Ved provisorisk anordning av 4. mai 1945 ble det opprettet et midlertidig Arbeidsdirektorat og fylkesarbeidsnemnder. De kommunale arbeidsledighetsnemndenes navn ble endret til arbeidsnemnder og disse ble gjort til lokale organer for Arbeidsdirektoratet og fylkesarbeidsnemndene. Gjennom Sysselsettingsloven av 27. juni 1947 ble ordningen med arbeidsdirektorat, fylkesarbeidsnemnd og kommunale arbeidsnemnder gjort permanent. Alle kommuner skulle ha en offentlig arbeidsformidling, men det ble ikke pålagt kommunene å opprette særskilte arbeidskontorer. Der det ikke ble opprettet slike kontorer, bestemte loven at formidlings-oppgavene skulle skjøttes av forretningsføreren for kommunens trygdekasse. Det kunne også opprettes felles arbeidskontorer for flere kommuner. Arbeidsformidlingens hovedoppgaver skulle være arbeidsformidling og yrkesrettledning. Endringslov av 2. juni 1960 bestemte at staten skulle organisere all offentlig arbeidsformidling og yrkesrettledning, regionalt og lokalt. Landet ble delt inn i formidlingsdistrikter og det ble opprettet distriktsarbeidskontorer. Kontorene hadde ansvar for arbeidsformidlingen lokalt. De tidligere kommunale arbeidsnemndene ble lagt ned og erstattet med regionale arbeids- og tiltaksnemnder. Nemndene fikk ansvaret for å føre kontroll og tilsyn med distriktsarbeidskontorene. I Finnmark ble det innen 01.01.1962 etablert syv statlige arbeidskontor. Disse var plassert henholdsvis i Sør-Varanger, Vadsø, Vardø, Honningsvåg, Karasjok og Kistrand (Lakselv), Hammerfest og Alta. Arbeidskontoret for Vadsø distrikt omfattet kommunene Vadsø, Nesseby og Tana. Lakselv arbeidskontors distrikt omfattet Kistrand (Porsanger) og Karasjok. I 1987 ble Karasjok kommune skilt ut fra Lakselv arbeidskontor sitt distrikt, og det ble opprettet et eget arbeidskontor, Indre Finnmark, som dekket Karasjok kommune. I 1998 ble imidlertid Karasjok kommune igjen underlagt Lakselv arbeidskontor.