I 1837 opprettet Egersund ladsted eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. Ved kommunesammenslåing i årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen Eigersund ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune.

I 1837 opprettet Egersund ladested eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. Ved kommunesammenslåing ved årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen Eigersund ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune. Dateringen til arkivskaperens ytterårene er usikker.

Sosialstyre er en nyere betegnelse på de tidligere fattigkommisjoner, fattigstyrer og forsorgstyrer. Etter hvert ble de sosiale oppgavene flere og mer spesialiserte, og en rekke nye instanser innen sosialsektoren vokste fram fra 1800-tallet og framover. Disse overtok gradvis mange av de gjøremål som tidligere falt under fattigvesenet. Administrasjonen av de sosiale tiltak ble spesialisert av sosiallovgivningen. Utover på 1900-tallet ble disse regulert og samordnet, f.eks. ved Sosialloven av 1964 og Folketrygdloven av 1966.

I 1837 opprettet Egersund ladested eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. Ved kommunesammenslåing i årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen Eigersund ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune.

I 1837 opprettet Egersund ladested et eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. Dateringen av arkivskaperens ytterårene er usikker. Strandstedet Egersund fikk sin første skole ca. 1750. Dette skjedde samtidig med at skolevesenet ble organisert rundt om i landet. Egersund almueskole eller Egersund fattige almueskole som den ofte ble kalt, ga bare den aller enkleste form for undervisning. Men det var i hvert fall et tilbud til alle. I 1825 hadde biskop Sørensen visitas i Egersund. Han var misfornøyd med skoleforholdene. Mange skolepliktige barn fikk ingen undervisning. De mere velstående ordnet seg med privatundervisning og bedre lærerkrefter. Biskopen forlangte at almueskolen skulle ha to lærere "da det store antall skolepliktige Børn ei kan betjenes av en Lærer". Dernest sørget han for at ladestedet fikk 200 spesidaler i statlig støtte til kjøp av skolehus. Da skolehuset strøk med i bybrannen i 1843, prioriterte bystyre arbeidet med nybygg. Den lavere almueskolen, også kalkt for folkeskolen, var en skole for alle. Fra midten av 1850-årene ble skolen det første store satsingsområdet for den kommunale ekspansjonen. I 1855 opprettet de fokevalgte Egersund høyere almueskole, vanligvis kalt Borgerskolen. Den 27.08.1877 foreligger forslag fra kommisjonen for Egersunds høyere almueskole om overgang til middelskole, likeså forslag til omordning av den lavere almueskole. I bystyre den 4.09.1877 ble disse forslag vedtatt. Middelskolen fikk eksamensrett ved kg. res. av 05.04.1879. Ved kommunesammenslåing ved årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen Eigersund ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune.

I 1837 opprettet Egersund ladested eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. Årene rundt 1870 var en reformtid i norsk skolevesen. Middelskolen ble innført. Midelskolen kunne som andre videregående skoler før den, være en forberedelse for latinskolen. Men skoleslaget var også ment som et tilbud til nye samfunnsklasser som stod fram og ville ha skolegang. Den 27.08.1877 foreligger forslag fra kommisjonen for Egersunds høyere almueskole (borgerskole) om overgang til middelskole, likeså forslag til omordning av den lavere almueskole. I bystyre den 4.09.1877 ble disse forslag vedtatt. Den høyere almueskolen ble nedlagt til fordel for Egersunds kommunale middelskole, en utvidet grunnskole. Det offentlige påtok seg å drive eliteskolen, og dette var et uttrykk for at nye sosiale lag var på vei fram. Høyere utdanning var ikke lenger et eksklusivt privilegium for embetsstanden og det finere borgerskap. Det var blitt en rettighet som alle i prinsippet skulle ha tilgang til. At man måtte betale skolepenger for tilbudet, var både rett og rimelig, det skulle man jo også til sykehuset og vannverket. Men folk flest hadde ikke råd til å sende sine barn på middelskolen. Riktignok fantes det noen få friplasser for "trængende, brave og flinke elever" av "ubemidlede" familier, men tilbudet var i prinsippet begrenset til dem som kunne og ville betale for en mer teoretisk utdanning. Middelskolen fikk disponere undervisningsrom i den tidligere sorenskrivergården i Strandgaten 58. Middelskolen fikk eksamensrett ved kg. res. av 05.04.1879. De fleste elever gikk fire år på middelskolen og sluttet dermed skolegangen samtidig med folkeskoleelevene. Ved kommunesammenslåing ved årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen Eigersund ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune.

