I tiden frem mot første verdenskrig ble fattiggårdene og arbeidshjemmene supplert med, omgjort eller erstattet av aldershjem og pleiehjem. Gamlehjemmene var for eldre som var oppegående og selvhjulpne, men som hadde behov for å slippe husstell og å få et visst tilsyn. Pleiehjemmene var en mellomting mellom gamlehjem og sykehus for pasienter som trengte stadig pleie eller tilsyn. Gamle- og pleiehjemmene var dels kommunale, dels private eller drevet av veldedige organisasjoner. De var underlagt et styre valgt av kommunen. I den senere tid har de skiftet navn til aldershjem og sykehjem. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987: 141.

Næringskonsulenten skal være et bindeledd mellom næringsliv og kommunen, bidra til god samhandling mellom næringsaktører og politikere, samordne kommunens arbeid innenfor næringsrelaterte prosjekter, planarbeid, saksbehandling av næringssaker og støtte initiativer til nyskapning og entreprenørskap.

Ifølge forskrifter av 7.november 1908 skulle en kommunalt nedsatt nemnd føre manntall over fiskere som var sykeforsikret. Kommunekassereren eller annen person tilsatt av kommunestyret var manntallsfører. I manntallsnemnda skulle manntallsføreren og to av kommunestyrerepresentantene være medlemmer. Nemnda bestemte hvem som skulle opptas i manntall. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, side 163.

Det var først på 1930-tallet at det ble etablert en egen alkoholistomsorg i Norge. Edruskapsloven av 1932 trådte ikke i kraft før 1. juli 1939. Inntil videre gjaldt derfor midlertidig lov av 24. juni 1933 om edruskapsnemnder. Denne loven hadde bestemmelser om at kommunestyret kunne opprette en edruskapsnemnd. I kommuner hvor slike nemnder ikke ble opprettet skulle fattigstyret ta seg av de oppgavene som loven ellers la til edruskapsnemndene. 1933-loven fikk relativt liten betydning for organiseringen av en selvstendig alkoholistomsorg i norske kommuner. Først ved endringslov av 26. mai 1939 nr. 4 ble det fortgang i etablering av edruskapsnemnder i kommunene. Denne loven bestemte at det skulle være edruskapsnemnder i alle kommuner. Det var by- eller herredsdommer som ledet nemndas forhandlinger når det skulle vedtas tvangstiltak ovenfor misbrukere. Nemndas oppgave var å arbeide for bedring av edruskapen i kommunen. Det var en trinnvis pakke av virkemidler nemnda kunne sette inn mot missbrukeren hvis undersøkelsene av omstendighetene omkring missbruket tilsa at man burde gripe inn. Første trinn var frivillige forebyggende tiltak under oppsyn, deretter å sette forvaltningen av missbrukerens økonomiske midler over til en annen person i to år. Førte heller ikke dette fram kunne man tvangsplassere missbrukeren ved et kursted i inntil to år. Nemndas kjennelser kunne ankes til Høyesterett. Nemnda kunne også bevilge en del midler. I 1964 ble det ved lov bestemt at edruskapssaker skulle samordnes med annet sosialt arbeide i kommunen og legges under sosialstyret. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, side 138 og 153ff.

Behovet for å få løst visse tekniske oppgaver oppstod først i de større byene. I 1735 ble det opprettet havnekommisjoner og tilsatt havnefogder i kjøpstedene. I de største byene ble det opprettet brannkommisjoner på 1700-tallet og i første halvpart av 1800-tallet fikk de fleste kjøpstedene egne brann-, bygnings- og reguleringskommisjoner. Etter hvert fikk også ladestedene og en del tettsteder på landet slike kommisjoner. Tettstedene dannet egne havnekommuner og brann- eller bygningskommuner. Først ved bygningsloven av 1965 fikk de øvrige landkommunene bygningsråd. De tekniske administrasjonene har gravis blitt mer omfattende og danner i dag de større administrasjoner i kommunene. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Behovet for å få løst visse tekniske oppgaver oppstod først i de større byene. I 1735 ble det opprettet havnekommisjoner og tilsatt havnefogder i kjøpstedene. I de største byene ble det opprettet brannkommisjoner på 1700-tallet og i første halvpart av 1800-tallet fikk de fleste kjøpstedene egne brann-, bygnings- og reguleringskommisjoner. Etter hvert fikk også ladestedene og en del tettsteder på landet slike kommisjoner. Tettstedene dannet egne havnekommuner og brann- eller bygningskommuner. Først ved bygningsloven av 1965 fikk de øvrige landkommunene bygningsråd. De tekniske administrasjonene har gravis blitt mer omfattende og danner i dag de større administrasjoner i kommunene. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Tenesteområde Bygdeutvikling har ansvar for landbruk, arealforvalting, natur, oppmåling, byggesak og geografisk informasjon.

