Offentlig organisering av fattigstellet i Norge tok til i perioden 1741-1790. I dette tidsrommet ble fattigstellet gjennomført på grunnlag av stiftsordninger og hvert stift hadde sin egen ordning. I bl.a. Nordlands amt ble overtilsynet lagt til amtsdireksjonen bestående av amtmann og biskop. Den lokale fattigkommisjonen var sammensatt av sognepresten, lensmannen og prestens medhjelpere. Inntekten til kommisjonen kom fra gaver, inntekter fra legat osv. og bøter. Legdsordningen var den mest brukte form for fattigstell i denne perioden. Formannskapsloven fra 1837 innførte det utvidede formannskap når møter behandlet fattigstellet. Dette ble også kalt "kombinerte formannskap", "fattigformannskap" eller "fattigkommisjonen" og ordningen ble endret i 1846. Kommisjonen skulle tilsette regnskapsfører og kasserer for skole- og fattigkassen. Stiftsdireksjonen hadde ifølge loven av 1845 den samme oppgaven med overoppsynet for fattigstellet. Sognepresten eller res. kapellan skulle være ordfører i kommisjonen. De andre medlemmene ble valgt av formannskapet eller kommunestyret. Fattigformannskapet hadde som oppgave å sette opp budsjettet, fastsette hvem som skulle få støtte og i hvilken form. Kommisjonen hadde fremdeles rett til å utligne fattigskatt og skulle tilsette regnskapsfører og kasserer for skole- og fattigkasse. (Fattig-) kommunen kunne være delt i flere fattigdistrikt. I 1863 kom det en ny fattiglov. Staten og amtet skulle gi støtte til personer med ukjent heimsted. Kommisjonens ordfører ble valgt av kommisjonens medlemmer og han kunne få godtgjort skrivehjelp og dekket utgiftene til en fast sekretær. Ordføreren selv kunne inneha ei lønnet stilling. Utligningen av fattigskatten ble utført av en egen ligningskommisjon. Arbeidsoppgavene var ellers de samme for kommisjonen. Den siste fattigloven kom i 1900 og ble først erstattet av sosialloven i 1964. Lederen kunne enten være en av kommisjonens medlemmer eller fast tilsatt. Etter hvert ble det opprettet sosialkontor.