De første norske arbeidskontorene var kommunale. Det første kom i Bergen 1897, og deretter fulgte Kristiania 1898, Trondheim 1901 og Stavanger 1902. Etter at loven om offentlige arbeidskontorer trådte i kraft i 1908, kom det til slike kontorer i de større bykommunene. Under første verdenskrig fungerte Kristiania arbeidskontor som et sentralkontor for offentlig arbeidsformidling i hele landet. I 1916 ble det opprettet en statlig inspektørstilling for arbeidsformidling og arbeidsledighetsforsikring. I 1923 ble arbeidsfeltet utvidet til også å omfatte opplysningsvirksomhet om utvandring, senere også oppgaver i tilknytning til arbeidstillatelse for utlendinger. Inspektoratet endret i 1939 navn til Direktoratet for arbeidsformidling og arbeidsløshetstrygd og eksisterte til frigjøringen i 1945. Ved provisorisk anordning 4.5.1945 ble det opprettet et direktorat, Arbeidsdirektoratet, som startet sin virksomhet i Oslo ved frigjøringen. Direktoratet fikk fire kontorer, et administrasjonskontor, et arbeidsformidlings- og yrkesrettledningskontor, et arbeidstiltakskontor og et statistikkontor. Arbeidsløshetstrygden, som hadde vært en del av det forrige direktoratet, ble grunnlaget for et eget direktorat, Direktoratet for arbeidsløshetstrygd. Dette eksisterte til 30.6.1947, da det ble inkorporert som et kontor i Arbeidsdirektoratet. Senere fikk Arbeidsdirektoratet kontorer for sjømannsformidling, områdeplanlegging, yrkesrettleiing og attføring. Kontoret for områdeplanlegging ble nedlagt 31.12.1962 og oppgavene overført til Kommunaldepartementet.. Innenfor Arbeidsdirektoratet kom en egen nemnd for registrering, arbeidsformidling og forhyring av sjøfolk, Sjømannsnemnda. Denne kom til med hjemmel i sysselsettingsloven 27.6.1947. Aetat nedlagt via sammenslåing 30.06.2006 til NAV pr 01.07.2006.