Fra begynnelsen av 1900-tallet av hadde så vel formannskap som bystyre arbeidet med spørsmålet om anlegg av elektrisitetsverk for Egersund. I 1898 fikk bystyret to søknader om konsesjon på anlegg av elektrisk lys og kraftledninger. Bystyret måtte vurdere om de ville overlate rettighetene til private, eller investere selv i et kommunalt kraftverk. I 1901 var det klart at Egersund kommune ikke våget å ta på seg utgiftene til bygg og drift av et kommunalt elverk. Nå måtte de velge mellom to private alternativer. Den 3.11.1903 møttes formannskapet for å avgi sin endelige innstilling. Det var Theodor Nordaas, Egersunds største skipsreder, som fikk konsesjonen, i hovedsak fordi vassdraget til det andre alternativet var i utenbys hender. Da konsesjonssaken var avgjort, fikk Nordaas forhandlet fram en avtale med Øygreifossens medeiere som innebar at han overtok deres rettigheter mot gratis leveranse av strøm. Dermed satt han som eneeier i Øygreifossen og med enerett i 15 år til å forsyne Egersunds ladesteds innbyggere med elektrisitet. I året 1905 tentes for første gang elektrisk lys i Egersund. Hele verket med kraftstasjon og omfattende linjenett hadde blitt bygd i løpet av bare elleve måneder. Elverket var det første i Rogaland som leverte strøm til private abonnenter. I 1916 overtok kommunen det private elverket. Siden kapasiteten for lengst hadde blitt for liten, måtte kommunen ta opp flere lån for storstilte utbyggingsarbeider. Fra 1917 til 1921 ble verket utvidet for tilsammen 2,6 millioner kroner. Da stasjonen sto ferdig utbygd, gikk verket med underskudd. Elverkets gjeld var i ferd med å lamme all kommunal virksomhet. Ved kommunesammenslåingen av Egersund og Eigersund kommuner i 1965, overtok Eigersund elverk. Literatur: a) Liv Mykland og Kjell O. Masdalen, Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommunene, Oslo 1987. b) Egil H. Grude, Egersund fram til 1880. Strandsted og ladested, Egersund 1996 c) Harald Hamre, Egersund 1880-1965. Okka by, Egersund 1996