Erfjord ble utskilt som eget forvaltningsorgan fra Jelsa i 1914. Nedlegges i 1965 ved utvidelse av Suldal. Til å begynne med ble valgene styrt av statens embetsmenn. På landet stod presten for stortingsvalget og fogden eller lensmannen for kommunevalget. I valgloven av 1896 og lov om manntall og stortingsvalg av 1900 ble det innført valgstyrer i landdistriktene for henholdsvis kommune- og stortingsvalg. Administrasjonsapparatet ved de to valgene var forholdsvis likt, og det ble også brukt ved andre valg og avstemninger (for eksempel i forbudssaken). Valgstyret skulle som regel bestå av lensmannen og formannskapet eller sognets formenn. Etter kommuneloven av 1925 skulle valgstyret opprette lokale stemmestyrer til å lede valgene når de ble holdt på mer enn tre steder i kommunen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 40-49. Universitetsforlaget, 1987.

Erfjord utskilt som eget forvaltningsorgan fra Jelsa i 1914, men hadde siden 1889 vært fattig- og skolekommune (særkommune). Nedlagt i 1965 ved utvidelse av Suldal. Ifølge formannskapslovene av 1837 skulle det være valgte kommunale styringsorganer både på landet og i byene: Et formannskap og et representantskap som ble valgt hver for seg (Valglovene av 1896 bestemte at formannskapet skulle velges innen representantskapet eller kommunestyret). Mens formannskapet hadde en direkte forløper i byene, var det på landet en helt ny instans. Ordfører og viseordfører ble valg av og blant medlemmene i formannskapet, med en funksjonstid på ett år i kjøpstedene og to år på landet. Formannskapet skulle: 1. På forespørsel gi innstiling ovenfor øvrigheten, 2. Motta, behandle og gi svar på spørsmål som ble reist for det, 3. Søke øvrigheten om det som var nødvendig for kommunens beste, 4. Kontrollere at det ble avgitt regnskap for kommunens kasser, og få det revidert og desidert, og 5. Våke over og ivareta kommunens interesser. Formannskapet skulle legge alle viktige saker frem for representantskapet. Representantskapet var ingen selvstendig besluttende forsamling, formennene møtte og hadde stemmerett også her. Senere (i 1879) ble en del myndighet overført til kommunestyret/representantskapet fra formannskapet. Dette gjaldt valg av ordfører og viseordfører (som fortsatt skulle velges blant formennene) og revisjon og godkjenning av kommunens regnskaper. Kilde: Mykland og Masdalen, "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Det kommunale fattigstellet sprang ut av det lokale fattigkommisjonssystemet som ble etablert i landets stift på 1700-tallet. Sentralt i dette sto presten, lensmannen og "2 af de bedste Sognemænd". Legd var et viktig virkemiddel i dette systemet. Legd var en måte å forsørge fattige på. Det kunne være huslegd som årslegd eller omgangslegd, varelegd f.eks. som korn eller pengelegd. De som ikke tilhørte bondestanden skulle bidra etter evne. Den enkelte fattigkommisjon kunne også ofte ilegge bøter og til en viss grad utligne skatter. Formannskapsloven opprettet det såkalte kombinerte formannskapet, skole- og fattigformannskap. 1837-ordningen sto ved lag til 1846, da fattigloven av 1845 trådte i kraft. Denne loven gav klare retningslinjer for føring av protokoller. Eldre arkivsaker må søkes i prestens arkiver. 1845-loven bestemte at fattigstyret skulle bestå av presten og det antall medlemmer formannskapet bestemte. Fattigstyret skulle sette opp budsjett, fordele understøttelse (legd, naturalia, penger) og se til at vedtak ble effektuert. Også etter 1845 kunne fattigstyrer på landet utligne skatt. I 1863 kom en ny fattiglov som skapte en del endringer i fattigstellet. Bl.a. ble betingelsene for å motta fattigstøtte innskjerpet, det ble opprettet egne kommunale ligningskommisjon for fattigskatt, m.m. I forbindelse med fattigloven av 1900 faller legdsystemet bort, men fortsatt besto fattigstyret av presten og medlemmer valgt av formannskapet. Lederen var nødvendigvis ikke presten. Bestemmelsene i fattigloven av 1900 ble med relativt få endringer stående til lov om sosial omsorg kom i 1964, samtidig som Avaldsnes kommune ble sammenslått til Karmøy kommune. