I 1654 startet Arent Olufsøn og Peder Eriksson Niure en undersøkelsesdrift på en ertsforekomst på Løkken. Arent Olufsøn hadde førstefinnerretten men delte den med Peder Eriksson Niure som sannsynligvis kom fra Jämtland og hadde erfaring med gruvedrift. I 1655 avsto de førstefinneretten til lagmannen i Trondheim, Nicolaus Paulssøn, i bytte mot absolusjon for et drap Arent skal ha gjort tidligere, og også fordi de manglet midler til drift. Niure ble lovet direktørstillingen i et eventuelt bergverk. Nicolaus Paulssøn startet arbeidet med å skaffe privilegier og danne et participantskap for å starte drift på ertsforekomsten. I oktober 1656 ble Løkken Kobberverk dannet av et participantskap bestående av Nicolaus Paulssøn og dr. Peder Alfssøn 4/8, Selius Marselis 1/8, Gabriel Marselis og Johan Krefting 1/8, Peder Vibe 1/8 og Eric Krag 1/8. Paulssøn måtte like etter avstå en av sine parter til Heinrich Müller, innehaver av Kvikne Kobberverk. Den 13. mai 1657 ble Kobberverkets privilegier utstedt. Selius Marselis, som var blitt overbergamtsråd fra 1657, ble toneangivende de første årene. Marselis mente at Niure og Paulssøn ikke var kompetente i bergfaget og styringen av virksomheten og bidro til å få dem fjernet fra verket. Marselis døde i 1663, og fram mot århundreskiftet ble rentemester Heinrich Müller den dominerende personen som eier av over halvdelen av partene fra 1673. En hytteplass ved Svorkmo ble ferdig på høsten 1656, og i 1659 ble Høidalsforekomsten oppdaget. Etter dette ble det anlagt en hytteplass på Grutseter som var ferdig i 1664. Denne var i bruk fram til ca. 1745 da virksomheten på Svorkmo hadde blitt utvidet. Produksjonen ved Løkken Kobberverk nådde en topp i 1721 og begynte da å dale. Men høy kobberpris gjorde at driften gikk med overskudd fram til 1735. Fra 1736 begynte underskuddene å melde seg. De mest lønnsomme forekomstene var hentet ut og driften ble dyrere og kobberprisen gikk ned. Situasjonen forverret seg ytterligere da de i 1777 traff på en vannåre som forhindret tilgang i dypet og hindret tilgangen til de rikeste forekomstene. På begynnelsen av 1800-tallet førte Napoleonskrigene til dyrtid og hungersnød i Norge. De sirkulerende kurantsedlene sank mye i verdi, og i 1812 besluttet participantene å selge verket ved offentlig auksjon. Auksjonen ble avholdt med bergskriver John Hartz som auksjonarius den 19. juni 1812 i etatsråd Hans Carl Knudtzons hus i Trondheim. Løkken Kobberverk ble tilslutt solgt til Chr. A. Lorck for 70 000 Rd. kurant eller 11400 Rd. species. Lorck hadde kjøpt verket i forståelse med borgermester Hans Carl Knudtzon i Trondheim, og de ble eiere av hver sin halvpart. Knutzon fordelte etter auksjonen sin halvdel av verket på sine seks barn, med svigersønnen konsul Lorentz Johannsen som deres fullmektig. Lorck og Johannsen søkte om fornyelse av privilegiene til verket, men fikk avslag. Napoleonskrigene hadde medført inflasjon og pengemangel, og i 1818 var verket i ferd med å bli nedlagt, men dette ble hindret av bergmester Henrik Christian Strøm som mente at det var grunnlag for fortsatt drift av gruven. Besparelser og diverse moderniseringer av driften ble gjennomført, og fra 1819 til 1941 gikk driften med et lite overskudd. Men i 1841 var kobberprisen blitt så lav at eierne besluttet å avvikle bergverksdriften og avhende eiendommene. Bebodde parseller ble solgt ved auksjon til beboerne, og i 1844 ble driften ved Løkken Kobberverk nedlagt og den siste smeltingen foregikk året etter. I 1847 ble disposisjonretten til vannkraftanlegget ved Svorkmohytten, inkludert et sag- og møllebruk, overdratt landhandler Ole Nielsen Holte under forbehold om eventuell gjenopptagelse av hyttedriften. Holte fikk også retten til drift på kobberholdig gods som lå igjen på hytteplassen. I 1848 ble Løkken Kobberverk med Svorkmo hytteplass solgt til Trondheimsfirmaene Jenssen & Co., H. Hoë & Co. og Hans Thomas Knudtzon. Disse dannet et konsortsium ved navn Løkkens Kobber- og Kisværks Interessentskab.