Formannskapslovene hadde ingen skattebestemmelser, men i 1892 og 1911 ble det vedtatt skattelover for byer og landdistrikt. Grunnstrukturen var da at skatten skulle utlignes av en kommisjon eller nemnd. Det skulle være tilgang til å klage og det skulle finnes et kontrollapparat. Fram til 1965 hørte ligningsvesenet til kommunalforvaltningen, men etter dette gikk det over til å bli rent statlig. Skattefundamentet var forskjellig fra skatt til skatt og til ulike tider, og det var til dels ulikheter mellom land og by. Hovedsakelig har skattefundamentet vært matrikkelskyld på landet, og eiendom, næringsvirksomhet, formue og inntekt i byene. Etter hvert gikk dette over til skattlegging av formue og inntekt. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 56ff.

Til å begynne med ble valgene styrt av statens embetsmenn. På landet stod presten for stortingsvalget og fogden eller lensmannen for kommunevalget. I valgloven av 1896 og lov om manntall og stortingsvalg av 1900 ble det innført valgstyrer i landdistriktene for henholdsvis kommune- og stortingsvalg. Administrasjonsapparatet ved de to valgene var forholdsvis likt, og det ble også brukt ved andre valg og avstemninger (for eksempel i forbudssaken). Valgstyret skulle som regel bestå av lensmannen og formannskapet eller sognets formenn. Etter kommuneloven av 1925 skulle valgstyret opprette lokale stemmestyrer til å lede valgene når de ble holdt på mer enn tre steder i kommunen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 40-49. Universitetsforlaget, 1987

Ifølge formannskapslovene av 1837 skulle det være valgte kommunale styringsorganer både på landet og i byene: Et formannskap og et representantskap som ble valgt hver for seg (Valglovene av 1896 bestemte at formannskapet skulle velges innen representantskapet eller kommunestyret). Mens formannskapet hadde en direkte forløper i byene, var det på landet en helt ny instans. Ordfører og viseordfører ble valg av og blant medlemmene i formannskapet, med en funksjonstid på ett år i kjøpstedene og to år på landet. Formannskapet skulle: 1. På forespørsel gi innstiling ovenfor øvrigheten, 2. Motta, behandle og gi svar på spørsmål som ble reist for det, 3. Søke øvrigheten om det som var nødvendig for kommunens beste, 4. Kontrollere at det ble avgitt regnskap for kommunens kasser, og få det revidert og desidert, og 5. Våke over og ivareta kommunens interesser. Formannskapet skulle legge alle viktige saker frem for representantskapet. Representantskapet var ingen selvstendig besluttende forsamling, formennene møtte og hadde stemmerett også her. Senere (i 1879) ble en del myndighet overført til kommunestyret/representantskapet fra formannskapet. Dette gjaldt valg av ordfører og viseordfører (som fortsatt skulle velges blant formennene) og revisjon og godkjenning av kommunens regnskaper. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