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Overformynderienes oppgave har vært å forvalte umyndiges midler. Dette gjelder både umyndige av år, umyndiggjorte og arvinger som er fraværende og derfor ikke kan overta og forvalte arven. Overformynderiet på landet går tilbake til 1770-tallet og ble administrert av sorenskriverne. Allerede den gang ble det fastsatt skjema for overformynderregnskap og -ruller. Ved lov av 1857, som trådte i kraft fra 1859, ble overformynderiet gjort kommunalt. I stedet for at sorenskriveren var overformynder, skulle nå sorenskriveren og formannskapet utnevnte to overformyndere i hvert distrikt (normalt et tinglag eller ladested med eget formannskap). I samarbeid med sorenskriveren skulle overformynderne utnevne verger som skulle forvalte myndlingenes kapital under kontroll av overformynderne. Det ble også fastsatt nytt skjema for rullene. Alle myndlinger skulle registreres på eget blad, med opplysninger om status, verge, kapital og plassering/fordeling av denne. Ved lov av 1927 (vergemålsloven) ble reglene om overformynderiet like for by og land. Det skulle være et overformynderi i hver kommune, og overformynderne skulle velges av formannskapet. Fylkesmannen skulle føre tilsyn med overformynderne. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Forsyningsnemnder i alle landets kommuner ble opprettet etter lov 9. juni 1939. Loven trådte i kraft 25. august 1939. Forskrifter 29. august 1939 om kommunale forsyningsnemnder bestemte at kommunestyret kunne velge særnemnder til å ta seg av den enkelte av de oppgaver som var lagt til forsyningsnemndene (f.eks. vedutvalg, skotøynemnder, oljenemnder o.l.). Forsyningsnemndene skulle holde seg informert om alt som var av betydning for forsyningen av matvarer, brensel, forstoffer og andre nødvendighetsvarer. De kommunale forsyningsnemndene ble av beredskapsmessige hensyn opprettholdt etter krigen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Ifølge formannskapslovene av 1837 skulle det være valgte kommunale styringsorganer både på landet og i byene: Et formannskap og et representantskap som ble valgt hver for seg (Valglovene av 1896 bestemte at formannskapet skulle velges innen representantskapet eller kommunestyret). Mens formannskapet hadde en direkte forløper i byene, var det på landet en helt ny instans. Ordfører og viseordfører ble valg av og blant medlemmene i formannskapet, med en funksjonstid på ett år i kjøpstedene og to år på landet. Formannskapet skulle: 1. På forespørsel gi innstiling ovenfor øvrigheten, 2. Motta, behandle og gi svar på spørsmål som ble reist for det, 3. Søke øvrigheten om det som var nødvendig for kommunens beste, 4. Kontrollere at det ble avgitt regnskap for kommunens kasser, og få det revidert og desidert, og 5. Våke over og ivareta kommunens interesser. Formannskapet skulle legge alle viktige saker frem for representantskapet. Representantskapet var ingen selvstendig besluttende forsamling, formennene møtte og hadde stemmerett også her. Senere (i 1879) ble en del myndighet overført til kommunestyret/representantskapet fra formannskapet. Dette gjaldt valg av ordfører og viseordfører (som fortsatt skulle velges blant formennene) og revisjon og godkjenning av kommunens regnskaper. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Matrikuleringsloven av 1863 fastsatte at det i hvert herred skulle opprettes en herredskommisjon til å foreta matrikulering. Matrikkelen var et av skattefundamentene i herredskommunene. Amtmannen skulle påse at alle sogn og alle interesser var representert i kommisjonen. Herredskommisjonen skulle i sitt første møte velge en forberedende komite, herredskomiteen. Denne skulle innen to år få i stand en beskrivelse av alle matrikulerte eiendommer i herredet og foreslå hvordan skylden skulle fordeles. Beskrivelsen skulle legges ut til ettersyn. Eventuelle klager ble behandlet av komiteen som så gav innstilling over for herredskommisjonen. Den gjorde endelig forslag om hvordan skylden skulle fordeles, dette forslaget ble også legt frem til gjennomsyn, men klagen skulle nå sendes fogderikommisjonen som appellinstans. Herredskommisjonen skulle være representert ved klagebehandling i fogderikommisjonen. Den "reviderte nye" matrikkelen ble satt i kraft ved kgl. res. 29. mai 1886 og ble trykt i perioden 1887-1892. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987

