Formannskapslovene hadde ingen skattebestemmelser, men i 1892 og 1911 ble det vedtatt skattelover for byer og landdistrikt. Grunnstrukturen var da at skatten skulle utlignes av en kommisjon eller nemnd. Det skulle være tilgang til å klage og det skulle finnes et kontrollapparat. Fram til 1965 hørte ligningsvesenet til kommunalforvaltningen, men etter dette gikk det over til å bli rent statlig. Skattefundamentet var forskjellig fra skatt til skatt og til ulike tider, og det var til dels ulikheter mellom land og by. Hovedsakelig har skattefundamentet vært matrikkelskyld på landet, og eiendom, næringsvirksomhet, formue og inntekt i byene. Etter hvert gikk dette over til skattlegging av formue og inntekt. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 56ff.

Formannskapslovene hadde ingen skattebestemmelser, men i 1892 og 1911 ble det vedtatt skattelover for byer og landdistrikt. Grunnstrukturen var da at skatten skulle utlignes av en kommisjon eller nemnd. Det skulle være tilgang til å klage og det skulle finnes et kontrollapparat. Fram til 1965 hørte ligningsvesenet til kommunalforvaltningen, men etter dette gikk det over til å bli rent statlig. Skattefundamentet var forskjellig fra skatt til skatt og til ulike tider, og det var til dels ulikheter mellom land og by. Hovedsakelig har skattefundamentet vært matrikkelskyld på landet, og eiendom, næringsvirksomhet, formue og inntekt i byene. Etter hvert gikk dette over til skattlegging av formue og inntekt. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 56ff.

Formannskapslovene hadde ingen skattebestemmelser, men i 1892 og 1911 ble det vedtatt skattelover for byer og landdistrikt. Grunnstrukturen var da at skatten skulle utlignes av en kommisjon eller nemnd. Det skulle være tilgang til å klage og det skulle finnes et kontrollapparat. Fram til 1965 hørte ligningsvesenet til kommunalforvaltningen, men etter dette gikk det over til å bli rent statlig. Skattefundamentet var forskjellig fra skatt til skatt og til ulike tider, og det var til dels ulikheter mellom land og by. Hovedsakelig har skattefundamentet vært matrikkelskyld på landet, og eiendom, næringsvirksomhet, formue og inntekt i byene. Etter hvert gikk dette over til skattlegging av formue og inntekt. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 56ff.

I tiden frem mot første verdenskrig ble fattiggårdene og arbeidshjemmene supplert med, omgjort eller erstattet av aldershjem og pleiehjem. Gamlehjemmene var for eldre som var oppegående og selvhjulpne, men som hadde behov for å slippe husstell og å få et visst tilsyn. Pleiehjemmene var en mellomting mellom gamlehjem og sykehus for pasienter som trengte stadig pleie eller tilsyn. Gamle- og pleiehjemmene var dels kommunale, dels private eller drevet av veldedige organisasjoner. De var underlagt et styre valgt av kommunen. I den senere tid har de skiftet navn til aldershjem og sykehjem. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987: 141.

I 1889 kom det en ny skolelov og de administrative endringene loven førte med seg er ofte tydelige i arkivene til skolene. Overføringen av myndighet til kommunene fører til at protokoller ofte begynner rundt 1890, men eldre materiale kan være innlemmet i prestens arkiv. Dette oppbevares på Statsarkivet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 112ff

I 1889 kom det en ny skolelov og de administrative endringene loven førte med seg er ofte tydelige i arkivene til skolene. Overføringen av myndighet til kommunene fører til at protokoller ofte begynner rundt 1890, men eldre materiale kan være innlemmet i prestens arkiv. Dette oppbevares på Statsarkivet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 112ff

