Det kommunale fattigstellet sprang ut av det lokale fattigkommisjonsystemet som ble etablert i landets stift på 1700-tallet. Sentralt i dette sto presten, lensmannen og "2 af de bedste Sognemænd". Legd var et viktig virkemiddel i dette systemet. Legd var en måte å forsørge fattige på. Det kunne være huslegd som årslegd eller omgangslegd, varelegd f.eks. som korn eller pengelegd. De som ikke tilhørte bondestanden skulle bidra etter evne. Den enkelte fattigkommision kunne også ofte ilegge bøter og til en viss grad utligne skatter. Formannskapsloven av 1837 opprettet det såkalte kombinerte formannskapet, skole- og fattigformannskap. 1837-ordningen sto ved lag til 1846, da fattigloven av 1845 trådte i kraft. Denne loven gav klare retningslinjer for føring av protokoller. Dette førte til at de viktigste arkivseriene etter fattigvesenet begynner å dannes. Eldre arkivsaker må søkes i prestens arkiver. 1845-loven bestemte at fattigstyret skulle bestå av presten og det antall medlemmer formannskapet bestemte. Fattigstyret skulle sette opp budsjett, fordele understøttelse (legd, naturalia, penger) og se til at vedtak ble effektuert. Også etter 1845 kunne fattigstyrer på landet utligne skatt. I 1863 kom en ny fattiglov som skapte en del endringer i fattigstellet, bl.a. skjerpede betingelsene for å motta fattigstøtte og kommunale ligningskommisjon for fattigskatt ble opprettet, m.m. I forbindelse med fattigloven av 1900 faller legdsystemet bort. Fattigstyret besto fortsatt av presten og medlemmer valgt av formannskapet. Bestemmelsene i fattigloven av 1900 ble med relativt få endringer stående til lov om sosial omsorg kom i 1964.