Privatpersoner og private institusjoner kunne drive formidling av arbeid frem til Sysselsettingsloven ble vedtatt i 1947. Privat arbeidsformidling ble regulert gjennom lov av 12.6.1896 om forhyrings-, feste- og engasjementskontorer. Med Sysselsettingsloven ble privat arbeidsformidling forbudt. De første kommunale arbeidskontorene ble opprettet i de største byene omkring århundreskiftet. Virksomheten ved kontorene ble regulert gjennom Arbeidsformidlingsloven av 12.6.1906. Arbeidskontoret var underlagt ei tilsynsnemnd valgt av kommunestyret. Loven tillot fortsatt privat arbeidsformidling, men bevilling til slik virksomhet kunne nå ikke gis uten departementets tillatelse. Lov av 24.6.1938 om arbeidsledighetstrygd, opprettet arbeidsledighetsnemnder i alle kommuner. Ved provisorisk anordning av 4.5.1945 ble de kommunale arbeidsledighetsnemndenes navn ble endret til arbeidsnemnder og disse ble gjort til lokale organer for Arbeidsdirektoratet og fylkesarbeidsnemndene. Alle kommuner skulle ha en offentlig arbeidsformidling, men det ble ikke pålagt kommunene å opprette særskilte arbeidskontorer. De kommunene som opprettet egne arbeidskontorer fikk statlige lønnstilskudd. Der det ikke ble opprettet slike kontorer, bestemte loven at formidlingsoppgavene skulle skjøttes av kommunens trygdekasse. Det kunne også opprettes felles arbeidskontorer for flere kommuner. Endringslov av 2.6.1960 (om endringer i Sysselsettingsloven) bestemte at staten skulle organisere offentlig arbeidsformidling og yrkesrettledning, regionalt og lokalt. Loven ga nærmere retningslinjer for hvordan arbeidsformidlingen skulle organiseres. Landet ble delt inn i formidlingsdistrikter og det ble opprettet distriktsarbeidskontorer. De kommunale arbeidsnemndene ble lagt ned og erstattet med regionale arbeids- og tiltaksnemnder. Arbeidskontoret for Harstad og omland hadde ansvaret for arbeidsformidlingen i kommunene Bjarkøy, Harstad, Ibestad og Kvæfjord. Det ble opprettet i Harstad i 1962.