De ulike kulturmeldingene på midten av 1970-tallet førte til økt fokus på kultur og kulturpolitikk. Et av virkemidlene som staten foreslo for å fremme kulturpolitikken i kommunene var oppretting av kulturstyre eller kulturadministrasjon. Kulturstyrene skulle ha ansvar for det utvidete kulturområdet. Dette omfatter både det «tradisjonelle» området: litteratur, kunst og kulturvern, ungdomsarbeid og idrett, men dertil også skapende fritidsvirksomheter som kan gi utfoldelse av egne anlegg og interesse. Oppgavene til ungdoms-, idretts- og friluftsnemndene ble nå ofte overført til den nye kulturadministrasjonen i kommunene.

Næringsnemdene ble avskaffet ved Jordstyreloven av 1920. I stedet skulle det velges jordstyre med jordbrukskyndige medlemmer i hvert herred eller sogn. Jordstyret skulle tilsette det nødvendige personale til å planlegge og kontrollere jorddyrkingsarbeidet i herredet. Jordloven av 1928 bestemte at jordstyrets avgjørelser kunne bringes inn for en ankenemd. Departementet utnevnte formann og fylkestinget valgte medlemmene. 1928- loven forpliktet herredskommunen til å stille jord til rådighet for bygdefolk som manglet eller hadde lite jord. Etter 1945 ble det vanlig at jordstyret uttalte seg i konsesjonssaker-dette ble lovfestet av konsesjonsloven i 1974. Jordloven av 1928 ble fra 1. januar 1956 erstattet av jordloven av 1955. Loven gjalt ikke bykommuner. Bygningsloven av 1965 bestemte at jordloven skulle gjelde for hele landet med unntak av områder som i stadfestet reguleringsplan var regulert til byggeområder, friområder o.l.

Husleienemnda/husnemnda vedtok høyest lovlige leie for å motvirke urimelig høye leier. Husleien var undergitt særskilt regulering fra begynnelsen av 2. verdenskrig. Fram til 1954 var disse bestemmelsene gitt i prislovgivningen. Midlertidig lov 25. juni 1954 nr. 12 om regulering av leie for husrom skulle gjelde i de kommuner der bygningsloven av 1924 gjaldt helt eller delvis. Saker etter denne loven skulle behandles av kommunalt oppnevnte husleienemnder. Der det var opprettet prisnemnder etter prisloven av 1953 skulle husleienemnda være en avdeling under kontrollnemnda/prisnemnda. Vedtak i husleienemnda kunne partene anke inn til Prisdirektoratet. 1954 loven gjaldt fram til 1. juli 1956, men dens gyldighet ble senere forlenget. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

I 1894 vedtok Stortinget at kommunene skulle kunne låne ut penger til ubemidlede som ønsket å skaffe seg bolig og/eller jord. Som et ledd i arbeidet med å stimulere til oppretting av arbeiderbruk (småbruk) ble "Den norske Stats Arbeiderbruk- og Boligbank" opprettet ved lov i 1903. I 1915 ble Arbeiderbruk- og Boligbanken avløst av "Den Norske Stats Småbruks- og Boligbank". Vurdering av lånevilkår og kommunale garantier ble foretatt av et eget arbeidsutvalg av småbruks- og/eller bolignemnda.I 1946 ble "Den Norske Stats Husbank" opprettet. Denne bankens lånetilbud kom i tillegg til Småbruk- og Boligbankens, til tross for en viss samordning. Husbankens oppgave var å gi lån til nye boliger og å finansiere gjenreisningen i krigsrammede strøk, Husbankloven av 1946 påla de enkelte kommunestyrer å velge en husnemnd. Småbruks- og/eller bolignemnda, eller et eget boligråd, kunne også fungere som husnemnd. I tillegg til å vurdere lånesøknader og byggeplaner og gi sin uttalelse, kunne departementet pålegge husnemndene å fungere som byggenemnder.

