Først ved skoleloven av 1827 ble det gitt et generelt påbud om føring av protokoll over skolepliktige barn ved de enkelte skoler. Etter at føringen av ulike typer skoleprotokoller kom inn i et fast mønster i løpet av siste halvpart av 1800-tallet, har ikke disse endret seg vesentlig, bortsett fra at de etter hvert føres etter trykte skjemaer. Skoleinstruksen av 1862 ga påbud om føring av dagbok (journal) ved siden av skoleprotokollen. Etter hvert begynte enkelte andre serier å skille seg ut fra eller erstatte skoleprotokollen, som f.eks. karakterprotokoller og eksamensprotokoller (avgangsvitnemålprotokoller). En del skolemateriale vil en også finne i prestearkivene og amtmannsarkivene (fylkesmannsarkivene). I tillegg vil en kunne finne skolesaker av lokal interesse i departementsarkivene.

Først ved skoleloven av 1827 ble det gitt et generelt påbud om føring av protokoll over skolepliktige barn ved de enkelte skoler. Etter at føringen av ulike typer skoleprotokoller kom inn i et fast mønster i løpet av siste halvpart av 1800-tallet, har ikke disse endret seg vesentlig, bortsett fra at de etter hvert føres etter trykte skjemaer. Skoleinstruksen av 1862 ga påbud om føring av dagbok (journal) ved siden av skoleprotokollen. Etter hvert begynte enkelte andre serier å skille seg ut fra eller erstatte skoleprotokollen, som f.eks. karakterprotokoller og eksamensprotokoller (avgangsvitnemålprotokoller). En del skolemateriale vil en også finne i prestearkivene og amtmannsarkivene (fylkesmannsarkivene). I tillegg vil en kunne finne skolesaker av lokal interesse i departementsarkivene.

Først ved skoleloven av 1827 ble det gitt et generelt påbud om føring av protokoll over skolepliktige barn ved de enkelte skoler. Etter at føringen av ulike typer skoleprotokoller kom inn i et fast mønster i løpet av siste halvpart av 1800-tallet, har ikke disse endret seg vesentlig, bortsett fra at de etter hvert føres etter trykte skjemaer. Skoleinstruksen av 1862 ga påbud om føring av dagbok (journal) ved siden av skoleprotokollen. Etter hvert begynte enkelte andre serier å skille seg ut fra eller erstatte skoleprotokollen, som f.eks. karakterprotokoller og eksamensprotokoller (avgangsvitnemålprotokoller). En del skolemateriale vil en også finne i prestearkivene og amtmannsarkivene (fylkesmannsarkivene). I tillegg vil en kunne finne skolesaker av lokal interesse i departementsarkivene.

Først ved skoleloven av 1827 ble det gitt et generelt påbud om føring av protokoll over skolepliktige barn ved de enkelte skoler. Etter at føringen av ulike typer skoleprotokoller kom inn i et fast mønster i løpet av siste halvpart av 1800-tallet, har ikke disse endret seg vesentlig, bortsett fra at de etter hvert føres etter trykte skjemaer. Skoleinstruksen av 1862 ga påbud om føring av dagbok (journal) ved siden av skoleprotokollen. Etter hvert begynte enkelte andre serier å skille seg ut fra eller erstatte skoleprotokollen, som f.eks. karakterprotokoller og eksamensprotokoller (avgangsvitnemålprotokoller). En del skolemateriale vil en også finne i prestearkivene og amtmannsarkivene (fylkesmannsarkivene). I tillegg vil en kunne finne skolesaker av lokal interesse i departementsarkivene.

Først ved skoleloven av 1827 ble det gitt et generelt påbud om føring av protokoll over skolepliktige barn ved de enkelte skoler. Etter at føringen av ulike typer skoleprotokoller kom inn i et fast mønster i løpet av siste halvpart av 1800-tallet, har ikke disse endret seg vesentlig, bortsett fra at de etter hvert føres etter trykte skjemaer. Skoleinstruksen av 1862 ga påbud om føring av dagbok (journal) ved siden av skoleprotokollen. Etter hvert begynte enkelte andre serier å skille seg ut fra eller erstatte skoleprotokollen, som f.eks. karakterprotokoller og eksamensprotokoller (avgangsvitnemålprotokoller). En del skolemateriale vil en også finne i prestearkivene og amtmannsarkivene (fylkesmannsarkivene). I tillegg vil en kunne finne skolesaker av lokal interesse i departementsarkivene.

