Erling Svanberg tidligere samferdselskonsulent/sjef i Nordland skrev Langs vei og lei i Nordland 1990. Har stilte seg spørsmålet hvordan styres samferdselen i Norge? Og konkluderte med at det var et innfløkt spørsmål og det samme gjelder hvordan samferdselen på fylkesnivå har vært styrt på fra1945 til i 1995. I samferdselsloven av 1947 regulerte samferdselssektoren veldig detaljert var preget av etterkrigssituasjonen, med strenge reguleringer i omsetting av varer og tjenester. Avgjørelsesmyndigheten i Løyvesakene ble lagt til ei samferdselsnemdene i fylkene. Gjøremålene i fylkene var omfattende, og samferdselsnemnda i Nordland ble oppnevnt med 7 medlemmer med personlige varamenn. I samferdselsloven var det lovbestemt at, Fylkesmannen skulle være representert, bykommunene skulle ha 2 representanter og herredskommunene skulle ha 4 representanter. I tillegg til de valgte representantene hadde de faste faglige representanter som var veisjefen, samferdselssjefen, postdistriktsjefen og en representant fra Norges statsbaner. I 50 årene var det kontinuerlig vekst og etterspørselen av transport økte. Samferdselsnemnda Da Samferdselsloven trådde ikraft 1 januar 1948, ble det etablert samferdselskontorer i fylkene for i hovedsak å administrere Loven. Samferdselskontorene var statlige og detpartementets forlengede arm ute i fylkene. Samferdselskontorene skulle være rådgivende overfor departementet og kontorets leder hadde tittelen Samferdselskonsulent, i 1964 ble den endret til fylkestrafikksjef og i 1976 til Samferdselssjef samtidig som de ble overført til den nyopprettete Fylkeskommunen.