Fattigloven av 1845 var fundamentet for fattigvesene. I 1863 og 1900 kom det nye fattiglover som avløste den eldre lovgivning. Bestemmelsene i fattigloven av 1900 ble med relativt få endringer stående til lov om sosial omsorg kom i 1964. 1845-loven var den første fattigloven som gjaldt hele landet. Her heter det at fattigkommisjonen i kjøpstedene skulle bestå av en magistratsperson som ordfører, sognepresten og så mange personer som kommunestyret bestemte. I fattigolven av 1900 kom politimesteren også med i utvalgets ledelse. Andre og senere navn på fattigkommisjonen har vært: fattigstyret, forsorgstyret og sosialstyret. Kommisjonens viktigste oppgaver var å sette opp budsjett, bestemme hvilke personer som skulle understøttes ogi hvilken form penger/ naturalia/ legd/ o.a.) og se til at fattede vedtak ble satt ut i live. I byene kunne kommisjonen dele sitt distrikt opp i så mange roder som de anså nødvendig. Allerede i medhold av 1845-loven kunne det i byene tilsettes personale, dvs. kasserer. I 1863 ble det også åpnet for å tilsette lønnet ordfører for fattigkassen i byene. Fattigkommisjonen kunne lenge utligne en egen fattigskatt for å finansiere sin virksomhet. Fattigloven av 1863 inskjerpet de kriterier som var nedfelt i 1845 loven for hvem som kunne få understøttelse. Fattigloven av 1845-loven gav klare retningslinjer for føring av protokollserier o.l.

Sosialstyre er en nyere betegnelse på de tidligere fattigkommisjoner, fattigstyrer og forsorgstyrer. For nærmere historikk, se Randaberg kommune- Fattigkommisjonen/Fattigstyret/Forsorgstyret. Etter hvert ble de sosiale oppgavene flere og mer spesialiserte, og en rekke nye instanser innen sosialsektoren vokste fram fra 1800-tallet og framover. Disse overtok gradvis mange av de gjøremål som tidligere falt under fattigvesenet. Administrasjonen av de sosiale tiltak ble spesialisert av sosiallovgivningen. Utover på 1900-tallet ble disse regulert og samordnet, f.eks. ved Sosialloven av 1964 og Folketrygdloven av 1966.

Sysselsettingsloven av 1947 fastslo at hver kommune skulle ha en arbeidsnemd som i samarbeid med Arbeidsdirektoratet og fylkesarbeidsnemda skulle sørge for jevn og tilstrekkelig sysselsetting i kommunen. Arbeidsnemda ble valgt av kommunestyret, og blant dens medlemmer skulle det væe en representant for arbeidsgiverne og en for arbeidstakerne. Endringslov 2. juni 1960 bestemte at staten skulle organisere offentlig arbeidsformidling. Det skulle opprettes en arbeis- og tiltaksnemnd for hvert arbeidsformidlingsdistrikt. Den enkelte kommune sto fritt til å oppnevne egen kommunal tiltaksnemnd eller gå sammen med nabokommunene om felles nemnd.

I tiden frem mot første verdenskrig ble fattiggårdene og arbeidshjemmene supplert med, omgjort eller erstattet av aldershjem og pleiehjem. Gamlehjemmene var for eldre som var oppegående og selvhjulpne, men som hadde behov for å slippe husstell og å få et visst tilsyn. Pleiehjemmene var en mellomting mellom gamlehjem og sykehus for pasienter som trengte stadig pleie eller tilsyn. Gamle- og pleiehjemmene var dels kommunale, dels private eller drevet av veldedige organisasjoner. De var underlagt et styre valgt av kommunen. I den senere tid har de skiftet navn til aldershjem og sykehjem. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987: 141.

