Aktieselskabet Sydvaranger, et tidligere norsk gruveselskap, ble stiftet i 1906 for å overta og utnytte de store jernmalmforekomstene i Sør-Varanger og var gjennom det meste av 1900-tallet landets største gruveselskap. Bergmester Tellef Dahll fant jernmalm i Sør-Varanger allerede i 1866, men malmen var fattig og ikke drivverdig med datidens teknologi. Utvikling av ny teknologi bidro til at man fattet ny interesse for området. Malmletere, utsendt av forretningsmannen Christian A. Anker, gjorde store malmfunn i 1902. Forekomstene viste seg å ha et malmareal på ca 1,2 millioner kvm. 12. januar 1906 ble Aktieselskabet Sydvaranger stiftet med tysk og norsk kapital. Et svensk konsortium sto bak stiftelsen, men etter krav fra den norske staten skulle selskapet ha sete i Norge og styret skulle være overveiende norsk. Selskapet ble etablert med hovedkontor i Oslo og verkskontor i Kirkenes med verksdirektøren som leder for den daglige driften der. I 1983 flyttet selskapet sitt hovedkontor til Kirkenes. Utbyggingen i Sør-Varanger begynte i 1907. Parallelt med bygging av produksjons- og transportanlegg ble Kirkenes og Bjørnevatn bygd opp som tettsteder. Det var stort behov for folk etter som alt måtte bygges opp fra grunnen. Allerede sommeren 1907 var 1000 mann i arbeid. Driften og eksporten av jernmalm kom i gang i 1910. Den første skipningen med jernslig (finmalt malmkonsentrat) gikk fra Kirkenes 11. oktober 1910. Jernmalmen ble brutt i dagbrudd først og fremst i Bjørnevatnfeltet. Derfra ble malmen fraktet med jernbane en strekning på ca 8 km til Kirkenes, der det var finknuseverk, separasjonsverk, briketteringsanlegg samt utskipningskai. De første tiårene var preget av krig, kriser og konjunktursvingninger, og driften var preget av store svingninger i produksjon og antall ansatte. 1. verdenskrig og den etterfølgende depresjonstiden ødela det økonomiske grunnlaget og i 1925 ble selskapet slått konkurs. Etter nedskriving av aksjekapitalen og refinansiering i 1927 fikk selskapet likevel fortsette driften. Utover 1930-tallet økte produksjonen jevnt og trutt. Selskapet nøt godt av langsiktige salgskontrakter, og til tross for lave markedspriser gikk driften med overskudd årene 1935-39. 2. verdenskrig fikk store konsekvenser for A/S Sydvaranger. Kirkenes ble påført store skader av flyangrep årene 1942-1944, og tyskerne foretok store ødeleggelser av bygninger og anleggene da de trakk seg tilbake i oktober 1944. Etter krigen ble de tyske eierinteressene i selskapet overtatt av Direktoratet for Fiendtlig Eiendom. Ved en kapitalutvidelse i 1948 økte staten sin andel av aksjekapitalen til 62 % og i 1981 økte staten sin andel ytterligere til 84,75 %. Stortinget vedtok i 1948 planer for gjenoppbygging og fullfinansiering av anleggene. I 1952 var anleggene gjenoppbygd med en betydelig modernisert produksjon. Utbyggingen fortsatt imidlertid videre, og 1950-årene ble svært gode år for selskapet. 1960-tallet var preget av omfattende rasjonaliseringsopplegg og kapasitetsutvidelser. Produksjonen ble fordoblet, samtidig som antall ansatte likevel ble redusert med 20 %. A/S Sydvaranger begynte nå med pelletering av jernsligen, og det ble bygd to store pelletsverk. Selskapet etablerte seg i Tyskland med Norddeutsche Ferrowerke, en etablering som viste seg å være mislykket, og de trakk seg ut derfra med store tap i 1984. I 1985 vedtok Stortinget en nedtrappingsplan for selskapet, med krav om lønnsom drift innen 1996. Til tross for effektivisert drift og utvikling av nye produkter, oppnådde man likevel ikke lønnsom drift. I juni 1996 vedtok Stortinget å ikke gi ytterligere statsstøtte til A/S Sydvaranger. Jernmalmproduksjonen måtte dermed legges ned og siste del av produksjonen ble nedlagt i april 1997. A/S Sydvaranger engasjerte seg i en rekke andre gruveselskaper i Norge. De kjøpte Ofoten Jernmalmgruver i 1936 og var med og etablerte Rana Gruber i 1937.