Forsorg i anstalter var lenge et rent byfenomen. På landsbygda var det legdsystemet som var dominerende. På slutten av 1800-tallet begynte også land kommuner å opprette fattighus samtidig som legdsystemet gikk i oppløsning. Fattigvesenet i enkelte bygder kjøpte gårder, kalt fattiggårder, eller kommunegårder, fattigarbeidshus eller legdsgårder. Fattiggårdene var oppbevaringsanstalter for alle typer fattige: Åndssvake, sinnssyke, alkoholikere, vanføre, foreldreløse barn og gamle. Ved siden av å fungere som oppbevaringsanstalter, tok de sikte på å oppdra beboerne til arbeidsomhet og morals vandel. Fattigloven av 1900 bestemte at trengende skulle forsørges i pleie- eller arbeidshjem, ved understøttelse i hjemmet eller ved innleggelse på sykehus. Folk som hadde behov for midlertidig hjelp, kunne henvises til arbeidshjem, dersom de var arbeidsføre. I tiden fram mot første verdenskrig ble fattiggårdene og arbeidshjemmene supplert med, omgjort til eller erstattet av gamlehjem og pleiehjem, der barn og arbeidsføre stort sett var skilt ut. Gamlehjemmene var i første rekke beregnet for eldre som var oppegående og selvhjulpne, men som hadde behov for å slippe husstell og å få et visst tilsyn. Pleiehjemmene var en mellomting mellom gamlehjem og sykehus for pasienter som trengte stadig pleie og tilsyn. Gamle- og pleiehjemmene var dels kommunale, dels private eller drevet av veldedige organisasjoner. I de senere år har de skiftet navn til aldershjem og sykehjem. De kommunale gamle- og pleiehjem var underlagt et styre valgt av kommunen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 140 - 141. Universitetsforlaget, 1987.