Bestemmelser om revisjon av kommunale regnskaper ble første gang gitt i formannskapslovene av 1837, og gjentatt med noe endret ordlyd og innhold i samtlige senere kommunelover. Formannskapslovene bestemte at kommunestyret skulle sørge for at regnskapene for kommunenes kasser ble revidert av to oppnevnte menn, og formannskapet skulle desidere dem. Kommuneloven av 1921 fastholdt at kommunen selv skulle revidere og desidere regnskapene. I 1938- loven kom det et tillegg om at kommunen pliktet å ansette revisor(er). Under okkupasjonen 1940-45 kom det bestemmelser iht. førerprinsippet om at kommunerevisjonens antegnelser og desisjonsforslag skulle forelegges fylkesrevisor som utarbeidet den endelige desisjonsinnstillingen. Denne ordningen ble opphevet i 1946 og revisjonen ble igjen lagt til kommunen alene. Kommuneloven av 1954 opprettholdt kravet om fast kommunal revisor. Kommunerevisjonen ble også tillagt ansvaret for å revidere skatteregnskapet etter at skattebetalingsloven trådte i kraft i 1952. I slike arkiver finner vi revisjonsbøker med revisors kommentarer til regnskap og regnskapsførers svar. I disse protokollene finner vi også forslag til desisjoner og rapporter om inspeksjoner av kommunekassererkontoret. Etter at det ble vanlig med fortløpende revisjon av regnskapsbilagene inneholder de viktigste arkivstykkene fortløpende kommentarer til regnskapsførsel, revisjonsberetninger og forslag til desisjoner. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.