Det var først på 1930-tallet at det ble etablert en egen alkoholistomsorg i Norge. Edruskapsloven av 1932 trådte ikke i kraft før 1. juli 1939. Inntil videre gjaldt derfor midlertidig lov av 24. juni 1933 om edruskapsnemnder. Denne loven hadde bestemmelser om at kommunestyret kunne opprette en edruskapsnemnd. I kommuner hvor slike nemnder ikke ble opprettet skulle fattigstyret ta seg av de oppgavene som loven ellers la til edruskapsnemndene. 1933-loven fikk relativt liten betydning for organiseringen av en selvstendig alkoholistomsorg i norske kommuner. Først ved endringslov av 26. mai 1939 nr. 4 ble det fortgang i etablering av edruskapsnemnder i kommunene. Denne loven bestemte at det skulle være edruskapsnemnder i alle kommuner. Det var by- eller herredsdommer som ledet nemndas forhandlinger når det skulle vedtas tvangstiltak ovenfor misbrukere. Nemndas oppgave var å arbeide for bedring av edruskapen i kommunen. Det var en trinnvis pakke av virkemidler nemnda kunne sette inn mot missbrukeren hvis undersøkelsene av omstendighetene omkring missbruket tilsa at man burde gripe inn. Første trinn var frivillige forebyggende tiltak under oppsyn, deretter å sette forvaltningen av missbrukerens økonomiske midler over til en annen person i to år. Førte heller ikke dette fram kunne man tvangsplassere missbrukeren ved et kursted i inntil to år. Nemndas kjennelser kunne ankes til Høyesterett. Nemnda kunne også bevilge en del midler. I 1964 ble det ved lov bestemt at edruskapssaker skulle samordnes med annet sosialt arbeide i kommunen og legges under sosialstyret. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, side 138 og 153ff.

De første kommunale husmorvikarstillingene ble opprettet i slutten av 1940-årene. I 1949 fastsatte departementet en normalplan for husmorvikarvirksomhet. Planen bestemte at den enkelte kommune skulle ha en husmorvikar- eller husstellnemnd som skulle fungere som et rådgivende og sakkyndig organ for kommunen i alle spørsmål vedrørende husmorvikarenes virksomhet. Departementet for familie- og forbrukssaker fastsatte 15. mai 1959 retningslinjer for husmorvikarvirksomhet og hjemmesykepleie. Retningslinjene bestemte at i kommuner som hadde husmorvikarer skulle kommunestyret eller formannskapet velge en nemnd til å lede denne virksomheten. Helserådet og trygdekassen pekte ut en representant hver til nemnda. Der hvor det var opprettet husmorvikarnemnd tidligere burde denne opprettholdes og evt. utvides i samsvar med de nye retningslinjene. Hjemmesykepleie kom nå også inn under nemndas ansvarsområde. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

I 1889 kom det en ny skolelov og de administrative endringene loven førte med seg er ofte tydelige i arkivene til skolene. Overføringen av myndighet til kommunene fører til at protokoller ofte begynner rundt 1890, men eldre materiale kan være innlemmet i prestens arkiv. Dette oppbevares på Statsarkivet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 112ff Tveit jordbruksskole - naturskole med internat i Nedstrand i Tysvær kommune. Gården ble kjøpt av Stavanger amtskommune og landbruksskolen åpnet for drift i 1877. Landbruksskolene hadde egen lov og ble administrert av Landbruksdepartementet. I 1990 ble landbruksskolene lagt inn under lov om videregående opplæring og overført til Utdannings- og forskningsdepartementet. I 2001 la Rogaland fylkeskommune ned driften, og private aktører; Vinterlandbruksskulen i Ryfylke, overtok ansvaret. I 2022 eksisterer skolen fremdeles, som Tveit videregående skole. (Informasjon hentet frafylkeskommunale institusjonsarkiv i Rogaland 1837-1975, snl.no og "Tveit jordbruksskole (Rogaland jordbruksskole på Tveit) 100 år - med særleg vekt på tidsrommet 1952-1977". Jubileumsskrift/bok utgitt 1977 av lærerrådet ved skolen. Boka inneholder historikk, oversikt over kurs/undervisning, ansatte, elever m.m.)

