Sunnhetskommisjoner ble opprettet av amtmennene på de enkelte kjøpsteder, ladesteder og prestegjeld, etter pålegg fra kongelige resolusjoner av 1831. Slike kommisjoner ble som regel opprettet som ad hoc-organer i forbindelse med varsel om eller utbrudd av f.eks. kolera eller lepra. Først i 1860 ble permanente kommunale sunnhetskommisjoner opprettet gjennom Sunnhetsloven. Samtidig ble de slått sammen med karantenekommisjonene, som hadde eksistert siden 1848. De nye kommisjonene fikk et overordnet ansvar for helsearbeidet i sitt distrikt, og drev sin virksomhet under administrasjon av stedets offentlige lege, stadslegen i byen og distriktslegen på landet. De viktigste tiltak ble i første omgang satt i verk mot spredning av epidemiske og smittsomme sykdommer. Fra 1905 skiftet sunnhetskommisjonene navn til helseråd. Helsevesenet lå direkte under amtmennene fram til 1912. De offentlig ansatte legene hadde både statlige og kommunale oppgaver. Sunnhetsloven ble med endringer stående til 1984, da en ny ordning trådte i kraft etter lov av 1982. Den kommunale virksomheten hadde økt betydelig i løpet av 1900-tallet. Kommunene fikk nå ansvaret for all lokal helsetjeneste, og de statsansatte distriktslegene ble erstattet med kommuneleger. Oppgavene som statens tilsynsutøver ble overtatt av fylkeslegen. For nærmere beskrivelse av helsevesenets oppgaver, se Mykland/Masdalen, 1987.