Allerede Sunnhetsloven av 1860 hjemlet et vist tilsyn med helsetilstanden i fabrikker o.l. Den ble fast organisert ved fabrikktilsynsloven av 1892. Til å føre tilsyn med at bestemmelsene i loven ble overholdt, skulle det tilsettes statlige fabrikkinspektører. Samtidig skulle den enkelte kommune der fabrikkmessig eller lignende drift fant sted, være et stedlig tilsyn bestående av sunnhetskommisjonens formann og et medlem valgt av kommunestyret. Kommunestyret kunne også bestemme at det i stedet skulle opprettes et eget stedlig fabrikktilsyn. Ved behov kunne det stedlige utvalget ha møte med den stedlige fabrikkinspektøren. Denne ovenfor nevnte lovgivningen ble revidert og utvidet ved fabrikktilsynsloven av 1909. Loven utvidet sitt virkefelt til all industriell virksomhet som anvendte mekanisk drivkraft av en viss størrelse og håndverksvirksomhet med minst 5 arbeidere. Enhver kommune med industriell virksomhet som falt inn under lovens bestemmelser skulle nå opprette stedlig tilsyn. Det kom utfyllende instrukser og nye lover i 1910, 1915, 1919 og 1936. Det eneste som er verd å merke seg at i 1936 videreføres de tidligere organiseringsbestemmelsene og virksomheten ble betegnet som ”Statens arbeidstilsyn og arbeidsnemnd om henholdsvis Sjefsinspektoratet for arbeidstilsynet”. Denne loven påla arbeidsnemnder i alle kommuner og i enkelte tilfeller flere. Disse lokale nemndene fikk også ofte tittelen lokalt arbeidstilsyn. Det kom nye endringer og tilføyelser for denne typen virksomhet med ferieloven i 1947, lov om arbeidsvilkår for arbeidere i jordbruket i 1948, arbeidervernloven i 1956 som igjen ble avløst av arbeidsmiljøloven i 1977. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987. S. 198-201

Særkommuner var lokale enheter opprettet for å løse spesielle oppgaver. Deres virksomhet var regulert i særlovgivningen. Til særkommunene hørte skolekommune, fattigkommune, bygningskommune, brannkommune og havnekommune. Bygningsloven av 1845 kunne også gjelde forsteder og andre større samlinger av bygninger på landet. Den myndighet som tillå bygnings- og reguleringskommisjonen i byene, kunne gjøres gjeldende for byens forsteder. På landet for øvrig der loven ble satt i kraft, ble bygningskommisjonens oppgaver tillagt politimester og branninspektør, eller, der slike var beskikket, de personer amtmannen bestemte. Disse dannet sammen med formannskapet reguleringskommisjonen. Lov 17. juni 1869 bestemte at når bygningsloven av 1845 omfattet slike områder kunne disse danne egen bygningskommune. De oppgaver som bygningsloven la til kommunestyret, skulle i bygningskommunen utføres av et særskilt bygningskommunestyre på 5 personer valgt av og blant de aktuelle huseierne ved en særskilt valgforetning. Bygningskommunestyrets forhandlinger og vedtak ble regulert av formannskapsloven for landet. Bygningskommisjonen skulle bestå av 3 medlemmer utpekt av amtmannen og representantene. Reguleringskommisjonen ble dannet av bygningskommisjonen sammen med 2 medlemmer fra bygningskommunestyret. Når bygningskommunestyret foretok bevilgninger ifølge bygningsloven skulle utgiftene fordeles etter bygningens branntakst. De utlignede beløp ble inndrevet på samme måte som de øvrige kommuneskatter. Reglene for valgforetningen ble presisert ved endringslov 20. august 1915. Bygningsloven av 1924 inneholdt bare mindre endringer. Helserådets myndighet i bygningssaker ble tillagt bygningskommunestyret. I slike saker ble helserådets formann styrets ordfører. I 1925 var det omkring 120 bygningskommuner i Norge. I 1964 var antallet sunket til 23. Bygningskommuneloven ble opphevet i 1970. Et eksempel fra Rogaland er Sauda Brann- og bygningskommune. Ved Kongelig resolusjon av 25. februar 1916 ble det bestemt at et område i Sauda underlagt bygningsloven, skulle forvaltes av en særskilt brann- og bygningskommune. Denne ble opprettet av Arbeidsdepartementet 23. juli 1927 og valg av representantskap ble avholdt 22.september 1927. Sauda brann- og bygningskommune ble avviklet i 1943. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 209. Universitetsforlaget, 1987.

