt ved skoleforordningen av 1739 og skoleplakaten av 1741. Plakaten av 1741 erkjente at skolevesenet på landet ikke lot seg bygge ut så raskt som lovgiver hadde tenkt. Sentraladministrasjonen i København måtte kapitulere på en rekke områder i denne saken. Utbyggingen av skolevesenet ble nærmest overlatt til bygdefolket og det tok over hundre år før 1739 intensjonene var gjennomført i hele Norge. Først ved allmueskoleloven av 1860 kom de første signalene om endringer i styringen og organiseringen av skolevesenet på landet. De geistlige embetsmenns sterke innflytelse på skolevesenets utforming ble svekket. Folkestyret ble styrket ved at det kunne opprette tilsynsmenn for skolekretsene og ved at egne kretsmøter kunne fatte visse vedtak. For første gang forpliktet staten seg til å bidra med midler til skolen, avhengig av størrelsen på de lokale bevilgninger. Folkeskoleloven av 1889 fullførte det som skoleloven av 1860 hadde påbegynt. De geistlige embetsmenn hadde utspilt sin rolle, skolestyrets fullmakter ble omfattende, og ved siden av seg fikk de folkevalgte tilsynsutvalg ofte på den enkelte skole og kretsmøter. Bestemmelsen om at presten skulle være ordfører i skolekommisjonen falt bort. Gjennom folkeskoleloven av 1889 fikk det lokale folkestyret en makt og innflytelse i skolen det verken før eller siden har hatt. Presten var ikke lenger selvskreven formann. Mellomkrigs- og etterkrigstidens skoledebatt bar i stor grad preg av enhetsskoletanken. Arbeidet med å gjøre skoler i by og land mer like formet til en viss grad skoleloven av 1936. Først med skoleloven av 1959 slo tanken om enhetsskolen definitivt igjennom. Gjennomføringen av enhetsskoleprinsippet førte til mer sentral styring av utviklingen i skolen på bekostning av det lokale folkestyrets innflytelse. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Fra slutten av 1930-årene ble det mange steder opprettet ungdomsnemnder for å støtte ungdomsorganisasjoner og arbeidet for uorganisert ungdom. Der det ikke var slike nemnder, lå disse oppgavene til barnevernsnemnda. Mange kommuner oppnevnte også idrettsutvalg, etter at Statens Idrettskontor ble opprettet i 1946. Idrettsutvalget skulle bl.a. arbeide for at kommunen fikk tilstrekkelig med idrettsanlegg og administrere driften av disse. I 1950 ble Statens idrettskontor omorganisert til Statens Ungdoms- og idrettskontor, som i 1953 oppfordret kommunene til å opprette ungdoms- og idrettsutvalg. De gamle ungdomsnemndene og idrettsutvalgene ble dermed erstattet av et utvalg for både idretts- og ungdomssaker. Utvalgets oppgaver var som tidligere, med spesiell vekt på å søke om og fordele midler til de ulike organisasjonene, samt å få stillinger med ansvar for ungdoms- og idrettsarbeidet i kommunene. Fra 1970-årene ble disse utvalgene ikke lenger oppnevnt, og oppgavene ble i stedet lagt til nyopprettede kulturstyrer. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Helleland landsogn som administrativ enhet fungerte i perioden 1837 til og med 1964. For å få til et tilfredsstillende fattigstell ble det gjort gjeldende forordningen av 5. mai 1786 for Kristiansands bispedøme. Forordningen sa at det i hvert prestegjeld skulle oppprettes en fattigkommisjonen/ -styret, som skulle stå under stiftsdireksjonen. Denne kommisjonen skulle ha tilsyn med og ansvar for de fattige. Selvskrevne medlemmer av denn kommisjonen skulle være presten og lensmannen. Forordningen var gjeldende like til 1845, da stortinget kom med en ny lov, som videre ble avløst av loven av 1863. Fattigloven av 1845 omfattet hele riket. Normalt skulle fattigdistriktet tilsvare formannskapsdistriktet. Fattigkommisjonens viktigste oppgaver var å sette opp budsjett, bestemme hvilke personer som skulle nyte understøttelse og i hvilken form, og se at fattede vedtak ble satt ut i livet. (Se Mykland/Masdalen, Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommunene.) Dateringen av arkivskaperens begynnelsesår er usikker. Det eldste arkivdokument er fra 1843. Etter 1964 er området som utgjorde Helleland kommune blitt en del av felleskommunen under navnet Eigersund kommune. Ved kommunesammenslåing i årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune.

