Dette er en arkivskaper som springer ut av de spesielle forholdende under 2. verdenskrig. Krigsårenes "Forordning" av 8. oktober 1940 om arbeidsformidling påla alle arbeidsløse å melde seg på de offentlige arbeidskontorene. Arbeidsgivere måtte bare tilsette arbeidstakere etter tilvisning fra kontorene. I kommuner uten arbeidskontor ble foretningsfører for trygdekassen pålagt å utføre arbeidsformidlingens gjøremå. Etter departementets bestemmelse kunne landet deles inn i formidlingsdistrikt med hvert sitt distriktskontor. "Forordningen" av 8. oktober 1940 om forskrifter for arbeidsformidling bestemte at den offentlige arbeidsformidlingen sentralt skulle ledes av det nyopprettede Direktoratet for arbeidsformidling og arbeidsledighetstrygd. Etterhvert som distriktskontorene ble opprettet skulle disse sortere under direktoratet. Inntil slike kontorer var opprettet, skulle en egen avdeling hos fylkesmannen fungere som distriktskontor. De kommunale arbeidskontorene, eller ombud for arbeidsformidlingen, ble lagt under det enkelte distriktskontor. I løpet av okkupasjonsårene ble Statens arbeidsledighetsråd omgjort til nevnte direktorat, som i utstrakt grad ble brukt til å skaffe okkupasjonsmakten norsk arbeidskraft. Krigsforordningen om arbeidsformidling ble opphevet ved kgl. res. 4. mai 1945. Provisorisk anordning av samme dato opprettet et midlertidig arbeidsdirektorat og fylkesarbeidsnemnder. Arbeidsledighetsnemndene i den enkelte kommune ble gjort til stedlige organer for direktoratet og fylkesarbeidsnemndene.