I forbindelse med iverksettingen av Formannskapslovene av 1837 fikk kommunene utstrakt ansvar for utgifter og inntekter i forbindelse med egen drift. På landsbygda var det skolevesenet og fattigstellet som var de største utgiftspostene. Formannskapsloven regnet derfor bare med to kasser, fattigkassen og skolekassen. Etter hvert fikk en også en herredskasse (kommunekasse) som var nødvendig for å dekkede øvrige kommunale utgifter. I tillegg kunne det finnes andre kommunale kasser som f. eks kirkekasse og veikasse. Hver kasse kunne ha sin egen regnskapsfører, men ofte var det i mindre kommuner ofte samme person som førte regnskapet for alle eller flere av disse kassene. Der hvor det var flere sognekommuner var de fleste av kassene som her er nevnt lagt til sine respektive sognekommuner, bortsett fra herredskassen. Denne spredningen av de kommunale kassene på sognekommunene, gjør at vi ikke kan snakke om en helhetlig kommunekasse før ved skatteloven av 1882. Først med kommuneloven av 1921 kom det bestemmelser om at landkommuner skulle ansette herredskasserer, og denne stillingen ble da gjerne kombinert med stillingen som formannskapssekretær. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Lov av 3. august 1897 nr. 1 om kirker og kirkegårder gjorde mesteparten av kirkene i Norge kommunale. I samband med denne loven ble det oppretta kommunale kirkefond, kirketilsyn, lønningsfond og lønnsutvalg i kommunene. Disse organa fikk ansvar for alt det kirkelige arbeidet bortsett fra soknearbeid og forkynning. Disse oppgavene fikk de først etter 1920 i forbindelse med innføringa av lov av 3. desember 1920 om sokneråd og soknemøter. 1920-loven ble avløst av en ny lov i 1953 som ikke skapte store endringer på kommunalt plan. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Grunnlaget for utviklingen av en skoleadministrasjon og et skolevesen på landet ble lagt ved skoleforordningen av 1739 og skoleplakaten av 1741. Plakaten av 1741 erkjente at skolevesenet på landet ikke lot seg bygge ut så raskt som lovgiver hadde tenkt. Sentraladministrasjonen i København måtte kapitulere på en rekke områder i denne saken. Utbyggingen av skolevesenet ble nærmest overlatt til bygdefolket og det tok over hundre år før 1739 intensjonene var gjennomført i hele Norge. Først ved allmueskoleloven av 1860 kom de første signalene om endringer i styringen og organiseringen av skolevesenet på landet. De geistlige embetsmenns sterke innflytelse på skolevesenets utforming ble svekket. Folkestyret ble styrket ved at det kunne opprette tilsynsmenn for skolekretsene og ved at egne kretsmøter kunne fatte visse vedtak. For første gang forpliktet staten seg til å bidra med midler til skolen, avhengig av størrelsen på de lokale bevilgninger. Folkeskoleloven av 1889 fullførte det som skoleloven av 1860 hadde påbegynt. De geistlige embetsmenn hadde utspilt sin rolle, skolestyrets fullmakter ble omfattende, og ved siden av seg fikk de folkevalgte tilsynsutvalg ofte på den enkelte skole og kretsmøter. Bestemmelsen om at presten skulle være ordfører i skolekommisjonen falt bort. Gjennom folkeskoleloven av 1889 fikk det lokale folkestyret en makt og innflytelse i skolen det verken før eller siden har hatt. Presten var ikke lenger selvskreven formann. Mellomkrigs- og etterkrigstidens skoledebatt bar i stor grad preg av enhetsskoletanken. Arbeidet med å gjøre skoler i by og land mer like formet til en viss grad skoleloven av 1936. Først med skoleloven av 1959 slo tanken om enhetsskolen definitivt igjennom. Gjennomføringen av enhetsskoleprinsippet førte til mer sentral styring av utviklingen i skolen på bekostning av det lokale folkestyrets innflytelse. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Det kommunale fattigstellet sprang ut av det lokale fattigkommisjonssystemet som ble etablert i landets stift på 1700-tallet. Sentralt i dette sto presten, lensmannen og "2 af de bedste Sognemænd". Legd var et viktig virkemiddel i dette systemet. Legd var en måte å forsørge fattige på. Det kunne være huslegd som årslegd eller omgangslegd, varelegd f.eks. som korn eller pengelegd. De som ikke tilhørte bondestanden skulle bidra etter evne. Den enkelte fattigkommisjon kunne også ofte ilegge bøter og til en viss grad utligne skatter. Formannskapsloven opprettet det såkalte kombinerte formannskapet, skole- og fattigformannskap. 1837-ordningen sto ved lag til 1846, da fattigloven av 1845 trådte i kraft. Denne loven gav klare retningslinjer for føring av protokoller. Eldre arkivsaker må søkes i prestens arkiver. 1845-loven bestemte at fattigstyret skulle bestå av presten og det antall medlemmer formannskapet bestemte. Fattigstyret skulle sette opp budsjett, fordele understøttelse (legd, naturalia, penger) og se til at vedtak ble effektuert. Også etter 1845 kunne fattigstyrer på landet utligne skatt. I 1863 kom en ny fattiglov som skapte en del endringer i fattigstellet. Bl.a. ble betingelsene for å motta fattigstøtte innskjerpet, det ble opprettet egne kommunale ligningskommisjon for fattigskatt, m.m. I forbindelse med fattigloven av 1900 faller legdsystemet bort, men fortsatt besto fattigstyret av presten og medlemmer valgt av formannskapet. Lederen var nødvendigvis ikke presten. Bestemmelsene i fattigloven av 1900 ble med relativt få endringer stående til lov om sosial omsorg kom i 1964, samtidig som Avaldsnes kommune ble sammenslått til Karmøy kommune. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Ifølge forskrifter av 7.november 1908 skulle en kommunalt nedsatt nemnd føre manntall over fiskere som var sykeforsikret. Kommunekassereren eller annen person tilsatt av kommunestyret var manntallsfører. I manntallsnemnda skulle manntallsføreren og to av kommunestyrerepresentantene være medlemmer. Nemnda bestemte hvem som skulle opptas i manntall. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, side 163.