De første kommunale husmorvikarstillingene ble opprettet i slutten av 1940-årene. I 1949 fastsatte departementet en normalplan for husmorvikarvirksomhet. Planen bestemte at den enkelte kommune skulle ha en husmorvikar- eller husstellnemnd som skulle fungere som et rådgivende og sakkyndig organ for kommunen i alle spørsmål vedrørende husmorvikarenes virksomhet. Departementet for familie- og forbrukssaker fastsatte 15. mai 1959 retningslinjer for husmorvikarvirksomhet og hjemmesykepleie. Retningslinjene bestemte at i kommuner som hadde husmorvikarer skulle kommunestyret eller formannskapet velge en nemnd til å lede denne virksomheten. Helserådet og trygdekassen pekte ut en representant hver til nemnda. Der hvor det var opprettet husmorvikarnemnd tidligere burde denne opprettholdes og evt. utvides i samsvar med de nye retningslinjene. Hjemmesykepleie kom nå også inn under nemndas ansvarsområde. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Behovet for å få løst visse tekniske oppgaver oppstod først i de større byene. I 1735 ble det opprettet havnekommisjoner og tilsatt havnefogder i kjøpstedene. I de største byene ble det opprettet brannkommisjoner på 1700-tallet og i første halvpart av 1800-tallet fikk de fleste kjøpstedene egne brann-, bygnings- og reguleringskommisjoner. Etter hvert fikk også ladestedene og en del tettsteder på landet slike kommisjoner. Tettstedene dannet egne havnekommuner og brann- eller bygningskommuner. Først ved bygningsloven av 1965 fikk de øvrige landkommunene bygningsråd. De tekniske administrasjonene har gravis blitt mer omfattende og danner i dag de større administrasjoner i kommunene. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Ifølge formannskapslovene av 1837 skulle det være valgte kommunale styringsorganer både på landet og i byene: Et formannskap og et representantskap som ble valgt hver for seg (Valglovene av 1896 bestemte at formannskapet skulle velges innen representantskapet eller kommunestyret). Mens formannskapet hadde en direkte forløper i byene, var det på landet en helt ny instans. Ordfører og viseordfører ble valg av og blant medlemmene i formannskapet, med en funksjonstid på ett år i kjøpstedene og to år på landet. Formannskapet skulle: 1. På forespørsel gi innstiling ovenfor øvrigheten, 2. Motta, behandle og gi svar på spørsmål som ble reist for det, 3. Søke øvrigheten om det som var nødvendig for kommunens beste, 4. Kontrollere at det ble avgitt regnskap for kommunens kasser, og få det revidert og desidert, og 5. Våke over og ivareta kommunens interesser. Formannskapet skulle legge alle viktige saker frem for representantskapet. Representantskapet var ingen selvstendig besluttende forsamling, formennene møtte og hadde stemmerett også her. Senere (i 1879) ble en del myndighet overført til kommunestyret/representantskapet fra formannskapet. Dette gjaldt valg av ordfører og viseordfører (som fortsatt skulle velges blant formennene) og revisjon og godkjenning av kommunens regnskaper. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Matrikuleringsloven av 1863 fastsatte at det i hvert herred skulle opprettes en herredskommisjon til å foreta matrikulering. Matrikkelen var et av skattefundamentene i herredskommunene. Amtmannen skulle påse at alle sogn og alle interesser var representert i kommisjonen. Herredskommisjonen skulle i sitt første møte velge en forberedende komite, herredskomiteen. Denne skulle innen to år få i stand en beskrivelse av alle matrikulerte eiendommer i herredet og foreslå hvordan skylden skulle fordeles. Beskrivelsen skulle legges ut til ettersyn. Eventuelle klager ble behandlet av komiteen som så gav innstilling over for herredskommisjonen. Den gjorde endelig forslag om hvordan skylden skulle fordeles, dette forslaget ble også legt frem til gjennomsyn, men klagen skulle nå sendes fogderikommisjonen som appellinstans. Herredskommisjonen skulle være representert ved klagebehandling i fogderikommisjonen. Den "reviderte nye" matrikkelen ble satt i kraft ved kgl. res. 29. mai 1886 og ble trykt i perioden 1887-1892. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987

