Behovet for å få løst visse tekniske oppgaver oppstod først i de større byene. I 1735 ble det opprettet havnekommisjoner og tilsatt havnefogder i kjøpstedene. I de største byene ble det opprettet brannkommisjoner på 1700-tallet og i første halvpart av 1800-tallet fikk de fleste kjøpstedene egne brann-, bygnings- og reguleringskommisjoner. Etter hvert fikk også ladestedene og en del tettsteder på landet slike kommisjoner. Tettstedene dannet egne havnekommuner og brann- eller bygningskommuner. Først ved bygningsloven av 1965 fikk de øvrige landkommunene bygningsråd. De tekniske administrasjonene har gravis blitt mer omfattende og danner i dag de større administrasjoner i kommunene. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Særkommuner var lokale enheter opprettet for å løse spesielle oppgaver. Deres virksomhet var regulert i særlovgivningen. Til særkommunene hørte skolekommune, fattigkommune, bygningskommune, brannkommune og havnekommune. Bygningsloven av 1845 kunne også gjelde forsteder og andre større samlinger av bygninger på landet. Den myndighet som tillå bygnings- og reguleringskommisjonen i byene, kunne gjøres gjeldende for byens forsteder. På landet for øvrig der loven ble satt i kraft, ble bygningskommisjonens oppgaver tillagt politimester og branninspektør, eller, der slike var beskikket, de personer amtmannen bestemte. Disse dannet sammen med formannskapet reguleringskommisjonen. Lov 17. juni 1869 bestemte at når bygningsloven av 1845 omfattet slike områder kunne disse danne egen bygningskommune. De oppgaver som bygningsloven la til kommunestyret, skulle i bygningskommunen utføres av et særskilt bygningskommunestyre på 5 personer valgt av og blant de aktuelle huseierne ved en særskilt valgforetning. Bygningskommunestyrets forhandlinger og vedtak ble regulert av formannskapsloven for landet. Bygningskommisjonen skulle bestå av 3 medlemmer utpekt av amtmannen og representantene. Reguleringskommisjonen ble dannet av bygningskommisjonen sammen med 2 medlemmer fra bygningskommunestyret. Når bygningskommunestyret foretok bevilgninger ifølge bygningsloven skulle utgiftene fordeles etter bygningens branntakst. De utlignede beløp ble inndrevet på samme måte som de øvrige kommuneskatter. Reglene for valgforetningen ble presisert ved endringslov 20. august 1915. Bygningsloven av 1924 inneholdt bare mindre endringer. Helserådets myndighet i bygningssaker ble tillagt bygningskommunestyret. I slike saker ble helserådets formann styrets ordfører. I 1925 var det omkring 120 bygningskommuner i Norge. I 1964 var antallet sunket til 23. Bygningskommuneloven ble opphevet i 1970. Et eksempel fra Rogaland er Sauda Brann- og bygningskommune. Ved Kongelig resolusjon av 25. februar 1916 ble det bestemt at et område i Sauda underlagt bygningsloven, skulle forvaltes av en særskilt brann- og bygningskommune. Denne ble opprettet av Arbeidsdepartementet 23. juli 1927 og valg av representantskap ble avholdt 22.september 1927. Sauda brann- og bygningskommune ble avviklet i 1943. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 209. Universitetsforlaget, 1987.

Næringsnemdene ble avskaffet ved Jordstyreloven av 1920. I stedet skulle det velges jordstyre med jordbrukskyndige medlemmer i hvert herred eller sogn.Jordstyret skulle tilsette det nødvendige personale til å planlegge og kontrollere jorddyrkingsarbeidet i herredet. Jordloven av 1928 bestemte at jordstyrets avgjørelser kunne bringes inn for en ankenemd. Departementet utnevnte formann og fylkestinget valgte medlemmene. 1928- loven forpliktet herredskommunen til å stille jord til rådighet for bygdefolk som manglet eller hadde lite jord. Etter 1945 ble det vanlig at jordstyret uttalte seg i konsesjonssaker-dette ble lovfestet av konsesjonsloven i 1974. Jordloven av 1928 ble fra 1. januar 1956 erstattet av jordloven av 1955. Loven gjalt ikke bykommuner. Bygningsloven av 1965 bestemte at jordloven skulle gjelde for hele landet med unntak av områder som i stadfestet reguleringsplan var regulert til byggeområder, friområder o.l. Kommunalt organ fram til 1964, statlig fra 1965-1993, kommunalt fra 1994.