I 1889 kom det en ny skolelov og de administrative endringene loven førte med seg er ofte tydelige i arkivene til skolene. Overføringen av myndighet til kommunene fører til at protokoller ofte begynner rundt 1890, men eldre materiale kan være innlemmet i prestens arkiv. Dette oppbevares på Statsarkivet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 112ff

Først ved skoleloven av 1827 ble det gitt et generelt påbud om føring av protokoll over skolepliktige barn ved de enkelte skoler. Etter at føringen av ulike typer skoleprotokoller kom inn i et fast mønster i løpet av siste halvpart av 1800-tallet, har ikke disse endret seg vesentlig, bortsett fra at de etter hvert føres etter trykte skjemaer. Skoleinstruksen av 1862 ga påbud om føring av dagbok (journal) ved siden av skoleprotokollen. Etter hvert begynte enkelte andre serier å skille seg ut fra eller erstatte skoleprotokollen, som f.eks. karakterprotokoller og eksamensprotokoller (avgangsvitnemålprotokoller). En del skolemateriale vil en også finne i prestearkivene og amtmannsarkivene (fylkesmannsarkivene). I tillegg vil en kunne finne skolesaker av lokal interesse i departementsarkivene.

Tankene om å tilby undervisning ut over den obligatoriske i allmueskolen var til stede alt i skolelova av 1827, men framhaldsskolen ble først lovfestet ved innføring av landsskoleloven i 1889. Kommunestyret kunne nå opprette framhaldsskoler for elever mellom 14 og 18 år. I 1946 kom loven om framhaldsskoler. Framhaldsskolene skulle styres av skolestyret med skoledirektøren som et overtilsyn. Skolestyret skulle også velge en egen nemnd til å føre tilsynet med framhaldsskolene. Den ble kalt for framhaldsskolenemnda eller tilsynsnemnda for framhaldsskolen. Utgiftene til framhaldsskolen ble lagt ut av statskassen, kommunekassen, og for landet, også av fylkeskassen. Framhaldsskolen ble erstattet av treårig ungdomsskole på slutten av 1960-tallet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 116f

Først ved skoleloven av 1827 ble det gitt et generelt påbud om føring av protokoll over skolepliktige barn ved de enkelte skoler. Etter at føringen av ulike typer skoleprotokoller kom inn i et fast mønster i løpet av siste halvpart av 1800-tallet, har ikke disse endret seg vesentlig, bortsett fra at de etter hvert føres etter trykte skjemaer. Skoleinstruksen av 1862 ga påbud om føring av dagbok (journal) ved siden av skoleprotokollen. Etter hvert begynte enkelte andre serier å skille seg ut fra eller erstatte skoleprotokollen, som f.eks. karakterprotokoller og eksamensprotokoller (avgangsvitnemålprotokoller). En del skolemateriale vil en også finne i prestearkivene og amtmannsarkivene (fylkesmannsarkivene). I tillegg vil en kunne finne skolesaker av lokal interesse i departementsarkivene.

Fra slutten av 1930-årene ble det mange steder opprettet ungdomsnemnder for å støtte ungdomsorganisasjoner og arbeidet for uorganisert ungdom. (Der det ikke var slike nemnder, lå disse oppgavene til barnevernsnemnda.) Mange kommuner oppnevnte også idrettsutvalg, etter at Statens Idrettskontor ble opprettet i 1946. Idrettsutvalget skulle bl.a. arbeide for at kommunen fikk tilstrekkelig med idrettsanlegg og administrere driften av disse. I 1950 ble Statens idrettskontor omorganisert til Statens Ungdoms- og idrettskontor, som i 1953 oppfordret kommunene til å opprette ungdoms- og idrettsutvalg. De gamle ungdomsnemndene og idrettsutvalgene ble dermed erstattet av et utvalg for både idretts- og ungdomssaker. Utvalgets oppgaver var som tidligere, med spesiell vekt på å søke om og fordele midler til de ulike organisasjonene, samt å få stillinger med ansvar for ungdoms- og idrettsarbeidet i kommunene. Fra 1970-årene ble disse utvalgene ikke lenger oppnevnt, og oppgavene ble i stedet lagt til nyopprettede kulturstyrer.