Forsyningsnemnder i alle landets kommuner ble opprettet etter lov 9. juni 1939. Loven trådte i kraft 25. august 1939. Forskrifter 29. august 1939 om kommunale forsyningsnemnder bestemte at kommunestyret kunne velge særnemnder til å ta seg av den enkelte av de oppgaver som var lagt til forsyningsnemndene (f.eks. vedutvalg, skotøynemnder, oljenemnder o.l.). Forsyningsnemndene skulle holde seg informert om alt som var av betydning for forsyningen av matvarer, brensel, forstoffer og andre nødvendighetsvarer. De kommunale forsyningsnemndene ble av beredskapsmessige hensyn opprettholdt etter krigen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

1921-lovene gav adgang til å opprette faste eller midlertidige utvalg, styrer og komiteer for å ivareta oppgaver som lå under kommunestyret. Dette kunne være utvalg av ulik art: 17.mai komité, bygdeboknemnd, arkivnemnd, byggekomiteer, jubileumskomiteer, komiteer for å utrede særskilte spørsmål. Utvalgene skulle føre bok over forhandlingene og sende utskrift til kommunestyret. Siden de fungerte etter fullmakt fra og på vegne av kommunestyret, er protokoller, korrespondanse og annet arkivmateriale fra slike utvalg en del av kommunestyrets arkiv. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 37. Universitetsforlaget, 1987.

Ifølge formannskapslovene av 1837 skulle det være valgte kommunale styringsorganer både på landet og i byene: Et formannskap og et representantskap som ble valgt hver for seg. Valglovene av 1896 bestemte at formannskapet skulle velges innen representantskapet eller kommunestyret. Mens formannskapet hadde en direkte forløper i byene, var det på landet en helt ny instans. Ordfører og viseordfører ble valgt av og blant medlemmene i formannskapet, med en funksjonstid på ett år i kjøpstedene og to år på landet. Formannskapet skulle: 1. På forespørsel gi innstiling ovenfor øvrigheten, 2. Motta, behandle og gi svar på spørsmål som ble reist for det, 3. Søke øvrigheten om det som var nødvendig for kommunens beste, 4. Kontrollere at det ble avgitt regnskap for kommunens kasser, og få det revidert og desidert, og 5. Våke over og ivareta kommunens interesser. Formannskapet skulle legge alle viktige saker frem for representantskapet. Representantskapet var ingen selvstendig besluttende forsamling, formennene møtte og hadde stemmerett også her. Senere (i 1879) ble en del myndighet overført til kommunestyret/representantskapet fra formannskapet. Dette gjaldt valg av ordfører og viseordfører (som fortsatt skulle velges blant formennene) og revisjon og godkjenning av kommunens regnskaper. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

I 1809 ble Det kongelige selskap for Norges Vel stiftet. Det gikk straks i gang med å opprette sogneselskaper som skulle arbeide for opplysning og sedelighet, og bl.a. danne utlånsbiblioteker. Det ble også organisert større allmuebiblioteker. I 1837 var det registrert 185 boksamlinger i Norge. Fra 1830-40 årene begynte staten å gi tilskudd til bibliotekene. Dette gjaldt særlig kommunale biblioteker hvor kommunestyret var styre for biblioteket. Til 1886 var også presten medlem av boksamlingsstyrene. Framveksten av folke- og skoleboksamlinger gikk jevnt til omkring 1920, da stanset utviklingen pga. økonomiske vansker i kommunene. Da den første bibliotekloven ble vedtatt i 1935 bar den preg av dette. Den var forsiktig med å komme med nye og dyre pålegg. Loven var en rammelov som gav bestemmelser om statstilskudd til folke- og skoleboksamlinger som fylte visse betingelser. Folkebiblioteket måtte eies av en kommune, utlånet skulle være gratis og det skulle være tilsatt bibliotekar. Normalt skulle det bare gis tilskudd til en boksamling i hver kommune. Bibliotekloven av 1935 ble avløst av en ny biblioteklov i 1949. Denne loven var vedtatt i 1947. Denne loven gjorde det for første gang obligatorisk for alle kommuner å ha en folkeboksamling. 1947-loven ble stående til 1972 da den ble avløst av bibliotekloven av 1971. denne loven hjemlet at kulturstyret kunne fungere som bibliotekstyre. Arkivmaterialet består av møtebøker og diverse regnskap over utgifter og inntekter. Bokkjøp og bokutlån ble gjerne ført i protokoller. Kopibøker, journaler og korrespondansemateriale kan en også finne fra litt større bibliotek. Fram til 1880-årene er arkivmaterialet gjerne å finne i prestearkiv, som er oppbevart på statsarkivene.