I 1837 opprettet Egersund ladested eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. Et kompetansegivende videregående bokholderikurs ble gitt ved kommunal tegneskole. Egersund kommunale lavere handelsskole begynte høsten 1919 og fortsatte til undervisningen måtte innstilles i 1925 fordi det ikke ble gitt statsbidrag lenger. A.S. Dancke var knyttet til tegneskolen fra ca. 1890. Han var senere bestyrer for handelsskolen. Ved kommunesammenslåing i årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen Eigersund ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune.

I 1837 opprettet Egersund ladested eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. Ved kommunesammenslåing i årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen Eigersund ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune. Dateringen av arkivskaperens ytterårene er usikker.

I 1837 opprettet Egersund ladested eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. Ved kommunesammenslåing i årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen Eigersund ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune.

I 1837 opprettet Egersund ladested eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. Ved kommunesammenslåing i årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen Eigersund ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune. Dateringen til arkivskaperens ytterårene er usikker.

I 1837 opprettet Egersund ladested eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. Ved kommunesammenslåing i årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen Eigersund ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune. Dateringen til arkivskaperens ytterårene er usikker. Egersunds Idrætsforening stiftes allerde i 1907. Fra slutten av 1930-årene ble det mange steder opprettet ungdomsnemnder for å støtte ungdomsorganisasjoner og arbeidet for uorganisert ungdom. Der det ikke var slike nemnder, lå disse oppgavene til barnevernsnemnda. Mange kommuner oppnevnte også idrettsutvalg, etter at Statens Idrettskontor ble opprettet i 1946. Idrettsutvalget skulle bl.a. arbeide for at kommunen fikk tilstrekkelig med idrettsanlegg og administrere driften av disse. I 1950 ble Statens idrettskontor omorganisert til Statens Ungdoms- og idrettskontor, som i 1953 oppfordret kommunene til å opprette ungdoms- og idrettsutvalg. De gamle ungdomsnemndene og idrettsutvalgene ble dermed erstattet av et utvalg for både idretts- og ungdomssaker. Utvalgets oppgaver var som tidligere, med spesiell vekt på å søke om og fordele midler til de ulike organisasjonene, samt å få stillinger med ansvar for ungdoms- og idrettsarbeidet i kommunene. Fra 1970-årene ble disse utvalgene ikke lenger oppnevnt, og oppgavene ble i stedet lagt til nyopprettede kulturstyrer. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

I 1907 begynte landets største kinoselskap, Norsk Kinematograf- Aktieselskab, å vise film hver helg i Totallokalet. Forestillingene i ble drevet som en filial av Victoria kino i Stavanger. Å etablere et permanent "Kinematograf-Theater" i avholdsfolkets lokaler ble imidlertid vanskelig. Men de populære helgeforestillingene ble opprettholdt i tre år. Egersund fikk sin første spesialinnreddede og private kino i 1910. Bestyrer Michael Gorritzen, eieren av Grand Hotel, hadde bevisst valgt å ta rimelige inngangsbilletter for å nå et stort publikum. I 1924 etableres Kommunal kino i Egersund. Arbeiderpartiet hadde da i mange år kjempet for kommunal kino. De ville ha slutt på at private forretningsinteresser skulle forføre ungdommen med filmer av mer "tvilsom" art. Sosialistene ville ha folkeopplysning. I 1918 hadde de fått med seg flertall i bystyret på å nekte konsesjon til den private kinoen i Strandgata 63. Siden da hadde kommunen utredet saken. Arbeiderpartiet lokket med gunstige leietilbud i byens beste og nyeste forsamlingslokale. Men de fleste politikerne holdt igjen. De ville ikke bruke skattebetalernes penger på kinounderholdning. I protest startet flere medlemmer av Arbeiderpartiet en forening som under dekke av privat medlemskap skulle vise film i Folkets Hus. Slik kunne en omgå de kommunale konsesjonsvilkårene. Det første "møte" i Egersunds Selskabelige Forening ble avholdt 17.02.1922. Den lukkede kinoen ble en stor suksess. Men foreningen var ikke mer eksklusiv enn at hvem som helst kunne kjøpe medlemskort sammen med billetten. Sosialistenes private initiativ overbeviste de fleste om at kinodrift burde være kommunal oppgave, ikke minst fordi driften kunne gi inntekter i kommunekassen. Splittelsen i Arbeiderpartiet framskyndet kommunal kino. Kommunen kjøpte Folkets Hus i 1924 og tok over kinomaskineriet. Egersund kommunale kinomatograf åpnet dørene første gang 01.04.1924. Ved årsskiftet 1964/65 fikk den nye storkommunen Eigersund ansvar for arkivene.