I 1809 ble Det kongelige selskap for Norges Vel stiftet. Det gikk straks i gang med å opprette sogneselskaper som skulle arbeide for opplysning og sedelighet, og bl.a. danne utlånsbiblioteker. Det ble også organisert større allmuebiblioteker. I 1837 var det registrert 185 boksamlinger i Norge. Fra 1830-40 årene begynte staten å gi tilskudd til bibliotekene. Dette gjaldt særlig kommunale biblioteker hvor kommunestyret var bibliotekets styre. Til 1886 var også presten medlem av boksamlingsstyrene. Framveksten av folke- og skoleboksamlinger gikk jevnt til omkring 1920, da stanset utviklingen pga. økonomiske vansker i kommunene. Da den første bibliotekloven ble vedtatt i 1935 bar den preg av dette. Den var forsiktig med å komme med nye og dyre pålegg. Loven var en rammelov som gav bestemmelser om statstilskudd til folke- og skoleboksamlinger som fylte visse betingelser. Folkebiblioteket måtte eies av en kommune, utlånet skulle være gratis og det skulle være tilsatt bibliotekar. Normalt skulle det bare gis tilskudd til en boksamling i hver kommune. Bibliotekloven av 1935 ble avløst av en ny biblioteklov i 1949. Denne loven var vedtatt i 1947. Denne loven gjorde det for første gang obligatorisk for alle kommuner å ha en folkeboksamling. 1947-loven ble stående til 1972 da den ble avløst av bibliotekloven av 1971. denne loven hjemlet at kulturstyret kunne fungere som bibliotekstyre.

Det kommunale fattigstellet sprang ut av det lokale fattigkommisjonsystemet som ble etablert i landets stift på 1700-tallet. Sentralt i dette sto presten, lensmannen og "2 af de bedste Sognemænd". Legd var et viktig virkemiddel i dette systemet. Legd var en måte å forsørge fattige på. Det kunne være huslegd som årslegd eller omgangslegd, varelegd f.eks. som korn eller pengelegd. De som ikke tilhørte bondestanden skulle bidra etter evne. Den enkelte fattigkommision kunne også ofte ilegge bøter og til en viss grad utligne skatter. Formannskapsloven av 1837 opprettet det såkalte kombinerte formannskapet, skole- og fattigformannskap. 1837-ordningen sto ved lag til 1846, da fattigloven av 1845 trådte i kraft. Denne loven gav klare retningslinjer for føring av protokoller. Dette førte til at de viktigste arkivseriene etter fattigvesenet begynner å dannes. Eldre arkivsaker må søkes i prestens arkiver. 1845-loven bestemte at fattigstyret skulle bestå av presten og det antall medlemmer formannskapet bestemte. Fattigstyret skulle sette opp budsjett, fordele understøttelse (legd, naturalia, penger) og se til at vedtak ble effektuert. Også etter 1845 kunne fattigstyrer på landet utligne skatt. I 1863 kom en ny fattiglov som skapte en del endringer i fattigstellet, bl.a. skjerpede betingelsene for å motta fattigstøtte og kommunale ligningskommisjon for fattigskatt ble opprettet, m.m. I forbindelse med fattigloven av 1900 faller legdsystemet bort. Fattigstyret besto fortsatt av presten og medlemmer valgt av formannskapet. Bestemmelsene i fattigloven av 1900 ble med relativt få endringer stående til lov om sosial omsorg kom i 1964.

