Den alminnelige bygningsloven av 1845 ble gjort gjeldende for alle landets byer, kjøpsteder og ladesteder som ikke hadde særskilt bygningslov. I 1896 kom det en ny bygningslov denne kunne også settes i kraft for forsteder og større samlinger av bygninger på landet. I tillegg til at bygningsloven av 1845 gjaldt for byer og ladesteder, omfattet den også et byggebelte på 75 alen rundt byene, dette ble utvidet til 200 m i bygningsloven av 1896. Bygningsloven av 1924 trådte i kraft 1. januar 1929. Loven gjaldt alle landets byer og et byggebelte på 200 m utenfor bygrensen. Loven omfattet også større samlinger av bygninger på landet, vanligvis stasjonsbyer, industri- og handelsentra. I 1964 gjaldt loven helt eller delvis i 378 kommuner. Med denne loven fikk kommunene et nytt organ, bygningsrådet, som avløste reguleringskommisjonen. Rådet ble sammensatt av politimester/lensmannen, helserådets ordfører, brannsjefen, bygningssjefen og reguleringssjefen, samt et tilsvarende antall medlemmer valgt av by-/herredsstyret. Bygningsrådet skulle bl.a. delta i behandlingen av vedtekter, dispensasjoner, anker og reguleringsplaner. Det skulle gi byggetillatelser og se til at gjeldende bestemmelser ble overholdt. Men også formannskapet og kommunestyret ble tillagt gjøremål. Bl.a. skulle formannskapet gi uttalelser om anker og dispensasjoner, og kommunestyret skulle fatte vedtak om bygningsvedtekter, kommuneplaner og ekspropriasjoner. Dessuten var kommunestyret ansvarlig for å opprette den nødvendige tekniske administrasjon. Det kom små endringer i nazistisk retning når det gjaldt bygningsrådets oppgaver i perioden 1940-45, disse ble fjernet like etter krigen. Først i 1965 ble det gitt en felles bygningslov for hele landet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 204 - 208. Universitetsforlaget, 1987.