I 1837 opprettet Egersund ladested eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. Egersunds Almuebibliothek er et av de tidlige eksemplene på en vellykket foreningsdannelse i Egersund. Våren 1860 tok lærer Thorbjørn Sæbøe "Dertil opfordret af flere af Ladestedets Arbeidere" initiativet til å opprette et "Almuebibliothek". Den 19.04.1860 kom de omlag 40 interesserte som meldte seg sammen til møte i skolelokalet og stiftet Egersunds Almuebibliothek. I det første styret satt først og fremst menn fra byens mellomsjikt. Det bestod av lærer Thorbjørn Sæbøe, lensmann Tobias Salvesen, telegrafist Ferdinand Bugge. Men også pottemaker Peter Olsen, som da hørte til blant Johan Feyers ansatte, kom med i styret. Ved stiftelsen meldte 35 medlemmer seg inn. De fleste var, heter det, av arbeiderklassen. Et års tid senere hadde medlemstallet steget til 46. Byens arbeidere utgjorde fremdeles flertallet i medlemslistene. Bibliotheket var i utgangspunktet en privat forening. Boksamlingen skulkle finanseres ved innmeldings- og medlemspenger. Innmeldingspengene var 24 skilling og den årlige medlemskontingenten 36 skilling. Dette ga en beskjeden begynnelse. Da virksomheten startet 26.05.1860, hadde bibliotheket 15 bøker til utlån. Medlemstall og boksdamling vokste. Høsten 1861 kunne de 51 medlemmene velge mellom om lag 80 bøker. Behovet for innkjøp av nye bøker var imidlertid større enn foreningen kunne dekke av egne midler. Bibliothekstyret søkte derfor om et statstilskudd til bokinnkjøp. Kirkedepartementet sa ja, men på et vilkår. Bibliotheket måtte overdras til kommunen. På et ekstraordinært årsmøte den 13.11.1862 ble bibliotheket kommunalt, og i oktober 1862 fikk det et statstilskudd, det eneste før 1880. Ved kommunesammenslåing i årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen Eigersund ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune.

De første kommunale arbeidsformidlingskontorene ble opprettet i de største byene omkring århundreskiftet. Virksomheten ved de kommunale arbeidskontorene ble regulert ved arbeidsformidlingsloven av 1906. Lov av 24.juni 1938 nr 8 om arbeidsledighetstrygd opprettet arbeidsledighetsnemnder i alle kommuner. Nemndas viktigste oppgave var å fremme sysselsettingen i kommunen. Ifølge Sysselsettingsloven av 1947 skulle hver kommune ha en arbeidsnemnd (tidligere arbeidsledighetsnemnd) som i samarbeid med Arbeidsdirektoratet og fylkesarbeidsnemnda skulle arbeide for jevn og tilstrekkelig sysselsetting i kommunen. Nemnda skulle ha tilsynet med arbeidsformidling og yrkesveiledning, dersom ikke egen tilsynsnemnd tok seg av disse oppgavene. Dessuten overtok nemnda de oppgaver som loven om arbeidsledighetstrygd hadde lagt til arbeidsledighetsnemnda. Endringslov 2. juni 1960 bestemte at staten skulle organisere offentlig arbeidsformidling og yrkesrettledning. Departementet opprettet distriktskontorer og fastsatte hvordan formidlingstjenesten skulle organiseres i de enkelte kommuner og i distriktet. For hvert arbeidsformidlingsdistrikt skulle det opprettes en arbeids- og tiltaksnemnd. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