Det var først på 1930-tallet at det ble etablert en egen alkoholistomsorg i Norge. Edruskapsloven av 1932 trådte ikke i kraft før 1. juli 1939. Inntil videre gjaldt derfor midlertidig lov av 24 juni 1933 om edruskapsnemnder. Denne loven hadde bestemmelser om at kommunestyret kunne opprette en edruskapsnemnd. I kommuner hvor slike nemnder ikke ble opprettet skulle fattigstyret ta seg av de oppgavene som loven ellers la til edruskapsnemndene. 1933-loven fikk relativt liten betydning for organiseringen av en selvstendig alkoholistomsorg i norske kommuner. Først ved endringslov av 26. mai 1939 nr. 4 ble det fortgang i etablering av edruskapsnemnder i kommunene. Denne loven bestemte at det skulle være edruskapsnemnder i alle kommuner. Departementet kunne i særskilte tilfeller samtykke i at edruskapsnemnd ikke ble opprettet. Det var by- eller herredsdommer som ledet nemndas forhandlinger når det skulle vedtas tvangstiltak over for misbrukere av alkohol. Nemndas oppgave var å arbeide for bedring av edruskapen i kommunen. Den kunne anmodes om å gripe inn over for personer som misbrukte alkohol, eller den kunne gripe inn over for misbrukere ut fra egne vurderinger. Men først skulle den undersøke omstendighetene omkring misbruket. Det var en trinnvis pakke av virkemidler nemnda kunne sette inn mot misbrukeren hvis undersøkelsene av omstendighetene omkring misbruket tilsa at man burde gripe inn. Første trinn var frivillige forebyggende tiltak under oppsyn, deretter å sette forvaltningen av misbrukerens økonomiske midler over til en annen person i to år. Førte heller ikke dette fram kunne man tvangsplassere misbrukeren ved et kursted i inntil to år. Nemndas kjennelser kunne ankes til Høyesterett. I 1964 ble det ved lov bestemt at edruskapssaker skulle samordnes med annet sosialt arbeide i kommunen og legges under sosialstyret.

De første kommunale husmorvikarstillingene ble opprettet i slutten av 1940-årene. I 1949 fastsatte departementet en normalplan for husmorvikarvirksomhet. Planen bestemte at den enkelte kommune skulle ha en husmorvikarnemnd som skulle fungere som et rådgivende og sakkyndig organ for kommunen i alle spørsmål vedrørende husmorvikarenes virksomhet. Departementet for familie- og forbrukssaker fastsatte 15. mai 1959 retningslinjer for husmorvikarvirksomhet og hjemmesykepleie. Retningslinjene bestemte at i kommuner som hadde husmorvikarer skulle kommunestyret eller formannskapet velge en nemnd til å lede denne virksomheten. Helserådet og trygdekassen pekte ut en representant hver til nemnda. Der hvor det var opprettet husmorvikarnemnd tidligere burde denne opprettholdes og evt. utvides i samsvar med de nye retningslinjene. Hjemmesykepleie kom nå også inn under nemndas ansvarsområde. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Barnevernsloven trådte i kraft 1. juli 1954, og avløste dermed Vergerådsloven av 1896, Pleiebarnsloven av 1905, deler av Barneforsorgsloven av 1915 og midlertidig lov av 1947. I hver kommune skulle det nå opprettes en barnevernsnemnd, valgt av kommunestyret, til å utføre de tiltak som loven påbød. Disse vernetiltakene skulle beskytte barn under 18 år som ikke fikk den omsorg, pleie eller behandling det hadde krav på. Særskilte tiltak kunne også være påkrevd på grunn av barnets manglende tilpasning til omgivelsene. Dersom disse tiltakene ikke var tilstrekkelige, kunne nemnda overta omsorgen for barnet og plassere det hos fosterforeldre, i godkjent barnehjem eller annen omsorgs- eller opplæringsinstitusjon. Barnevernsnemnda skulle føre tilsyn med fosterbarn under 18 år og kommunens barnevernsinstitusjoner. I enkelte tilfeller kunne nemndas vedtak bringes inn for fylkesmannen og derfra videre til departementet. Fylkesmannen hadde ansvar for å føre tilsyn med barnevernsvirksomheten. Etter endringslov av 1964 ble noen av barnevernsoppgavene samordnet av sosialstyret i kommunen. Minst ett medlem av barnevernsnemnda skulle samtidig være medlem av sosialstyret.