Forsorg i anstalter var lenge et rent byfenomen. På landsbygda var det legdsystemet som var dominerende. På slutten av 1800-tallet begynte også land kommuner å opprette fattighus samtidig som legdsystemet gikk i oppløsning. Fattigvesenet i enkelte bygder kjøpte gårder, kalt fattiggårder, eller kommunegårder, fattigarbeidshus eller legdsgårder. Fattiggårdene var oppbevaringsanstalter for alle typer fattige: Åndssvake, sinnssyke, alkoholikere, vanføre, foreldreløse barn og gamle. Ved siden av å fungere som oppbevaringsanstalter, tok de sikte på å oppdra beboerne til arbeidsomhet og morals vandel. Fattigloven av 1900 bestemte at trengende skulle forsørges i pleie- eller arbeidshjem, ved understøttelse i hjemmet eller ved innleggelse på sykehus. Folk som hadde behov for midlertidig hjelp, kunne henvises til arbeidshjem, dersom de var arbeidsføre. I tiden fram mot første verdenskrig ble fattiggårdene og arbeidshjemmene supplert med, omgjort til eller erstattet av gamlehjem og pleiehjem, der barn og arbeidsføre stort sett var skilt ut. Gamlehjemmene var i første rekke beregnet for eldre som var oppegående og selvhjulpne, men som hadde behov for å slippe husstell og å få et visst tilsyn. Pleiehjemmene var en mellomting mellom gamlehjem og sykehus for pasienter som trengte stadig pleie og tilsyn. Gamle- og pleiehjemmene var dels kommunale, dels private eller drevet av veldedige organisasjoner. I de senere år har de skiftet navn til aldershjem og sykehjem. De kommunale gamle- og pleiehjem var underlagt et styre valgt av kommunen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 140 - 141. Universitetsforlaget, 1987.

Før Lov om alderstrygd 16. juli 1936, ble det ofte opprettet egne alderstrygdnemnder i kommunene. Administrasjonen ble vanligvis lagt under trygdestyret oppnevt av kommunestyret. Staten ga ikke støtte til de kommunale trygdeordningene, og utgiftene måtte hvert år bevilges av kommunestyret. Alderstrygdloven fastsatte at det skulle opprettes en alderstrygdnemnd i hver kommune, der trygdestyret oppnevnte formann og kommunestyret deøvrige medlemmene. Kommunestyret kunne vedta at det skulle tilsettes forretningsfører. Trygdestyret skulle lede administrasjonen av alderstrygd i kommunen og føre tilsyn med trygden. Trygdenemnda sine avgjørelser kunne ankes inn for trygdestyret. Alderstrygdlova av 1957 bestemte at Rikstrydeverket skulle være sentralstyre for alderstrygden. Barnetrygdloven av 1946 bestemte at alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. Se også trygdenemnd Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene.", Universitetsforlaget, 1987, s. 161

Kongelige resolusjoner 24. juni og 19. juli 1831 påla amtmennene å opprette sunnhetskommisjoner i de enkelte kjøpsteder, ladesteder og prestegjeld. I prestegjeldene på landet ble sunnhetskommisjonen vanligvis sammensatt av fogden/sorenskriveren, sognepresten/residerende kapellan, en offiser, distriktslegen/annen autorisert lege, lensmannen og 1-2 sognemenn. Kommisjonen sto umiddelbart under amtmannen som også kunne delta i forhandlingene. På landet kunne sunnhetskommisjonen inndele prestegjeldet i avdelinger eller fjerdinger hvor det enkelte medlem førte tilsynet i den avdelingen medlemmet var bosatt. Resolusjonene fra 1831 opprettet ikke permanente kommisjoner, men de ble oppfulgt av en rekke provisoriske anordninger om tiltak mot ondartet kolera. Også i disse ble amtmannen pålagt å opprette sunnhetskommisjoner i alle kjøpsteder og prestegjeld - etter 1837 formannskapsdistrikter. Kommisjonene ble altså opprettet som ad-hock organisasjoner i forbindelse med utbrudd av kolera. Fra 1848 var det ikke lenger "orgere" eller "sognemænd" som skulle sitte i kommisjonen. disse ble nå byttet ut med formenn. Også i forbindelse med den spedalske sykdom (lepra) ble det opprettet sunnhetskommisjoner. Sunnhetsloven av 1860 opprettet permanente sunnhetskommisjoner i kommunene. På landet skulle kommisjonen etter denne loven bestå av embetslegen som leder og hele eller deler av kommunestyret. Møtene skulle vanligvis holdes når kommunestyret kom sammen. 1860 loven la også karantenekommisjonens forretninger til sunnhetskommisjonen. Sunnhetskommisjonen hadde altså en utvikling fra å være et ad-hock utvalg under amtmannen til å bli et permanent utvalg knyttet til kommunestyret.

