Ved overgangen fra seil til dampskip oppsto et økt behov for sammenhengende losing over lengre distanser langs land. Særlig ruteselskapene begynte å ansette kjentmenn som loset fartøyene over hele ruta. I tillegg til offentlige loser fikk man dermed private loser kalt kjentmenn, rederiloser eller kystloser. De viktigste lovene som regulerte losvesenet var lov om losvesenet av 26.2.1899, lov om kystloser og kjentmenn 14.12.1917 og lov om losvesenet 14.2.1930. Sterk konkurranse mellom private og offentlige loser og krav til sikker navigering var med på å skape endringer i lovverket. Lov om losvesenet av 9.4.1948 regulerte forholdet mellom de ulike gruppene og hadde bl.a. bestemmelser om losplikt og lostvang, loseksamen, lossertifikat, losdistrikter, losavgift, og loskasse. Loven innebar også opprettelse av Losdirektoratet. Losvesenet var fra gammelt av organisert med overloser og losoldermenn. Landet var delt inn i tre overlosdistrikter: sønnafjelske med kontor i Oslo, vestafjelske med kontor i Bergen og Nord-Norges distrikt med kontor i Tromsø. De enkelte distriktene hadde sine losoldermenn, som vanligvis var havnefogdene i byene. Ved opprettelsen av Losdirektoratet i 1948 fikk man under Losdirektøren en losinspektør i tillegg til losoldermennene. I 1974 gikk Losdirektoratet sammen med Havnedirektoratet og Fyrdirektoratet inn i Kystdirektoratet. Se filarkiv for mer info.