Formannskapslovene ble avløst av kommunelovene av 1921. Disse lovene var tilpasset den utvikling og vekst som kommunalt selvstyre og forvaltning hadde gjennomgått. Mange kommuner trengte nå både en administrasjon og bedrifter utover kommunestyre og formannskap for å utøve sine oppgaver. Det ble adgang til å opprette utvalg, styrer og komitéer for å løse faste eller spesielle oppgaver i kommunen. Videre ga loven adgang til å opprette faste eller midlertidige utvalg, styrer og komitéer for å ivareta oppgaver som lå under kommunestyret. Det kunne også være styrer og råd for kommunale bedrifter. Loven omfattet også styrer og komitéer som to eller flere kommuner opprettet for å løse felles oppgaver. I påvente av ny lov om barnevern vedtok Stortinget 22.august 1947 midlertidig tillegg til pleiebarnsloven og barneforsorgsloven.Tillegget omhandlet særlig tilsynet med barnehjem, men bestemte også at departementets godkjennelse skulle foreligge før noen satte i gang drift av barnekrybbe, barnehage, daghjem o.l. Regjeringen Bratteli la fram forslag til lov om barnehager i Ot.prp. nr. 23 (1974-75). I proposisjonen ble det lagt vekt på at barnehagen både var et pedagogisk tilbud, et sosialpedagogisk virkemiddel og et sosialpolitisk hjelpetiltak. Da Stortinget i juni 1975 vedtok den første loven om barnehager, var det en milepæl i sektorens historie. Barnehagen fikk en selvstendig plass i offentlig politikk, og forbindelseslinjene til barnevernet var svekket. Kilder: Mykland og Masdalen: Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommunene. Universitetsforlaget 1987. Kunnskapsdepartementet: Om lov om endringer i barnehageloven, Ot.prp. nr. 47 (2007-2008)

Ved skoleloven av 1936 ble det innført fri tanpleie for elevene i byene.på landet var dette tilbudet avhengig om herredet bevilget penger til en slik tjeneste Lov om folketannrøkt av 1949 bestemte at tannpleien skulle organiseres som fri behandling for barn og ungdom i alderen 6-18 år og den øvrige befolkningen etter fastsatte takster. Fylkene ble delt opp i tannrøktdistrikter som kunne omfatte en eller flere kommuner. Hvert distrikt skulle ha en tannrøktnemnd. Oppnevnelsen av medlemmer ble foretatt av fylkesutvalget i landdistriktene, og av formannskapet i bydistriktene. Folketannrøkten ble imidlertid fylkeskommunal også i bykommunene, da disse kom med i fylkeskommunene i 1964. Folketannrøkten skulle være innført i hele landet senest 15 år etter at loven trådte i kraft - et mål som bare delvis ble nådd.

Sunnhetskommisjoner ble opprettet av amtmennene på de enkelte kjøpsteder, ladesteder og prestegjeld, etter pålegg fra kongelige resolusjoner av 1831. Slike kommisjoner ble som regel opprettet som ad hoc-organer i forbindelse med varsel om eller utbrudd av f.eks. kolera eller lepra. Først i 1860 ble permanente kommunale sunnhetskommisjoner opprettet gjennom Sunnhetsloven. Samtidig ble de slått sammen med karantenekommisjonene, som hadde eksistert siden 1848. De nye kommisjonene fikk et overordnet ansvar for helsearbeidet i sitt distrikt, og drev sin virksomhet under administrasjon av stedets offentlige lege, stadslegen i byen og distriktslegen på landet. De viktigste tiltak ble i første omgang satt i verk mot spredning av epidemiske og smittsomme sykdommer. Fra 1905 skiftet sunnhetskommisjonene navn til helseråd. Helsevesenet lå direkte under amtmennene fram til 1912. De offentlig ansatte legene hadde både statlige og kommunale oppgaver. Sunnhetsloven ble med endringer stående til 1984, da en ny ordning trådte i kraft etter lov av 1982. Den kommunale virksomheten hadde økt betydelig i løpet av 1900-tallet. Kommunene fikk nå ansvaret for all lokal helsetjeneste, og de statsansatte distriktslegene ble erstattet med kommuneleger. Oppgavene som statens tilsynsutøver ble overtatt av fylkeslegen. For nærmere beskrivelse av helsevesenets oppgaver, se Mykland/Masdalen, 1987.

Mange landkommuner hadde tidlig inntekter av jord og skog som lå til kommunegårdene (fattiggårdene). Kommunene kunne også ha inntekter av andre jord- og skogeiendommer, og mange steder ble det gradvis satt i gang annen næringsdrift. Her var ofte byene først ute. Etter handels og håndverklovgivningen hadde kommunene ikke anledning til å drive handels- og håndverksdrift. Dette endret seg i 1913. Da fikk kommunale gass-, elektrisitets- og vannverk salgsrett, og det kunne utvikles kommunal næringsdrift basert på disse ressursene. Denne salgsretten ble siden utvidet flere ganger. Kommunale elektrisitetsverk ble vanligvis etablert i perioden fram mot første verdenskrig eller i mellomkrigstiden. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 289 ff. Universitetsforlaget, 1987.