I 1837 opprettet Egersund ladested eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. De første kommunale arbeidsformidlingskontorene i Norge ble opprettet i de større byene omkring århundreskiftet. Virksomheten ved de kommunale arbeidskontorene ble regulert ved arbeidsformidlingsloven av 1906. Kongen kunne bestemme at en kommune skulle opprette offentlig kontor for arbeidsformidling. Arbeidskontoret ble underlagt en tilsynsnemnd valgt av kommunestyret. Egersunds Arbeidskontor etableres på sommeren 1917. Bestyreren, Sigvart Zachariassen, fikk kontor i "kommunegården" i Strandgaten 49. Arbeidsløsheten ble opplevd som det største samfunnsproblemet i mellomkrigstida. Arbeidskontorene skulle dokumentere et sosialt problem og forsøke å flytte ledig arbeidskraft dit hvor det kunne være beskjeftigelse å få. I likhet med mange av de andre midlertidige krisetiltakene ble også arbeidskontorene permanente. Behovet for dem forsvant ikke etter krigen. Kgl.res. av 4. juni 1920 bestemte at funksjonærene ved de offentlige arbeidskontorene skulle regnes som kommunale tjenestemenn. Arbeidsformidlingen var gratis. Driftsutgiftene måtte kommunen selv dekke, men kommuner med mindre enn 30000 fikk statlig tilskudd til funksjonærenes lønninger etter en viss fordelingsnøkkel. Helt til begynnelsen av 1930-åra sørget fajansefabrikken og vårsilda for at Egersund unngikk de enorme sosiale problemene. Fra 1934 økte ledigheten f.o.f. for ungdommen og i fiskenæringen. Lov av 24. juni 1938 nr. 8 om arbeidsledighetstrygd førte til at det ble opprettet arbeidsledighetsnemnder i alle kommuner i Norge. Nemndas viktigste oppgave var å fremme sysselsettingen i kommunen. Denne nemndas virksomhet ble knyttet til arbeidskontoret der slik eksisterte. Ved kommunesammenslåing ved årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune.

I 1837 opprettet Egersund ladested eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. Fattigloven av 1845 var fundamentet for fattigvesene. I 1863 og 1900 kom det nye fattiglover som avløste den eldre lovgivning. Bestemmelsene i fattigloven av 1900 ble med relativt få endringer stående til lov om sosial omsorg kom i 1964. 1845-loven var den første fattigloven som gjaldt hele landet. Her heter det at fattigkommisjonen i kjøpstedene skulle bestå av en magistratsperson som ordfører, sognepresten og så mange personer som kommunestyret bestemte. I fattigolven av 1900 kom politimesteren også med i utvalgets ledelse. Andre og senere navn på fattigkommisjonen har vært: fattigstyret, forsorgstyret og sosialstyret. Kommisjonens viktigste oppgaver var å sette opp budsjett, bestemme hvilke personer som skulle understøttes ogi hvilken form penger/ aturalia/ legd/ o.a.) og se til at fattede vedtak ble satt ut i live. I byene kunne kommisjonen dele sitt distrikt opp i så mange roder som de anså nødvendig. Allerede i medhold av 1845-loven kunne det i byene tilsettes personale, dvs. kasserer. I 1863 ble det også åpnet for å tilsette lønnet ordfører for fattigkassen i byene. Fattigkommisjonen kunne lenge utligne en egen fattigskatt for å finansiere sin virksomhet. Fattigloven av 1863 inskjerpet de kriterier som var nedfelt i 1845 loven for hvem som kunne få understøttelse. Fattigloven av 1845-loven gav klare retningslinjer for føring av protokollserier o.l. Ladestedet Egersund tok inn midler til fattigpleien gjennom en egen fattigskatt. I 1850 utgjorde denne skatten nesten 30 % av innbyggernes samlede ytelser til fellesskapet. Ved kommunesammenslåing i årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene. Dateringen av arkivskaperens ytterårene er usikker.

I påvente av at alderstrygden skulle bli lovfestet, opprettet mange kommuner egne alderstrygdordninger. Disse trygdeordningene ble ledet av et trygdestyre oppnevnt av kommunestyret. I forbindelse med innføringen av alderstrygdloven i 1936 kom det pålegg om at den enkelte kommune skulle opprette en alderstrygdnemnd hvor trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Det var denne prosessen som antas å ha skapt trygdenemnda i Egersund kommune. Trygdenemnda skulle lede administrasjonen av alderstrygden i kommunen og føre tilsyn med trygden. Under 2. verdenskrig kom det forordninger som endret dette i nazistisk lei, dvs. iht. "fører og ansvarsprinsippet". Disse ble opphevet etter krigen. I 1946 ble det bestemt at denne alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. Etter alderstrygdloven overtok staten mer og mer av alt som hadde med trygdestell å gjøre. Det er altså denne perioden mellom 1937 og 1964 arkivet etter Egersund trygdenemnd i all hovedsak dekker. Ved kommunesammenslåing i årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune.

