Det ble tidlig erkjent at det var en samfunnsoppgave å dra omsorg for de som ikke kunne sørge for seg selv, og som falt utenfor det private omsorgsnettet. Lenge var dette en begrenset oppgave som fra midten av 1700-tallet ble søkt løst ved hjelp av et fattigvesen. Etter hvert som oppgavene ble flere og mer spesialiserte, vokste det frem nye organer som gradvis overtok mange av de gjøremål som tidligere hadde falt under fattigvesenet. Fra første halvpart av 1800-takket ble helsevesenet utbygd, og det ble gradvis satt i verk både forebyggende/kontrollerende tiltak og direkte hjelpetiltak for å bedre helsetilstanden. Utbyggingen av den sosiale omsorgen tok særlig fart omkring århundreskiftet. Sosiallovgivningen spesialiserte administrasjonen av de sosiale tiltak. Særlig betydning fikk utbyggingen av trygdevesenet og barnevernet. Denne utviklingen fortsatte i mellomkrigstiden, og det ble opprettet en rekke instanser innen sosialsektoren. I etterkrigstiden er disse blitt regulert og samordnet, særlig ved sosialloven av 1964 og ved folketrygdloven av 1966. Sosialkontorene besto fram til den såkalte NAV-reformen i 2006. Her ble tjenester fra tidligere tre etater samlet i arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV), et samarbeid mellom stat og kommune. Kilder: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987. Regjeringen.no: https://www.regjeringen.no/nb/tema/trygd-og-sosiale-tjenester/pensjoner-og-trygd/nav-reformen/id604957/