Gjesdal Jegerlag var tilsluttet Norges Jegerforbund med herredjegermesteren som formann. Han gjorde vedtak etter eget omdømme. Laget skulle påse at jaktlovens bestemmelser ble overholdt

I 1894 vedtok Stortinget at det skulle stillest til disposisjon statlige midler som kommunene kunne låne ut til personer som planla å skaffe seg bolig og/eller jord, men manglet penger. Som et ledd i dette arbeidet med å stimulere til oppretting av arbeiderbruk (småbruk) m.m. ble "Den norske Stats Arbeiderbruk- og Boligbank" opprettet ved lov i 1903. Denne banken skulle låne penger til personer som ønsket seg bolig og/eller jord mot kommunale garantier. Slike garantier ble gitt av herredsstyret etter tilråding fra en komité eller nemnd. Loven av 1903 la altså de første føringene for opprettingen av kommunale småbruk- og bustadnemnder. I 1915 blei "Den norske Stats Arbeiderbruk- og Boligbank" avløst av "Den Norske Stats Småbruks- og Boligbank". Disse nemndene skulle forberede saker hvor kommunen skulle gi garantier for lån til jord og/eller bolig. Denne måten å organisere denne nemnda på var uendret frem til 1943, men disse ble avskaffet etter krigen. I 1946 ble Husbanken opprettet og fikk da oppgaver som var delvis overlappende med Småbruk- og boligbankens oppgaver. Dette førte til at det kom i stand ordninger hvor kommunene fikk mulighet til å bestemme at småbruk- og bustadnemnda også skulle fungere som den husnemnda som husbankloven påla de å ha. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 254 ff. Universitetsforlaget, 1987

Overformynderiet si oppgåve har vore å forvalta dei umyndige sine midlar. Dette gjeld både umyndige av år, umyndiggjorte og arvingar som er fråverande og difor ikkje kan overta og forvalta arven. Overformynderiet på landsbygda går attende til 1770 åra og vart administrert av sorenskrivarane. Ved lov av 28.09.1857, gjeldande frå 1859, vart overformynderiet gjort kommunalt. Eit overformynderidistrikt skulle normalt tilsvara eit tinglag, men kunne etter vedtak i dei formannskapa det gjaldt, tilsvara en kommune eller fleire tinglag. Slike endringar skulle godkjennast av amtmannen. Sorenskrivaren og formannskapet, evt formannskapa, utnemnde to overformyndarar i kvart distrikt. Desse skulle utnemna verjer saman med sorenskrivaren. Verjene skulle forvalta myndlingane sin kapital under kontroll av overformyndarane. Overformyndarane skulle årleg avleggja rekneskap over alle midlar som var under deira sitt ansvarsområde. Ved lov av 22.04.1927 vart reglane om overformynderiet like for by og land. Det skulle no vera eit overformynderi i kvar kommune og overformyndarane skulle veljast av formannskapet. I dei kommunale arkiva vil det finnast arkivmateriale etter overformynderiet etter 1859.