Det var først på 1930-tallet at det ble etablert en egen alkoholistomsorg i Norge. Edruskapsloven av 1932 trådte ikke i kraft før 1. juli 1939. Inntil videre gjaldt derfor midlertidig lov av 24. juni 1933 om edruskapsnemnder. Denne loven hadde bestemmelser om at kommunestyret kunne opprette en edruskapsnemnd. I kommuner hvor slike nemnder ikke ble opprettet skulle fattigstyret ta seg av de oppgavene som loven ellers la til edruskapsnemndene. 1933-loven fikk relativt liten betydning for organiseringen av en selvstendig alkoholistomsorg i norske kommuner. Først ved endringslov av 26. mai 1939 nr. 4 ble det fortgang i etablering av edruskapsnemnder i kommunene. Denne loven bestemte at det skulle være edruskapsnemnder i alle kommuner. Det var by- eller herredsdommer som ledet nemndas forhandlinger når det skulle vedtas tvangstiltak ovenfor misbrukere. Nemndas oppgave var å arbeide for bedring av edruskapen i kommunen. Det var en trinnvis pakke av virkemidler nemnda kunne sette inn mot missbrukeren hvis undersøkelsene av omstendighetene omkring missbruket tilsa at man burde gripe inn. Første trinn var frivillige forebyggende tiltak under oppsyn, deretter å sette forvaltningen av missbrukerens økonomiske midler over til en annen person i to år. Førte heller ikke dette fram kunne man tvangsplassere missbrukeren ved et kursted i inntil to år. Nemndas kjennelser kunne ankes til Høyesterett. Nemnda kunne også bevilge en del midler. I 1964 ble det ved lov bestemt at edruskapssaker skulle samordnes med annet sosialt arbeide i kommunen og legges under sosialstyret. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, side 138 og 153ff.

Barnevernsloven trådte i kraft 1. juli 1954, og avløste dermed Vergerådsloven av 1896, Pleiebarnsloven av 1905, deler av Barneforsorgsloven av 1915 og midlertidig lov av 1947. I hver kommune skulle det nå opprettes en barnevernsnemnd, valgt av kommunestyret, til å utføre de tiltak som loven påbød. Disse vernetiltakene skulle beskytte barn under 18 år som ikke fikk den omsorg, pleie eller behandling det hadde krav på. Særskilte tiltak kunne også være påkrevd på grunn av barnets manglende tilpasning til omgivelsene. Dersom disse tiltakene ikke var tilstrekkelige, kunne nemnda overta omsorgen for barnet og plassere det hos fosterforeldre, i godkjent barnehjem eller annen omsorgs- eller opplæringsinstitusjon. Barnevernsnemnda skulle føre tilsyn med fosterbarn under 18 år og kommunens barnevernsinstitusjoner. I enkelte tilfeller kunne nemndas vedtak bringes inn for fylkesmannen og derfra videre til departementet. Fylkesmannen hadde ansvar for å føre tilsyn med barnevernsvirksomheten. Etter endringslov av 1964 ble noen av barnevernsoppgavene samordnet av sosialstyret i kommunen. Minst ett medlem av barnevernsnemnda skulle samtidig være medlem av sosialstyret. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Overformynderienes oppgave har vært å forvalte umyndiges midler. Dette gjelder både umyndige av år, umyndiggjorte og arvinger som er fraværende og derfor ikke kan overta og forvalte arven. Overformynderiet på landet går tilbake til 1770-tallet og ble administrert av sorenskriverne. Allerede den gang ble det fastsatt skjema for overformynderregnskap og -ruller. Overformynderiet ble gjort kommunalt ved lov som trådte i kraft i 1859. Nå skulle sorenskriveren og formannskapet utnevnte to overformyndere i hvert distrikt (normalt et tinglag eller ladested med eget formannskap). I samarbeid med sorenskriveren skulle overformynderne utnevne verger som skulle forvalte myndlingenes kapital under kontroll av overformynderne. Det ble også fastsatt nytt skjema for rullene. Alle myndlinger skulle registreres på eget blad med opplysninger om status, verge, kapital og plassering/fordeling av denne. Ved lov av 1927 (vergemålsloven) ble reglene om overformynderiet like for by og land. Nå skulle overformynderne velges av formannskapet (senere kommunestyret) og fylkesmannen skulle føre tilsyn. Med ny lov i 2010 ble fylkesmannen gjort til lokal vergemålsmyndighet. Kilde: -Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987. -https://no.wikipedia.org/wiki/Overformynderi (14.10.2021)