Overformynderienes oppgave har vært å forvalte umyndiges midler. Dette gjelder både umyndige av år, umyndiggjorte og arvinger som er fraværende og derfor ikke kan overta og forvalte arven. Overformynderiet på landet går tilbake til 1770-tallet og ble administrert av sorenskriverne. Allerede den gang ble det fastsatt skjema for overformynderregnskap og -ruller. Ved lov av 1857, som trådte i kraft fra 1859, ble overformynderiet gjort kommunalt. I stedet for at sorenskriveren var overformynder, skulle nå sorenskriveren og formannskapet utnevnte to overformyndere i hvert distrikt (normalt et tinglag eller ladested med eget formannskap). I samarbeid med sorenskriveren skulle overformynderne utnevne verger som skulle forvalte myndlingenes kapital under kontroll av overformynderne. Det ble også fastsatt nytt skjema for rullene. Alle myndlinger skulle registreres på eget blad, med opplysninger om status, verge, kapital og plassering/fordeling av denne. Ved lov av 1927 (vergemålsloven) ble reglene om overformynderiet like for by og land. Det skulle være et overformynderi i hver kommune, og overformynderne skulle velges av formannskapet. Fylkesmannen skulle føre tilsyn med overformynderne. (Mykland/Masdalen, 1987)

Forsyningsnemnder i alle landets kommuner ble opprettet etter lov 9. juni 1939. Loven trådte i kraft 25. august 1939. Forskrifter 29. august 1939 om kommunale forsyningsnemnder bestemte at kommunestyret kunne velge særnemnder til å ta seg av den enkelte av de oppgaver som var lagt til forsyningsnemndene (f.eks. vedutvalg, skotøynemnder, oljenemnder o.l.). Forsyningsnemndene skulle holde seg informert om alt som var av betydning for forsyningen av matvarer, brensel, forstoffer og andre nødvendighetsvarer. De kommunale forsyningsnemndene ble av beredskapsmessige hensyn opprettholdt etter krigen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Lov av 13. mai 1943 om salg og utleie av hester bestemte at Landbruksdepartementet kunne gi forskrifter om slik virksomhet. Med hjemmel i denne loven bestemte forordning av 3. juli 1943 om salg og utleie av brukshester at kommunale hestenemnder skulle ta seg av denne formidlingen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Arbeidet med å utbetale godtgjørelse for tyske beslaglegging av eiendom og løsøre var fra 1. januar 1942 lagt under Oppgjørsavdelingen i Innenriksdepartementet Oppgjørsavdelingens lokale representanter var lensmennene på landet og ordførerne i byene. Ved rundskriv 5. juni 1945 fra Oppgjørsavdelingen i Justisdepartementet ble ordførere og lensmenn også pålagt saker vedrørende godtgjørelse for eiendom rekvirert til norsk eller alliert bruk. Midlertidig lov 25. april 1947 nr. 4. bestemte at det skulle kunne gis erstatning for en lang rekke tap og skader som skyldtes krigen 1940-45. Søknad om erstatning etter denne loven måtte være innsendt innen 1/6 1947 (senere forlenget til 1/10 s.å). Sakene fikk endelig behandling i Oppgjørsavdelingen i Justisdep., men kommunene skulle forberede dem, avgi uttalelser og stå for utbetaling av erstatning. Til hjelp i dette arbeidet ble det i forskrift fastsatt ved kgl.res. 6/6 1947 bestemt at formannskapet i hver kommune skulle velge en oppgjørsnemnd. Her var det også bestemmelser om hvordan det skulle ytes erstatning. Ved rundskriv 24/6 1947 ble det også bestemt at de oppgaver som ordfører/lensmann hadde hatt i forbindelse med behandling av saker i forbindelse med tyske beslaglegging og løsøre skulle overføres til oppgjørsnemnda. I dette rundskrivet var det også bestemmelser om overføring av arkivmateriale. I 1948 ble oppgjørsnemnda tillagt oppgaver i forbindelse med fordeling av herreløse radioapparater. Krigsskadeoppgjøret ble i hovedsak avviklet i 1950. Oppgjørsnemndene ble ikke oppløst men holdt i beredskap fram til 1954 da de ble erstattet av krigsskadenemnder.