Før Lov om alderstrygd 16. juli 1936, ble det ofte opprettet egne alderstrygdnemnder i kommunene. Administrasjonen ble vanligvis lagt under trygdestyret oppnevt av kommunestyret. Staten ga ikke støtte til de kommunale trygdeordningene, og utgiftene måtte hvert år bevilges av kommunestyret. Alderstrygdloven fastsatte at det skulle opprettes en alderstrygdnemnd i hver kommune, der trygdestyret oppnevnte formann og kommunestyret deøvrige medlemmene. Kommunestyret kunne vedta at det skulle tilsettes forretningsfører. Trygdestyret skulle lede administrasjonen av alderstrygd i kommunen og føre tilsyn med trygden. Trygdenemnda sine avgjørelser kunne ankes inn for trygdestyret. Alderstrygdlova av 1957 bestemte at Rikstrydeverket skulle være sentralstyre for alderstrygden. Barnetrygdloven av 1946 bestemte at alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. Se også trygdenemnd Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene.", Universitetsforlaget, 1987, s. 161

Sunnhetskommisjoner ble opprettet av amtmennene på de enkelte kjøpsteder, ladesteder og prestegjeld, etter pålegg fra kongelige resolusjoner av 1831. Slike kommisjoner ble som regel opprettet ad hoc i forbindelse med varsel om eller utbrudd av f.eks. kolera eller lepra. Først i 1860 ble permanente kommunale sunnhetskommisjoner opprettet gjennom Sunnhetsloven. Samtidig ble de slått sammen med karantenekommisjonene, som hadde eksistert siden 1848. De nye kommisjonene fikk et overordnet ansvar for helsearbeidet i sitt distrikt, og drev sin virksomhet under administrasjon av stedets offentlige lege, stadslegen i byen og distriktslegen på landet. De viktigste tiltak ble i første omgang satt i verk mot spredning av epidemiske og smittsomme sykdommer. Fra 1905 skiftet sunnhetskommisjonene navn til helseråd. Helsevesenet lå direkte under amtmennene fram til 1912. De offentlig ansatte legene hadde både statlige og kommunale oppgaver. Sunnhetsloven ble med endringer stående til 1984, da en ny ordning trådte i kraft etter lov av 1982. Den kommunale virksomheten hadde økt betydelig i løpet av 1900-tallet. Kommunene fikk nå ansvaret for all lokal helsetjeneste, og de statsansatte distriktslegene ble erstattet med kommuneleger. Oppgavene som statens tilsynsutøver ble overtatt av fylkeslegen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Næringsnemndene ble avskaffet ved Jordstyreloven av 1920. I stedet skulle det velges et jordstyre med jordbrukskyndige medlemmer i hvert herred eller sogn. Jordstyret i Helleland konstituerte seg i 1921 i medhold av Jordstyreloven av 1920. Virksomheten var aktiv fram til kommunesammenslåing i årsskiftet 1964/1965. Fra 1965 av fikk den nye storkommunen ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune.

Skogvernloven av 1893 påla amtstinget etter forslag fra skogstyret å bestemme i hvilke herreder det skulle fastsettes vedtekter for bevaring av verneskog. I disse herredene skulle herredsstyret velge tre menn som skulle gi forslag om hvilke strekninger som måtte betraktes som verneskog. Herredsstyret fastsatte vedtekter for verneskogen og kunne fastsette vedtekter for vern av skog for øvrig. Herredsstyret skulle tilsette en eller flere skogoppsynsmenn. 1893 loven, og endringslov av 1896, hadde også bestemmelser om innskrenkinger av bruk av ild i skog og mark, og bestemmelser om skogbrannvern. Skogvernloven av 1908 bestemte at vedtektene kunne gjelde for et sogn, og ble i så fall fastsatt av sognestyret. I vedtektene kunne det bestemmes at herredsstyret skulle velge et skogråd. Tilsvarende kunne sognestyret velge et skogråd for sognet. Skogrådet skulle se til at bestemmelsene i vedtektene ble gjennomført og overholdt. Loven gjaldt ikke verneskog som sto under offentlig forvaltning, eller bygdeallmenninger som ble forvaltet etter regler fastsatt av skogstyret. Skogervervelsesloven (konsesjonsloven) av 1909 bestemte at en måtte ha konsesjon for å erverve skogarealer over en viss størrelse. Loven fastsatte at det i hvert herred skulle være et skogutvalg. Skogutvalgets oppgaver var å beregne størrelsen på skogarealet i herredet, størrelsen på skogarealet som tilhørte fremmede, det som skulle erverves, og det som erververen fra før eide i herredet. Tilleggslov av 7. juni 1916 overlot til kommunestyret å bestemme om skogutvalget også skulle fungere som skogråd, eller om det skulle opprettes egne skogråd. Skogutvalget skulle dessuten fungere som jordutvalg. Skogloven av 1932 bestemte at det skulle opprettes skogråd i alle herreder. Fylkesskogselskapet valgte formann, herredsstyret og herredets skogorganisasjon(er) ett medlem hver. Der det var ønskelig kunne fylkesskogselskapet opprette skogråd for hvert enkelt sogn i herredet. De kunne ha felles formann. Skogrådet tilsatte skogoppsynsmann (herredsskogmester) og herredsstyret fastsatte deres lønn. Skogstyret kunne