Særkommuner var lokale enheter opprettet for å løse spesielle oppgaver. Deres virksomhet var regulert i særlovgivningen. Til særkommunene hørte skolekommune, fattigkommune, bygningskommune, brannkommune og havnekommune. Bygningsloven av 1845 kunne også gjelde forsteder og andre større samlinger av bygninger på landet. Den myndighet som tillå bygnings- og reguleringskommisjonen i byene, kunne gjøres gjeldende for byens forsteder. På landet for øvrig der loven ble satt i kraft, ble bygningskommisjonens oppgaver tillagt politimester og branninspektør, eller, der slike var beskikket, de personer amtmannen bestemte. Disse dannet sammen med formannskapet reguleringskommisjonen. Lov 17. juni 1869 bestemte at når bygningsloven av 1845 omfattet slike områder kunne disse danne egen bygningskommune. De oppgaver som bygningsloven la til kommunestyret, skulle i bygningskommunen utføres av et særskilt bygningskommunestyre på 5 personer valgt av og blant de aktuelle huseierne ved en særskilt valgforetning. Bygningskommunestyrets forhandlinger og vedtak ble regulert av formannskapsloven for landet. Bygningskommisjonen skulle bestå av 3 medlemmer utpekt av amtmannen og representantene. Reguleringskommisjonen ble dannet av bygningskommisjonen sammen med 2 medlemmer fra bygningskommunestyret. Når bygningskommunestyret foretok bevilgninger ifølge bygningsloven skulle utgiftene fordeles etter bygningens branntakst. De utlignede beløp ble inndrevet på samme måte som de øvrige kommuneskatter. Reglene for valgforetningen ble presisert ved endringslov 20. august 1915. Bygningsloven av 1924 inneholdt bare mindre endringer. Helserådets myndighet i bygningssaker ble tillagt bygningskommunestyret. I slike saker ble helserådets formann styrets ordfører. I 1925 var det omkring 120 bygningskommuner i Norge. I 1964 var antallet sunket til 23. Bygningskommuneloven ble opphevet i 1970. Et eksempel fra Rogaland er Sauda Brann- og bygningskommune. Ved Kongelig resolusjon av 25. februar 1916 ble det bestemt at et område i Sauda underlagt bygningsloven, skulle forvaltes av en særskilt brann- og bygningskommune. Denne ble opprettet av Arbeidsdepartementet 23. juli 1927 og valg av representantskap ble avholdt 22.september 1927. Sauda brann- og bygningskommune ble avviklet i 1943. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 209. Universitetsforlaget, 1987.

Den alminnelige bygningsloven av 1845 ble gjort gjeldende for alle landets kjøpsteder og ladesteder som ikke hadde særskilt bygningslov. I 1896 kom det en ny bygningslov denne kunne også settes i kraft for forsteder og større samlinger av bygninger på landet. Bygningsloven av 1924 trådte i kraft 1. januar 1929. Loven gjaldt alle landets byer og et byggebelte på 200m utenfor by grensen. Departementet kunne utvide bygebeltets utstrekning. Loven omfattet også større samlinger av bygninger på landet, vanligvis stasjonsbyer, industri- og handelssentra. I 1964 gjaldt loven helt eller delvis i 378 kommuner. Med denne loven fikk kommunene et nytt organ, bygningsrådet, som avløste reguleringskommisjonen. Rådet ble sammensatt av lensmannen, helserådets ordfører, brannsjefen, bygningssjefen og reguleringssjefen, samt et tilsvarende antall medlemmer valgt av herredsstyret. Bygningsrådet skulle bl.a. delta i behandlingen av vedtekter, dispensasjoner, anker og reguleringsplaner. Det skulle gi byggetillatelser og se til at gjeldende bestemmelser ble overholdt. Men også formannskapet og kommunestyret ble tillagt gjøremål. Bl.a. skulle formannskapet gi uttalelser om anker og dispensasjoner, og kommunestyret skulle fatte vedtak om bygningsvedtekter, kommuneplaner og ekspropriasjoner. Dessuten var herredsstyret ansvarlig for å opprette den nødvendige tekniske administrasjon. Det kom små endringer i nazistisk retning når det gjaldt bygningsrådets oppgaver i perioden 1940-45, disse ble fjernet like etter krigen. Først i 1965 ble det gitt en felles bygningslov for hele landet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987. Bygningsråd, tidligere kommunalt organ. Til bygningsrådets oppgaver hørte å avgjøre søknad om byggetillatelse, føre kontroll med byggearbeid, besiktige det ferdige arbeid og utstede ferdigattest. I 1993 ble plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 endret, slik at bygningsrådets oppgaver ble lagt til kommunen. I samtlige kommuner ble det opprettet et lovpålagt fast utvalg for plansaker som i stor grad tilsvarer det tidligere bygningsrådet.