De første kommunale arbeidsformidlingskontorene ble opprettet i de største byene omkring århundreskiftet. Virksomheten ved de kommunale arbeidskontorene ble regulert ved arbeidsformidlingsloven av 1906. Lov av 24.juni 1938 nr 8 om arbeidsledighetstrygd opprettet arbeidsledighetsnemnder i alle kommuner. Nemndas viktigste oppgave var å fremme sysselsettingen i kommunen. Ifølge Sysselsettingsloven av 1947 skulle hver kommune ha en arbeidsnemnd (tidligere arbeidsledighetsnemnd) som i samarbeid med Arbeidsdirektoratet og fylkesarbeidsnemnda skulle arbeide for jevn og tilstrekkelig sysselsetting i kommunen. Nemnda skulle ha tilsynet med arbeidsformidling og yrkesveiledning, dersom ikke egen tilsynsnemnd tok seg av disse oppgavene. Dessuten overtok nemnda de oppgaver som loven om arbeidsledighetstrygd hadde lagt til arbeidsledighetsnemnda. Endringslov 2. juni 1960 bestemte at staten skulle organisere offentlig arbeidsformidling og yrkesrettledning. Departementet opprettet distriktskontorer og fastsatte hvordan formidlingstjenesten skulle organiseres i de enkelte kommuner og i distriktet. For hvert arbeidsformidlingsdistrikt skulle det opprettes en arbeids- og tiltaksnemnd. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Fattigloven av 1845 var fundamentet for fattigvesene. I 1863 og 1900 kom det nye fattiglover som avløste den eldre lovgivning. Bestemmelsene i fattigloven av 1900 ble med relativt få endringer stående til lov om sosial omsorg kom i 1964. 1845-loven var den første fattigloven som gjaldt hele landet. Her heter det at fattigkommisjonen i kjøpstedene skulle bestå av en magistratsperson som ordfører, sognepresten og så mange personer som kommunestyret bestemte. I fattigloven av 1900 kom politimesteren også med i utvalgets ledelse. Andre og senere navn på fattigkommisjonen har vært: fattigstyret, forsorgstyret og sosialstyret. Kommisjonens viktigste oppgaver var å sette opp budsjett, bestemme hvilke personer som skulle understøttes og i hvilken form (penger/naturalia/ legd o.a.) og se til at fattede vedtak ble satt ut i live. I byene kunne kommisjonen dele sitt distrikt opp i så mange roder som de anså nødvendig. Allerede i medhold av 1845-loven kunne det i byene tilsettes personale, dvs. kasserer. I 1863 ble det også åpnet for å tilsette lønnet ordfører for fattigkassen i byene. Fattigkommisjonen kunne lenge utligne en egen fattigskatt for å finansiere sin virksomhet. Fattigloven av 1863 inskjerpet de kriterier som var nedfelt i 1845 loven for hvem som kunne få understøttelse. Fattigloven av 1845-loven gav klare retningslinjer for føring av protokollserier o.l.

Forsyningsnemnder i alle landets kommuner ble opprettet etter lov 9. juni 1939. Loven trådte i kraft 25. august 1939. Forskrifter 29. august 1939 om kommunale forsyningsnemnder bestemte at kommunestyret kunne velge særnemnder til å ta seg av den enkelte av de oppgaver som var lagt til forsyningsnemndene (f.eks. vedutvalg, skotøynemnder, oljenemnder o.l.). Forsyningsnemndene skulle holde seg informert om alt som var av betydning for forsyningen av matvarer, brensel, forstoffer og andre nødvendighetsvarer. De kommunale forsyningsnemndene ble av beredskapsmessige hensyn opprettholdt etter krigen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Lov av 13. mai 1943 om salg og utleie av hester bestemte at Landbruksdepartementet kunne gi forskrifter om slik virksomhet. Med hjemmel i denne loven bestemte forordning av 3. juli 1943 om salg og utleie av brukshester at kommunale hestenemnder skulle ta seg av denne formidlingen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.