bestemme at to eller flere herreder kunne ha felles oppsynsmann. Vedtak truffet av skogrådet kunne bringes inn for overordnet skogmyndighet. Kommunestyret eller sognestyret skulle velge et styre for kommunens eller sognets skoger. Loven kunne også gjelde for byene. Provisorisk anordning av 12. juni 1945 bestemte at departementet kunne ansette skogoppsynsfunksjonærer i fylke og herred. Denne ordningen ble opprettholdt i en endringslov i mai 1947 samtidig som loven sa at staten skulle utrede lønn mot refusjon på halvparten fra kommunen eller sognet. Ny skoglov kom i 1965. Her kunne kommunestyret bestemme at skogrådet kunne fungere som skogreisningsnemnd supplert med to medlemmer valgt av kommunestyret. I Rogaland var det skogreisningsnemnder før dette. Disse var valgt av kommunestyret. Og herredsskogmesteren skulle være sekretær for skogutvalget, dette hadde nok vært praksis før det ble lovfestet i 1965. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Dateringen av arkivskaperens ytterår er usikker. Det eldste arkivdokumentet er fra 1917. Mange landkommuner hadde tidlig inntekter av jord og skog som lå til kommunegårdene (fattiggårdene). Kommunene kunne også ha inntekter av andre jord- og skogeiendommer, og mange steder ble det gradvis satt i gang annen næringsdrift. Her var ofte byene først ute. Etter handels og håndverklovgivningen hadde kommunene ikke anledning til å drive handels- og håndverksdrift. Dette endret seg i 1913. Da fikk kommunale gass-, elektrisitets- og vannverk salgsrett, og det kunne utvikles kommunal næringsdrift basert på disse ressursene. Denne salgsretten ble siden utvidet flere ganger. Kommunale elektrisitetsverk ble vanligvis etablert i perioden fram mot første verdenskrig eller i mellomkrigstiden. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 289 ff. Universitetsforlaget, 1987. Helleland kommune ble slått sammen med Eigersund kommune fra 1965.

Overformynderienes oppgave har vært å forvalte umyndiges midler. Dette gjelder både umyndige av år, umyndiggjorte og arvinger som er fraværende og derfor ikke kan overta og forvalte arven. Overformynderiet på landet går tilbake til 1770-tallet og ble administrert av sorenskriverne. Allerede den gang ble det fastsatt skjema for overformynderregnskap og -ruller. Ved lov av 1857, som trådte i kraft fra 1859, ble overformynderiet gjort kommunalt. I stedet for at sorenskriveren var overformynder, skulle nå sorenskriveren og formannskapet utnevnte to overformyndere i hvert distrikt (normalt et tinglag eller ladested med eget formannskap). I samarbeid med sorenskriveren skulle overformynderne utnevne verger som skulle forvalte myndlingenes kapital under kontroll av overformynderne. Det ble også fastsatt nytt skjema for rullene. Alle myndlinger skulle registreres på eget blad, med opplysninger om status, verge, kapital og plassering/fordeling av denne. Ved lov av 1927 (vergemålsloven) ble reglene om overformynderiet like for by og land. Det skulle være et overformynderi i hver kommune, og overformynderne skulle velges av formannskapet. Fylkesmannen skulle føre tilsyn med overformynderne. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Provianteringsrådet sto for den lokale rasjonering og regulering av matvarer og andre forbruksvarer i de trange tidene under 1. verdenskrig. Ved lov av 26. juli 1916 kom det påbud om at alle kommuner skulle ha provianteringsråd. Rådene hadde vært frivillige fram til 1916. Ved kgl.res. 26. august 1916 ble det gitt forskrifter for de kommunale provianteringsrådene. Deres oppgave skulle være å holde seg orientert om alt som kunne være av interesse for forsyningen av fødevarer, brensel, oljer, forstoffer og andre nødvendighetsartikler. Dernest skulle rådene sørge for tilstrekkelig forsyning av viktige forbruksvarer og legge opp reserver av disse. De skulle føre kontroll med priser på matvarer og andre nødvendighetsartikler. Der varer ble solgt med statstilskudd, skulle de se til at forbrukerne fikk kjøpe dem til rimelige priser og i passe mengder. For å oppnå det kunne rådene enten opprette kommunale utsalg eller inngå avtaler med handlende. Rådene kunne ansette lønnet foretningsfører. Den samme kgl.res. påla provianteringsrådene å fastsette maksimalpriser for salg av fødemidler og brensel, når disse var av norsk produksjon. Med amtmannens samtykke kunne rådene endre eller oppheve de fastsatte maksimalprisene. Forskriftene ble erstattet av en ny kgl.res. 26. april 1918. her kom det pålegg om at det kun skulle være et råd i hver kommune. Det skulle minst ha 3 medlemmer hvor av minst en kvinne. De nye forskriftene førte også til at det ble lettere å etablere nemnder under provianteringsrådet, f.eks. kontrollnemnd, brenselnemnd, etc. De kommunale provianteringsrådene ble opphevet ved lov den 7. desember 1923. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.