Tekno-huset på Bryne, kommuneingeniørens kontorer, bramt 7.oktober 1958. Mye dokumentasjon, inkludert kart og tegninger, som angår vei, bygg og eiendom fra før 1958 har gåt tapt, men noe er også bevart. Behovet for å få løst visse tekniske oppgaver oppstod først i de større byene. I 1735 ble det opprettet havnekommisjoner og tilsatt havnefogder i kjøpstedene. I de største byene ble det opprettet brannkommisjoner på 1700-tallet og i første halvpart av 1800-tallet fikk de fleste kjøpstedene egne brann-, bygnings- og reguleringskommisjoner. Etter hvert fikk også ladestedene og en del tettsteder på landet slike kommisjoner. Tettstedene dannet egne havnekommuner og brann- eller bygningskommuner. Først ved bygningsloven av 1965 fikk de øvrige landkommunene bygningsråd. De tekniske administrasjonene har gravis blitt mer omfattende og danner i dag de større administrasjoner i kommunene. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Med hensyn til brannvern i kommunene gjaldt forordningen av 1767 med endringslov av 1854 fram til 1909, da brannloven av 1908 trådte i kraft. Loven omfattet alle landets byer med eget bystyre. Den kunne også gjøres gjeldende for byggebeltet og forsteder rundt byene. Brannstyrets oppgave var bl.a. å påse at bestemmelsene i lov og reglement ble overholdt, tilsette befal i det borgerlige brannkorps, gi uttalelser til formannskapet i saker vedrørende brannvesenet, og å legge fram forslag til brannvesenets budsjett. Brannstyret kunne gi påbud om foranstaltninger som var nødvendige for å forhindre brann, og det kunne forby bruk av rom til boliger når disse var særlig utsatt for brannfare. Forøvrig fastsatte kommunestyret/bystyret reglement for brannvernet etter brannstyrets innstilling. En gang årlig skulle feiermesteren holde brannsyn for å ivareta brannsikkerheten. Tilsvarende tilsynsoppgaver hadde feiermesteren ved feiing. Brannloven av 1954 bestemte at brannvernet, slik loven organiserte det, skulle gjelde for alle byer og for alle landkommuner med minst 2000 innbyggere. Dessuten kunne departementet bestemme at loven skulle gjelde for kommuner med færre enn 2000 innbyggere, for hele kommunen eller for visse strøk av den. Brannforskrifter til 1954-loven kom den 15. september 1955. Loven og forskriftene ble stående til de ble avløst av lov av 29. mai 1970 nr. 32 om brannvern. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 219 - 221. Universitetsforlaget, 1987.

1921-lovene gav adgang til å opprette faste eller midlertidige utvalg, styrer og komiteer for å ivareta oppgaver som lå under kommunestyret. Dette kunne være utvalg av ulik art: 17.mai komité, bygdeboknemnd, arkivnemnd, byggekomiteer, jubileumskomiteer, komiteer for å utrede særskilte spørsmål. Utvalgene skulle føre bok over forhandlingene og sende utskrift til kommunestyret. Siden de fungerte etter fullmakt fra og på vegne av kommunestyret, er protokoller, korrespondanse og annet arkivmateriale fra slike utvalg en del av kommunestyrets arkiv. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 37. Universitetsforlaget, 1987.

