Fattigloven av 1845 var fundamentet for fattigvesene. I 1863 og 1900 kom det nye fattiglover som avløste den eldre lovgivning. Bestemmelsene i fattigloven av 1900 ble med relativt få endringer stående til lov om sosial omsorg kom i 1964. 1845-loven var den første fattigloven som gjaldt hele landet. Her heter det at fattigkommisjonen i kjøpstedene skulle bestå av en magistratsperson som ordfører, sognepresten og så mange personer som kommunestyret bestemte. I fattigloven av 1900 kom politimesteren også med i utvalgets ledelse. Andre og senere navn på fattigkommisjonen har vært: fattigstyret, forsorgstyret og sosialstyret. Kommisjonens viktigste oppgaver var å sette opp budsjett, bestemme hvilke personer som skulle understøttes ogi hvilken form penger/ aturalia/ legd/ o.a.) og se til at fattede vedtak ble satt ut i live. I byene kunne kommisjonen dele sitt distrikt opp i så mange roder som de anså nødvendig. Allerede i medhold av 1845-loven kunne det i byene tilsettes personale, dvs. kasserer. I 1863 ble det også åpnet for å tilsette lønnet ordfører for fattigkassen i byene. Fattigkommisjonen kunne lenge utligne en egen fattigskatt for å finansiere sin virksomhet. Fattigloven av 1863 inskjerpet de kriterier som var nedfelt i 1845 loven for hvem som kunne få understøttelse. Fattigloven av 1845-loven gav klare retningslinjer for føring av protokollserier o.l.