Lov av 13. mai 1943 om salg og utleie av hester bestemte at Landbruksdepartementet kunne gi forskrifter om slik virksomhet. Med hjemmel i denne loven bestemte forordning av 3. juli 1943 om salg og utleie av brukshester at kommunale hestenemnder skulle ta seg av denne formidlingen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Dyrevernloven av 1935 påla kommunene å velge en dyrevernnemnd. Nemnda skulle hjelpe politiet med å påse at bestemmelsene om dyrevern ble overholdt. Forskriftene til denne loven kom ved rundskriv 15. november 1935 fra landbruksdepartementet. I 1974 kom det en ny lov som påvirket dyrevernnemndas arbeide, Lov om dyrevern av 20. desember 1974 nr. 73. Kilde: Mykland og Masdalen: Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Universitetsforlaget 1987:261

Provianteringsrådet sto for den lokale rasjonering og regulering av matvarer og andre forbruksvarer i de trange tidene under 1. verdenskrig (1914-1918) da Norge var nøytralt. Spesielt etter 1916 ble forsyningssituasjonen vanskeligere. Dette førte til at det ved lov av 26. juli 1916 kom påbud om at alle kommuner skulle ha provianteringsråd. De kommunale provianteringsrådene ble opphevet ved lov 7. desember 1923. Men før 1916 bad Statens Provianteringskommisjon i et telegram 5. august 1914 amtmennene om å sørge for at formannskapene i de enkelte kommunene opprettet provianteringsråd. Rådene var frivillige fram til loven kom i 1916. Fra 1916 av var det påbudt med provianteringsråd i alle kommuner. Ved kgl.res. 26. august 1916 ble det gitt forskrifter for de kommunale provianteringsrådene. Deres oppgave skulle være å holde seg orientert om alt som kunne være av interesse for forsyningen av fødevarer, brensel, oljer, forstoffer og andre nødvendighetsartikler. Dernest skulle rådene sørge for tilstrekkelig forsyning av viktige forbruksvarer og legge opp reserver av disse. De skulle føre kontroll med priser på matvarer og andre nødvendighetsartikler. Der varer ble solgt med statstilskudd, skulle de se til at forbrukerne fikk kjøpe dem til rimelige priser og i passe mengder. For å oppnå det kunne rådene enten opprette kommunale utsalg eller inngå avtaler med handlende. Rådene kunne ansette lønnet foretningsfører. Den samme kgl.res. påla provianteringsrådene å fastsette maksimalpriser for salg av fødemidler og brensel, når disse var av norsk produksjon. Med amtmannens samtykke kunne rådene endre eller oppheve de fastsatte maksimalprisene. Forskriftene ble erstattet av en ny kgl.res. 26. april 1918. her kom det pålegg om at det kun skulle være et råd i hver kommune. Det skulle minst ha 3 medlemmer hvor av minst en kvinne. De nye forskriftene førte også til at det ble lettere å etablere nemnder under provianteringsrådet, f.eks. kontrollnemnd, brenselnemnd, etc.

Stortinget vedtok 20. juli 1894 at det skulle stilles til rådighet midler kommunene kunne låne ut til ubemidlede som ønsketå skaffe seg bolig og/eller jord. Enkelte kommuner opprettet lånekommiteer som skulle behandle søknader om lån til slike formål.

Vats skole var tidligere en kombinert barne- og ungdomsskole. I 1889 kom det en ny skolelov og de administrative endringene loven førte med seg er ofte tydelige i arkivene til skolene. Overføringen av myndighet til kommunene fører til at protokoller ofte begynner rundt 1890, men eldre materiale kan være innlemmet i prestens arkiv. Dette oppbevares på Statsarkivet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 112ff