Viktig for utbyggingen av kommunale vannverk var bestemmelsene i lov av 12. juni 1931 om Norges Brannkasse, der by eller tettbygd strøk på landet med anlagt vannverk og organisert brannvesen kunne oppnå reduksjon i brannkontingenten på inntil 50% (§42). Vassdragsloven av 1940 gav i tillegg by- og landkommuner rett til å ekspropriere rettigheter til vann og grunn for å sikre vanntilførselen (§ 17). I Rogaland utviklet vannforsyningen til byer og tettsteder seg ofte til et samarbeid, et fellesvannverk, mellom bykommune den omkringliggende landkommune. En tid etter de store kommunesammenslåingene i Rogaland i 1965 gikk flere av disse tidligere samarbeidsvannverkene som en ny storkommune hadde fått ansvar for inn i interkommunale vannverk, f.eks. Interkommunale Vann, Avløp og Renovasjonsverket (IVAR) som vokste fram på Nord-Jæren. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 216 - 218. Universitetsforlaget, 1987.

1921-lovene gav adgang til å opprette faste eller midlertidige utvalg, styrer og komiteer for å ivareta oppgaver som lå under kommunestyret. Dette kunne være utvalg av ulik art: 17.mai komité, bygdeboknemnd, arkivnemnd, byggekomiteer, jubileumskomiteer, komiteer for å utrede særskilte spørsmål. Utvalgene skulle føre bok over forhandlingene og sende utskrift til kommunestyret. Siden de fungerte etter fullmakt fra og på vegne av kommunestyret, er protokoller, korrespondanse og annet arkivmateriale fra slike utvalg en del av kommunestyrets arkiv. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 37. Universitetsforlaget, 1987.

Forskrifter 29.august 1939 om kommunale forsyningsnemnder bestemte at kommunestyret kinne velge særnemnder til å ta seg av enkelte av de oppgaver som var lagt til forsyningsnemndene, som f.eks. rasjonering, vedforsyning o.l. Særnemndene skulle regnes som avdelinger av forsyningsnemndene. I rundskriv 15.desember 1946 bad Forsynings- og gjenreisningsdepartementet om at det måtte bli opprettet kommunale byggenemnder som skulle fungere som særnemnder for rasjonering av bygningsmaterialer. Byggenemndene skulle forberede alle søknader om bygningsmaterialer fra kommunen. Kilde: Mykland og Masdalen: Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommunene. Universitetsforlaget 1987:277

Denne komiteen var nedsatt av formannskapet/ kommunestyret, og forberedte veisaker som skulle behandles i formanskapet og kommunestyret.

1921-lovene gav adgang til å opprette faste eller midlertidige utvalg, styrer og komiteer for å ivareta oppgaver som lå under kommunestyret. Dette kunne være utvalg av ulik art: 17.mai komité, bygdeboknemnd, arkivnemnd, byggekomiteer, jubileumskomiteer, komiteer for å utrede særskilte spørsmål. Utvalgene skulle føre bok over forhandlingene og sende utskrift til kommunestyret. Siden de fungerte etter fullmakt fra og på vegne av kommunestyret, er protokoller, korrespondanse og annet arkivmateriale fra slike utvalg en del av kommunestyrets arkiv. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 37. Universitetsforlaget, 1987.

Det var tidligere eget jordstyre og skogråd i kommunene. Landbruket ble kommunalt forvaltet, med statlige føringer. Det var tilsatt en herredsagronom og en herredsskogsmester som administrative sjefer. I 1981 ble jordstyret og skogråd nedlagt. Tjenesten ble da statlig, og det ble opprettet landbruksnemnd og skogbruksnemnd.Herredskogmester og herredsagronom ble erstattet av jordbrukssjef og skogbrukssjef. Det ble egen viltnemnd på 1960-tallet. På midten av 1990-tallet ble landbrukskontoret igjen kommunalt.