Før Lov om alderstrygd 16. juli 1936, ble det ofte opprettet egne alderstrygdnemnder i kommunene. Administrasjonen ble vanligvis lagt under trygdestyret oppnevt av kommunestyret. Staten ga ikke støtte til de kommunale trygdeordningene, og utgiftene måtte hvert år bevilges av kommunestyret. Alderstrygdloven fastsatte at det skulle opprettes en alderstrygdnemnd i hver kommune, der trygdestyret oppnevnte formann og kommunestyret deøvrige medlemmene. Kommunestyret kunne vedta at det skulle tilsettes forretningsfører. Trygdestyret skulle lede administrasjonen av alderstrygd i kommunen og føre tilsyn med trygden. Trygdenemnda sine avgjørelser kunne ankes inn for trygdestyret. Alderstrygdlova av 1957 bestemte at Rikstrydeverket skulle være sentralstyre for alderstrygden. Barnetrygdloven av 1946 bestemte at alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. Se også trygdenemnd Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene.", Universitetsforlaget, 1987, s. 161

I 1837 opprettet Egersund ladested eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. Ved kommunesammenslåing i årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen Eigersund ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune. Det ble tidlig erkjent at det var en samfunnsoppgave å dra omsorg for de som ikke kunne sørge for seg selv, og som falt utenfor det private omsorgsnettet. Lenge var dette en begrenset oppgave som fra midten av 1700-tallet ble søkt løst ved hjelp av et fattigvesen. Etter hvert som oppgavene ble flere og mer spesialiserte, vokste det frem nye organer som gradvis overtok mange av de gjøremål som tidligere hadde falt under fattigvesenet. Fra første halvpart av 1800-takket ble helsevesenet utbygd, og det ble gradvis satt i verk både forebyggende/kontrollerende tiltak og direkte hjelpetiltak for å bedre helsetilstanden. Utbyggingen av den sosiale omsorgen tok særlig fart omkring århundreskiftet. Sosiallovgivningen spesialiserte administrasjonen av de sosiale tiltak. Særlig betydning fikk utbyggingen av trygdevesenet og barnevernet. Denne utviklingen fortsatte i mellomkrigstiden, og det ble opprettet en rekke instanser innen sosialsektoren. I etterkrigstiden er disse blitt regulert og samordnet, særlig ved sosialloven av 1964 og ved folketrygdloven av 1966. Sosialkontorene besto fram til den såkalte NAV-reformen i 2006. Her ble tjenester fra tidligere tre etater samlet i arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV), et samarbeid mellom stat og kommune. Kilder: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987. Regjeringen.no: https://www.regjeringen.no/nb/tema/trygd-og-sosiale-tjenester/pensjoner-og-trygd/nav-reformen/id604957/

Egersund ladested som administrativ enhet fungerte i perioden 1837 til og med 1964. Etter 1964 er området som utgjorde Egersund kommune blitt en del av felleskommunen under navnet Eigersund kommune. Fiskemanntalsnemnda hadde som oppgave å ivareta en del sosiale oppgaver over for fiskere. Ulykkesforsikringslova av 1908 påla kommunene å føre manntall over personer eldre enn 15 år som var fiskere eller som drev med fangst på havet. Forskrifter av 7. november 1908 ga konkrete retningslinjer for føring av fiskermantall. I følge disse forskriftene skulle kommunene opprette en nemnd som skulle føre manntall over fiskere som var sykeforsikret. Kommunekassereren eller en person tillsatt av kommunestyret skulle være manntallsfører. I nemnda skulle manntallsføreren og kommunestyrerepresentanter være medlem. Nemnda bestemte hvem som kunne føre i dette manntallet. Nemnda sine avgjørelser kunne ankes inn for "Riksforsikringsapellkommisjonen". Det kom endringer i denne lovgivningen i 1911, 1915 og 1921. For mer informasjon se boken "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene" av Mykland/Masdalen, side 158 og 163. Arkivmaterialet fra Egersund (ladested) er fra årene 1908 til 1962. Nemnda må ha blitt danna som ein konsekvens av ulykkesforsikringslova av 1908. Dateringen av arkivskaperens sluttår (1962) er usikker.