Kommunale forsyningsnemnder var virksomheter som ble etablert i alle kommuner i forbindelse med utbruddet av 2. verdenskrig. Nemndene sto for den lokale rasjoneringen av et utall forbruksvarer. Nemndene virksomhet var størst under krigen. I etterkrigstiden ble virksomheten gradvis trappet nede, men nemnda i Gjesdal fungerte ennå så sent som på 1960-tallet. I årene 1940-1945 var virksomheten spesielt stor det er derfor vanligvis bevart forholdsvis store arkivserier for dette tidsrommet. Under og like etter krigen hadde forsyningsnemnda flere underordnede nemnder/utvalg, disse var: brakkenemnda, rekvisisjonsnemnda, hestenemnda og vedutvalgte/brenselutvalge

Husleienemnda/husnemnda vedtok høyest lovlige leie for å motvirke urimelig høye leier. Husleien var undergitt særskilt regulering fra begynnelsen av 2. verdenskrig. Fram til 1954 var disse bestemmelsene gitt i prislovgivningen. Midlertidig lov 25. juni 1954 nr. 12 om regulering av leie for husrom skulle gjelde i de kommuner der bygningsloven av 1924 gjaldt helt eller delvis. Saker etter denne loven skulle behandles av kommunalt oppnevnte husleienemnder. Der det var opprettet prisnemnder etter prisloven av 1953 skulle husleienemnda være en avdeling under kontrollnemnda/prisnemnda. Vedtak i husleienemnda kunne partene anke inn til Prisdirektoratet. 1954 loven gjaldt fram til 1. juli 1956, men dens gyldighet ble senere forlenget. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Under første verdenskrig var det kontrollnemnd underlagt provianteringsrådet som drev priskontroll virksomhet. Virksomheten ble avviklet i mellomkrigstiden. Utbruddet av 2. verdenskrig aktualiserte behovet for prisreguleringstiltak. To provisoriske anordninger i september 1939, 1. og 22., innførte en kortvarig prisstopp som gav departementet mulighet til å regulere, føre kontroll med priser, fortjeneste, omsetning, m.m. Disse anordningene bestemte at det skulle være en kontrollnemnd i hver kommune. Nemnda skulle velges av kommunestyret og bestå av forbrukere og næringsdrivende. Nemnda skulle samarbeidet med forsyningsnemnda. Administrasjonsrådets anordning av 12. september 1940 fastsatte at Prisdirektoratet kunne gi bestemmelser som det fant nødvendig pga. kriseforholdene. "Forordning" 12. desember 1940 la ledelsen av kontrollen med prisreguleringsbestemmelsene til særskilte politiembetsmenn (prispolitifullmektiger). Nemndas kontrollarbeid skulle stå under ledelse av det lokale politi. "Forordning" 23. oktober 1940 bestemte at det i hver kommune skulle opprettes en prisnemnd for fast eiendom oppnevnt av herredsdommeren. Denne oppnevningsretten ble overført til fylkesmannen ved "forordning" i sept. 1941. Bestemmelsene om prisregulering og priskontroll ble forlenget ved lover i 1946, 1947 og 1948. Statens Pris- og rasjoneringsinspeksjon, som ble etablert i 1948, ble pålagt å samarbeide med kommunale kontrollnemnder, forsyningsnemnder og fylkesforsyningsnemnder. Prispolitiet ble avskaffet samtidig. Ved kgl.res. 13. okt. 1950 kom det nye forskrift for kontrollnemndene, de skulle bl.a. ha en alminnelig avdeling og en avdeling for fast eiendom. Formannskapet kunne bestemme om det også skulle være avd. for husleiesaker og byggesaker. Ved prisloven av 1953 ble kontrollnemndene avløst av prisnemnder. Dette var i realiteten kun et navneskifte. Loven trådte i kraft i 1954 og forskriftene kom ved kgl.res. 18. juli 1958.

Dyrevernloven av 1935 påla kommunene å velge en dyrevernnemnd. Nemnda skulle hjelpe politiet med å påse at bestemmelsene om dyrevern ble overholdt. Forskriftene til denne loven kom ved rundskriv 15. november 1935 fra landbruksdepartementet. I 1974 kom det en ny lov som påvirket dyrevernnemndas arbeide, Lov om dyrevern av 20. desember 1974 nr. 73. Kilde: Mykland og Masdalen: Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Universitetsforlaget 1987:261