"Opplysningsvæsenets Fonds Midler til Jordbrugets Fremme" (Jorddyrkingsfondets midler) var en forløper til det som i 1903 ble etablert som "Den norske Stats Arbeiderbruk- og Boligbank", og som i 1915 ble endret til "Den Norske Stats Småbruks- og boligbank". "Opplysningsvæsenets Fond" var i sitt opphav geistlig og lå under kirke dep. Fondet er gammelt og går tilbake til dansketiden. Fondet har opp igjennom historien drevet med mye forskjellig, bl.a. støtte til jordbruksvirksomhet. Fondet hjemlet sin lånevirksomhet til jordbruksformål i en lov av 26. august 1854. Denne hjemmelen gav formannskapet i en kommune rett til å oppnevne en person som kunne forestå takstforetninger som ble lagt til grunn før formannskapet garanterte for en søkers lån fra jorddyrkingsfondets midler.

Skogvernloven av 1893 påla amtstinget etter forslag fra skogstyret å bestemme i hvilke herreder det skulle fastsettes vedtekter for bevaring av verneskog. I disse herredene skulle herredsstyret velge tre menn som skulle gi forslag om hvilke strekninger som måtte betraktes som verneskog. Herredsstyret fastsatte vedtekter for verneskogen og kunne fastsette vedtekter for vern av skog for øvrig. Herredsstyret skulle tilsette en eller flere skogoppsynsmenn. 1893 loven, og endringslov av 1896, hadde også bestemmelser om innskrenkinger av bruk av ild i skog og mark, og bestemmelser om skogbrannvern. Skogvernloven av 1908 bestemte at vedtektene kunne gjelde for et sogn, og ble i så fall fastsatt av sognestyret. I vedtektene kunne det bestemmes at herredsstyret skulle velge et skogråd. Tilsvarende kunne sognestyret velge et skogråd for sognet. Skogrådet skulle se til at bestemmelsene i vedtektene ble gjennomført og overholdt. Loven gjaldt ikke verneskog som sto under offentlig forvaltning, eller bygdeallmenninger som ble forvaltet etter regler fastsatt av skogstyret. Skogervervelsesloven (konsesjonsloven) av 1909 bestemte at en måtte ha konsesjon for å erverve skogarealer over en viss størrelse. Loven fastsatte at det i hvert herred skulle være et skogutvalg. Skogutvalgets oppgaver var å beregne størrelsen på skogarealet i herredet, størrelsen på skogarealet som tilhørte fremmede, det som skulle erverves, og det som erververen fra før eide i herredet. Tilleggslov av 7. juni 1916 overlot til kommunestyret å bestemme om skogutvalget også skulle fungere som skogråd, eller om det skulle opprettes egne skogråd. Skogutvalget skulle dessuten fungere som jordutvalg. Skogloven av 1932 bestemte at det skulle opprettes skogråd i alle herreder. Fylkesskogselskapet valgte formann, herredsstyret og herredets skogorganisasjon(er) ett medlem hver. Der det var ønskelig kunne fylkesskogselskapet opprette skogråd for hvert enkelt sogn i herredet. De kunne ha felles formann. Skogrådet tilsatte skogoppsynsmann (herredsskogmester) og herredsstyret fastsatte deres lønn. Skogstyret kunne bestemme at to eller flere herreder kunne ha felles oppsynsmann. Vedtak truffet av skogrådet kunne bringes inn for overordnet skogmyndighet. Kommunestyret eller sognestyret skulle velge et styre for kommunens eller sognets skoger. Loven kunne også gjelde for byene. Provisorisk anordning av 12. juni 1945 bestemte at departementet kunne ansette skogoppsynsfunksjonærer i fylke og herred. Denne ordningen ble opprettholdt i en endringslov i mai 1947 samtidig som loven sa at staten skulle utrede lønn mot refusjon på halvparten fra kommunen eller sognet. Ny skoglov kom i 1965. Her kunne kommunestyret bestemme at skogrådet kunne fungere som skogreisningsnemnd supplert med to medlemmer valgt av kommunestyret. I Rogaland var det skogreisningsnemnder før dette. Disse var valgt av kommunestyret. Og herredsskogmesteren skulle være sekretær for skogutvalget, dette hadde nok vært praksis før det ble lovfestet i 1965. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Skogvernloven av 1893 påla amtstinget etter forslag fra skogstyret å bestemme i hvilke herreder det skulle fastsettes vedtekter for bevaring av verneskog. I disse herredene skulle herredsstyret velge tre menn som skulle gi forslag om hvilke strekninger som måtte betraktes som verneskog. Herredsstyret fastsatte vedtekter for verneskogen og kunne fastsette vedtekter for vern av skog for øvrig. Herredsstyret skulle tilsette en eller flere skogoppsynsmenn. 1893 loven, og endringslov av 1896, hadde også bestemmelser om innskrenkinger av bruk av ild i skog og mark, og bestemmelser om skogbrannvern. Skogvernloven av 1908 bestemte at vedtektene kunne gjelde for et sogn, og ble i så fall fastsatt av sognestyret. I vedtektene kunne det bestemmes at herredsstyret skulle velge et skogråd. Tilsvarende kunne sognestyret velge et skogråd for sognet. Skogrådet skulle se til at bestemmelsene i vedtektene ble gjennomført og overholdt. Loven gjaldt ikke verneskog som sto under offentlig forvaltning, eller bygdeallmenninger som ble forvaltet etter regler fastsatt av skogstyret. Skogervervelsesloven (konsesjonsloven) av 1909 bestemte at en måtte ha konsesjon for å erverve skogarealer over en viss størrelse. Loven fastsatte at det i hvert herred skulle være et skogutvalg. Skogutvalgets oppgaver var å beregne størrelsen på skogarealet i herredet, størrelsen på skogarealet som tilhørte fremmede, det som skulle erverves, og det som erververen fra før eide i herredet. Tilleggslov av 7. juni 1916 overlot til kommunestyret å bestemme om skogutvalget også skulle fungere som skogråd, eller om det skulle opprettes egne skogråd. Skogutvalget skulle dessuten fungere som jordutvalg. Skogloven av 1932 bestemte at det skulle opprettes skogråd i alle herreder. Fylkesskogselskapet valgte formann, herredsstyret og herredets skogorganisasjon(er) ett medlem hver. Der det var ønskelig kunne fylkesskogselskapet opprette skogråd for hvert enkelt sogn i herredet. De kunne ha felles formann. Skogrådet tilsatte skogoppsynsmann (herredsskogmester) og herredsstyret fastsatte deres lønn. Skogstyret kunne bestemme at to eller flere herreder kunne ha felles oppsynsmann. Vedtak truffet av skogrådet kunne bringes inn for overordnet skogmyndighet. Kommunestyret eller sognestyret skulle velge et styre for kommunens eller sognets skoger. Loven kunne også gjelde for byene. Provisorisk anordning av 12. juni 1945 bestemte at departementet kunne ansette skogoppsynsfunksjonærer i fylke og herred. Denne ordningen ble opprettholdt i en endringslov i mai 1947 samtidig som loven sa at staten skulle utrede lønn mot refusjon på halvparten fra kommunen eller sognet. Ny skoglov kom i 1965. Her kunne kommunestyret bestemme at skogrådet kunne fungere som skogreisningsnemnd supplert med to medlemmer valgt av kommunestyret. I Rogaland var det skogreisningsnemnder før dette. Disse var valgt av kommunestyret. Og herredsskogmesteren skulle være sekretær for skogutvalget, dette hadde nok vært praksis før det ble lovfestet i 1965. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

1921-lovene gav adgang til å opprette faste eller midlertidige utvalg, styrer og komiteer for å ivareta oppgaver som lå under kommunestyret. Dette kunne være utvalg av ulik art: 17.mai komité, bygdeboknemnd, arkivnemnd, byggekomiteer, jubileumskomiteer, komiteer for å utrede særskilte spørsmål. Utvalgene skulle føre bok over forhandlingene og sende utskrift til kommunestyret. Siden de fungerte etter fullmakt fra og på vegne av kommunestyret, er protokoller, korrespondanse og annet arkivmateriale fra slike utvalg en del av kommunestyrets arkiv. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 37. Universitetsforlaget, 1987.

Dette var en funksjon under småbruks- og bolignemnda (småbruks- og bustadbanknemnda). Denne nemnda skulle befare og taksere bruket eller boligen/eiendommen og gi erklæring om hvorvidt låneobjektet fylte vilkårene for å få lån og eventuelt kommunal garanti. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.