Visse regulerende inngrep i arbeidsformidling fra det offentliges side har vi hatt siden midten av 1700-tallet, da det ble påbudt at eventuell ledighet skulle kunngjøres på kirkebakken. Men offentlig arbeidsformidling i moderne forstand fikk vi først omkring forrige århundreskifte, da det ble opprettet kommunale arbeidskontorer i Bergen (1897), Oslo (1898), Trondheim (1901) og Stavanger (1902). I 1906 kom loven om arbeidsformidling. I 1940 ble kommunene pålagt å opprette arbeidskontorer. Arbeidsformidling ble pålagt kommunene med lovgivning av 1947. Arbeidsformidlingen ble overført til staten i en toårsperiode fra 1960. Landet ble inndelt i arbeidsformidlingsdistrikter med et distriktskontor i hvert. Distriktskontoret sorterte under fylkesarbeidskontoret, og ble ledet av en distriktsarbeidssjef tilsatt av departementet.