Næringsnemdene ble avskaffet ved Jordstyreloven av 1920. I stedet skulle det velges jordstyre med jordbrukskyndige medlemmer i hvert herred eller sogn.Jordstyret skulle tilsette det nødvendige personale til å planlegge og kontrollere jorddyrkingsarbeidet i herredet. Jordloven av 1928 bestemte at jordstyrets avgjørelser kunne bringes inn for en ankenemd. Departementet utnevnte formann og fylkestinget valgte medlemmene. 1928- loven forpliktet herredskommunen til å stille jord til rådighet for bygdefolk som manglet eller hadde lite jord. Etter 1945 ble det vanlig at jordstyret uttalte seg i konsesjonssaker-dette ble lovfestet av konsesjonsloven i 1974. Jordloven av 1928 ble fra 1. januar 1956 erstattet av jordloven av 1955. Loven gjalt ikke bykommuner. Bygningsloven av 1965 bestemte at jordloven skulle gjelde for hele landet med unntak av områder som i stadfestet reguleringsplan var regulert til byggeområder, friområder o.l.

Lov av 2. april 1917 om foranstaltninger for å øke jordbruksproduksjonen påla provianteringsrådet å arbeide for at folk kunne få leid jord til dyrking av åker- og hagevekster til eget behov. Der forholdene tilsa det, kunne kommunestyret opprette særskilte nemnder til å ta seg av denne oppgaven. Næringsnmnda er ei slik nemnd. Næringsnemnda hadde altså til oppgave å skaffe tilveie parseller som jordløse kunne leie for å dyrke åker- og hagevekster til eget bruk under 1. verdenskrig. Nemnda var en forlengelse av provianteringsrådets arbeide. Det juridiske geunnlaget for nemnda var: - Lov 2. apr. 1917 nr.6 om foranstaltninger til å øke jordbruksprod. - Prov. anordn. 14.aug. 1917 om ervervelse av fast eiendom på landet. - Prov. anordn. 10. jan. 1918 om kommunale næringsnemnder m.m. - Midlert. lov 23. mars 1918 nr.1 om jordbruksproduksjon. - Midlert. lov 23. mars 1918 nr.2 om kommunale næringsnemnder. - Midlert. lov 14. aug. 1918 nr.8 om ervervls. av fast eiend. på landet. - Lov 19. nov. 1920 nr.1 om jordstyrer (jordstyreloven). - Lov 10. des. 1920 nr.3 om ervervelse av dyrket mark. Med utgangspunkt i disse lovene ser vi at næringsnemnda var en forløper til de kommunale jordstyrene som kom til etter at jordstyreloven var vedtatt i 1920.

Overformynderienes oppgave har vært å forvalte umyndiges midler. Dette gjelder både umyndige av år, umyndiggjorte og arvinger som er fraværende og derfor ikke kan overta og forvalte arven. Overformynderiet på landet går tilbake til 1770-tallet og ble administrert av sorenskriverne. Allerede den gang ble det fastsatt skjema for overformynderregnskap og -ruller. Ved lov av 1857, som trådte i kraft fra 1859, ble overformynderiet gjort kommunalt. I stedet for at sorenskriveren var overformynder, skulle nå sorenskriveren og formannskapet utnevnte to overformyndere i hvert distrikt (normalt et tinglag eller ladested med eget formannskap). I samarbeid med sorenskriveren skulle overformynderne utnevne verger som skulle forvalte myndlingenes kapital under kontroll av overformynderne. Det ble også fastsatt nytt skjema for rullene. Alle myndlinger skulle registreres på eget blad, med opplysninger om status, verge, kapital og plassering/fordeling av denne. Ved lov av 1927 (vergemålsloven) ble reglene om overformynderiet like for by og land. Det skulle være et overformynderi i hver kommune, og overformynderne skulle velges av formannskapet. Fylkesmannen skulle føre tilsyn med overformynderne. (Mykland/Masdalen, 1987)

Forsyningsnemnder i alle landets kommuner ble opprettet etter lov 9. juni 1939. Loven trådte i kraft 25. august 1939. Forskrifter 29. august 1939 om kommunale forsyningsnemnder bestemte at kommunestyret kunne velge særnemnder til å ta seg av den enkelte av de oppgaver som var lagt til forsyningsnemndene (f.eks. vedutvalg, skotøynemnder, oljenemnder o.l.). Forsyningsnemndene skulle holde seg informert om alt som var av betydning for forsyningen av matvarer, brensel, forstoffer og andre nødvendighetsvarer. De kommunale forsyningsnemndene ble av beredskapsmessige hensyn opprettholdt etter krigen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.